1. Henvisning og start

Når henvisningen blir vurdert i spesialisthelsetjenesten, vil det bli tatt stilling til hvilket av de nasjonale forløpene pasienten bør følge.

Pasienten kan henvises til Nasjonalt pasientforløp for utredning og behandling av tvangslidelse (OCD) når det er en begrunnet mistanke om tvangslidelse (Obsessive Compulsive Disorder, OCD). Forløpet handler om både barn, unge og voksne.

Forløpet gjelder for pasienter i alle aldre. Derfor benyttes pasient og/eller foreldre for å sikre ivaretakelse av barn og unge som pasienter. For voksne pasienter benyttes pasient og ev. pårørende.

Fastlege eller andre kan henvise pasienter med tegn på tvangslidelse (OCD) til lokal BUP/DPS. Lokal BUP/DPS eller annen enhet vurderer om pasienten skal direkte til Nasjonalt pasientforløp for tvangslidelse (OCD) eller om det er behov for utredning av mulige andre tilstander, før overføring / intern henvisning. Det er etablert 30 spesialiserte OCD-team i hele landet for å sikre kunnskapsbasert og likeverdig tilgang til utredning og behandling av tvangslidelse (OCD) fra fagmiljø som innehar nødvendig spisskompetanse.

Dersom fastlege ikke er henviser, bør han/hun bli orientert om henvisningen og sikre at det blir gjennomført en somatisk undersøkelse.

Ved behov for øyeblikkelig hjelp skal pasienten henvises direkte til akutte tiltak ved psykisk helsevern.

Ved mistanke om psykoseutvikling eller psykoselidelse eller barn og unge med alvorlig spiseforstyrrelse, skal pasienten henvises direkte til Nasjonalt pasientforløp for psykoselidelse eller Nasjonalt pasientforløp for spiseforstyrrelser.

Henviser skal sikre en tidlig kartlegging og vurdering av tegn og symptomer hos pasienten.

Følgende tegn kan gi mistanke om tvangslidelse (OCD):

• tilbakevendende påtrengende og ubehagelige eller urovekkende tanker, impulser eller bilder. Disse vil man ofte forsøke å ignorere, undertrykke eller nøytralisere med andre tanker eller handlinger
• gjentatt unngåelse, handlinger (f.eks. håndvask, sortering, sjekking) eller mentale ritualer (f.eks. bønn, telling, stille gjentagelse av ord) som man føler seg tvunget til å gjøre for å dempe ubehaget eller forhindre fryktede hendelser forbundet med tvangstanker
• tvangstankene eller tvangshandlingene er tidkrevende (f.eks. tar mer enn én time per dag), eller forårsaker en betydelig lidelse eller svekket evne til å fungere sosialt, i barnehage/skole/jobb

Dersom symptomene bedre kan forklares ved følgende, er det ikke aktuelt med Nasjonalt pasientforløp for tvangslidelse (OCD):

• fysiologisk reaksjon på et stoff (f.eks. et rusmiddel eller en medisin)
• vanskeligheter med å kaste eller kvitte seg med eiendeler, som i samlemani
• hårnapping, som i trikotillomani
• hudplukking, som i dermatillomani
• ritualisert spiseatferd, som i spiseforstyrrelser
• overopptatthet av rusmidler eller gambling, som ved rus- og avhengighetslidelser
• impulser, som ved impulskontrollforstyrrelse og atferdsforstyrrelse.

I enkelte tilfeller er det vanskelig å avklare om symptomene bedre kan forklares ved andre tilstander. Ved tvil anbefales det derfor å henvise til Nasjonalt pasientforløp for tvangslidelse (OCD), slik at et OCD-team kan bistå med avklaring.

Se Prioriteringsveileder – psykisk helsevern for barn og unge og psykisk helsevern for voksne.

Ved behov for å drøfte om pasienten bør henvises kan henviser kontakte spesialisthelsetjenesten for å få veiledning. For mer informasjon og eksempler på hvordan veiledning i praksis kan gjøres, se rundskriv (PDF, regjeringen.no).

Ved kartlegging må henviser sørge for at pasient og/eller foreldre, ev. pårørende medvirker, for å sikre god informasjonsutveksling og dialog.

