Pasient- og brukerettighetslovens formål er blant annet å bidra til at befolkningen sikres helse- og omsorgstjenester av god kvalitet uavhengig av alder, kjønn og bosted, økonomisk, kulturell og språklig bakgrunn og sosial status. Dette stiller krav til både organisatoriske forhold i helse- og omsorgstjenesten for å hindre ulikhet, og til profesjonalitet og forsvarlighet fra personellets side (§ 1 formål, rundskriv om pasient- og brukerrettighetsloven). Dette gjelder også tilbudet i frisklivssentraler (Helse- og omsorgsdepartementet, 2024a).
I dag bor 87 prosent av befolkningen i kommuner som tilbyr frisklivssentral til sine innbyggere (SSB, 2023). Frisklivssentraler er imidlertid mer utbredt i store kommuner i sentrale strøk med høye innbyggertall, mens mindre kommuner og kommuner med lav sentralitet oftere mangler tilbudet. Per i dag har 134 kommuner ikke tilbud om frisklivssentral til sine innbyggere, og 27 av disse har heller ikke tilsvarende kurs eller gruppetilbud via andre helse- og omsorgtjenester. Antall årsverk i frisklivssentraler varierer, blant annet med kommunestørrelse. I gjennomsnitt er det litt over et årsverk i kommunale frisklivssentraler (SSB, 2023), hvilket viser at det er en sårbarhet i tilgang til tjenesten.
Blant de største folkehelseutfordringene i Norge i dag er ikke-smittsomme sykdommer (NCD), psykiske plager og muskel- og skjelettlidelser. Felles for disse tilstandene er at levevaner som fysisk aktivitet, kosthold og tobakksbruk er sentrale risikofaktorer (Peters et al., 2019). Disse faktorene er påvirkbare, og det finnes god dokumentasjon for at endring i levevaner har betydning både for forebygging, behandling og mestring av helseutfordringer (NCD Alliance, 2017). Ifølge forarbeidene til lov om spesialisthelsetjenester, har opplæring og veiledning av pasienter betydning for pasientsikkerheten. Det bør derfor inngå derfor i alle helsetjenester av god kvalitet (Helsedirektoratet, 2018).
Kommunene har lovpålagt ansvar for å tilby nødvendige helsetjenester til sine innbyggere som skal fremme helse, forebygge og behandle sykdom, og tilrettelegge for mestring av sykdom, skade, lidelse og nedsatt funksjonsevne (lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven), 2011). Frisklivssentraler bidrar til å oppfylle kommunens plikt til slike helsetjenester. For barn og unge er helsestasjons- og skolehelsetjenesten en tjeneste som ivaretar ansvaret for veiledning om endring av levevaner og mestring av helseutfordringer, men for voksne og eldre er ingen tilsvarende lovpålagt helsetjeneste nevnt spesielt i loven. Dette bidrar til at tilbudet om støtte til levevaneendring i stor grad avhenger av kommunens prioriteringer og økonomi og fører til en ulikhet i tilgang til slike helsetjenester for voksne.
Fastleger kan adressere levevaner, gi innledende veiledning og starte en endringsprosess, men har ofte ikke tid og ressurser til å kunne følge opp grupper som trenger intensiv oppfølging over tid for å få til varig endring. Fastlegene etterspør derfor steder å henvise slike pasienter (Rønnevik et al., 2020).
Oversikt over kommuner med frisklivssentral er tilgjengelig på helsenorge.no og helsedirektoratet.no. Mange frisklivssentraler bruker tid på å informere om tilbudet i ulike medier. En analyse av mediedekningen av frisklivssentraler i perioden 2019–2021 viser at omtalen av tjenesten totalt nådde ut til 129,4 millioner potensielle lesere, lyttere og seere i lokale, regionale, riksdekkende og sosiale medier (Retriever, 2022). Erfaringer fra pandemien viste imidlertid at helsepersonell i for liten grad kjenner til eksisterende rehabiliteringstilbud, herunder frisklivssentraler. For at målgruppen skal få likeverdig tilgang til frisklivssentraler, kan det være nødvendig med målrettet kommunikasjon til helsepersonell og at både helsepersonell, innbyggere, brukere pasienter og pårørende får bedre og mer direkte tilgang til informasjon om denne helsetjenesten, hvem den er aktuell for og kontaktinformasjon (Helsedirektoratet, 2022c, 2024c).
I Nasjonal helse- og samhandlingsplan (2024–2027) er det et mål at «alle kommuner skal tilby hjelp til å endre levevaner og å mestre livet med sykdom og funksjonsnedsettelser. Dette er ikke avgrenset til enkelte tilbud, men må også skje som del av det ordinære tilbudet i helse- og omsorgstjenesten. Kommunen er i liten grad pålagt å ha tjenester som spesifikt retter seg til voksne personer med økt risiko for sykdom, men som ikke allerede, eller i liten grad, har behov for andre helse- og omsorgstjenester. Dette er personer som kan ha stor helsegevinst av livsstilsendringer og opplæring som setter dem i stand til å mestre helseutfordringer og egen livssituasjon» (Helse- og omsorgsdepartementet, 2024a).
Helsedirektoratet har gjennomgått lovgrunnlaget for lærings- og mestringsvirksomhet i helse- og omsorgstjenesten, og anbefaler å tydeliggjøre kommunens plikt til slike helsetjenester også for voksne og eldre (Helsedirektoratet, 2022d). For å sikre likeverdig tilgang på tvers av kommunegrenser og ulik geografi, kan det også vurderes å stille tydeligere krav til ressurser, tilsvarende det som gjelder for skolehelsetjenesten.