Før henvisningen blir sendt, bør henviser gjennomføre en kartlegging. Kartleggingen bør inkludere punktene nedenfor. Tolk må benyttes der det er nødvendig. Når flere tjenester brukes samtidig i kommunen, bør henvisningen koordineres og ha/inkludere kommunens kontaktperson. Når barn eller unge er pasienter, må henviser avklare foreldreansvar og samtykke til henvisningen. Det bør tilrettelegges for at barn og unge kan ha samtaler uten foreldre. Ved kritiske opplysninger om familieforhold bør dette registreres i CAVE (kritisk informasjon).

Mulige somatiske årsaker til tilstanden bør være vurdert, ev. funn fra undersøkelser vedlegges.

Dersom henviser ikke er fastlege, bør det konfereres med fastlege før henvisning sendes.

Pasienten og/eller foreldre bør få kopi av henvisningen.

Aktuelt

• Pasientens og/eller foreldres, ev. pårørendes opplevelse av egen situasjon og ønske om hjelp
• Mulige utløsende årsaker til problemene, som for eksempel belastende livshendelser
• Tidligere behandlingserfaring og effekt av dette
• Pasientens og/eller foreldres ressurser
• Symptomutvikling og funksjonsnivå
• Iverksatt behandling og effekt av denne
• Rusmiddelbruk
• Psykiatrisk status
• Somatisk status
• Tilleggsundersøkelser med eventuelle funn

Familie/sosialt

• Familiesituasjon
• Barn som pårørende eller mindreårige søsken
• Skole/arbeid
• Tolkebehov og aktuelt språk
• Interesser og nære støttepersoner
• Har pasienten førerkort? Se Førerkortveilederen
• Har pasienten blitt utsatt for trusler/vold eller utsatt andre for trusler/vold?

Tidligere sykdommer

• Tidligere psykiske problemer eller lidelser
• Tidligere og nåværende somatiske sykdommer av betydning

Forventet utredning/behandling

• Begrunnelse for henvisningen og forventet nytte av utredning/behandling

Relatert helsepersonell / andre aktuelle instanser

• Nåværende tilbud fra andre tjenestesteder
• Har pasienten Individuell plan?

Legemidler

• Legemidler i bruk (LIB), og relevante tidligere legemiddelbruk

Kritisk informasjon som allergi og ev. smitterisiko

Det bør komme tydelig fram hva som er begrunnelsen for henvisningen. Behov for særlig tilrettelegging må fremgå av henvisningen.

For å sikre god informasjon og dialog må henviser sikre at henvisningen tar utgangspunkt i pasientens beskrivelse av situasjonen.

Henviser skal informere og drøfte følgende med pasienten og foreldre, ev. pårørende:

• bakgrunnen for henvisningen og hva henvisningen innebærer
• innholdet i henvisningen
• hva som vil skje når henvisningen er sendt

Dialogen og informasjonen må være tilpasset pasientens alder og språk, og det bør undersøkes om informasjonen er forstått, Se Pasient- og brukerrettighetsloven §3-5 (lovdata.no).

Pasienten og/eller foreldre, ev. pårørende bør oppfordres til å beskrive hva de ønsker hjelp med og hvordan de forstår og opplever sine utfordringer. Ved behov må henviser bistå pasienten og/eller foreldre, ev. pårørende med å få skriftliggjort dette. Beskrivelsen legges ved henvisningen. Dersom det er uenighet om behov og mål, bør dette fremkomme i henvisningen.

Pasienten skal informeres om rett til å velge behandlingssted (helsenorge.no).

Informasjon til pasient og eventuelt pårørende om nasjonale pasientforløp psykisk helse og rus er tilgjengelig på helsenorge.no.

Det nasjonale pasientforløpet gjelder for pasienter i alle aldre. Derfor benyttes pasient og/eller foreldre for å sikre ivaretakelse av barn og unge som pasienter. For voksne pasienter benyttes pasient og ev. pårørende.

Et nasjonalt pasientforløp starter hos fastlegen eller annen henviser i kommunen, men registreres og måles først når spesialisthelsetjenesten mottar henvisningen. I Nasjonalt pasientforløp for tvangslidelse (OCD) bør OCD-teamet registrere alle koder knyttet til forløpet.

Ved samtidige tjenester skal kommunens kontaktperson være oppgitt i henvisningen. Forløpskoordinator i spesialisthelsetjenesten har ansvaret for å ta kontakt om videre samarbeid.

Når en pasient er henvist til spesialisthelsetjenesten, skal det vurderes om pasienten har rett til helsehjelp. Denne vurderingen gjøres på bakgrunn av informasjon i henvisningen, og i tråd med prioriteringsforskriften og prioriteringsveilederne. Se Aktuell informasjon om lov og forskrift for prioriteringsveilederne.

Ved behov for supplerende informasjon, kontakt henviser.

Dersom pasienten ikke får innvilget rett til helsehjelp, avsluttes forløpet. Ved mulig avslag kan pasienten kalles inn til en vurderingssamtale innen 10 dager (vurderingsfristen). Ved avslag bør det gis en faglig begrunnelse for avslaget og det bør gis anbefalinger/råd for annen aktuell behandling eller oppfølging. Spesialisthelsetjenesten bør også vurdere om tilbud om veiledning til kommunal helsetjeneste kan bidra til å ivareta pasientens behov for behandling og oppfølging. Kommunen har ansvar for å sikre koordinerte tjenester både ved henvisning og oppfølging ved avslag fra spesialisthelsetjenesten.

Et nasjonalt pasientforløp starter etter en øyeblikkelig-hjelp-vurdering, dersom det vurderes behov for videre utredning og behandling i psykisk helsevern og pasienten ikke allerede er i et forløp. Forløpet startes da i den akutte tjenesten. Beslutningen om pasienten skal inn i et nasjonalt pasientforløp skal som hovedregel gjøres senest innen 2 uker etter en øyeblikkelig-hjelp-vurdering.

For pasienter som henvises videre fra akutte tjenester, bør mottaker av henvisningen tilrettelegge for en vurdering av pasienten innen kort tid.

Ved mottatt henvisning vurderer lokal BUP/DPS eller annen enhet behovet for utredning av andre tilstander før pasienten overføres til Nasjonalt pasientforløp for tvangslidelse (OCD).

Symptomer hos barn og unge kan ofte være komplekse og vekslende. Ved symptomer på en tvangslidelse (OCD) må det avklares om barnet også har andre tilstander/lidelser.

Det bør derfor gjøres en basis utredning av barn og unge før overføring til Nasjonalt pasientforløp for tvangslidelse (OCD). Tilsvarende bør også vurderes for voksne pasienter. I noen tilfeller kan det være aktuelt å overføre pasienten direkte til Nasjonalt pasientforløp for tvangslidelse (OCD). Vurderingen bør da gjøres i samarbeid med OCD-teamet.

Lokal BUP/DPS eller annen enhet bør ha/beholde behandlingsansvaret også når pasienten er i Nasjonalt pasientforløp for tvangslidelse (OCD). For å sikre helhetlig oppfølging av pasienten og eventuelle samtidige lidelser, bør lokal BUP/DPS eller annen enhet ha en behandlingsansvarlig som ivaretar ev. andre tilstander når pasienten utredes eller behandles for tvangslidelse (OCD).

Ved behov for samtidig behandling av tvangslidelse (OCD) og annen tilstand/lidelse, må OCD-behandler avklare med behandlingsansvarlig når behandling av tvangslidelsen kan igangsettes og tilrettelegging for dette.

Pasienter i psykisk helsevern skal som hovedregel møte en spesialist i psykiatri/psykologi i løpet av forløpet. Unntak må være begrunnet ut fra tilstand og alvorlighetsgrad. Møte med spesialist bør skje tidlig i forløpet slik at mest mulig spesialisert kompetanse er involvert når plan for utredning eller behandling blir utarbeidet.

Spesialist i psykiatri/psykologi skal også delta i de diagnostiske og behandlingsmessige vurderinger som gjøres i forløpet.

Spesialistinvolvering kan gjennomføres ved hjelp av digitale løsninger. Det må da gjøres en individuell vurdering av forsvarlighet.

Pasienter i psykisk helsevern vil som hovedregel være i ett nasjonalt pasientforløp. Ved behov for annen kompetanse må behandlingsansvarlig/OCD-behandler sørge for å innhente dette. Pasienten kan eventuelt henvises til avgrenset behandling hos en annen behandler i psykisk helsevern/TSB. Etter utredning kan det være aktuelt med henvisning til et annet nasjonalt pasientforløp for behandling og oppfølging.

Noen pasienter kommer for enkeltstående timer for kontroll eller annen vurdering (f.eks. erklæringer, avtalte oppfølgingstimer etter avsluttet forløp, second opinion-vurderinger eller oppfølging i et langvarig behandlingsforløp). Slike enkeltstående timer kan unntas fra det nasjonale pasientforløpet. 

Forløpskoordinering i spesialisthelsetjenesten

Innføring av nasjonale pasientforløp innebærer at alle virksomheter innen spesialisthelsetjenesten som utreder og behandler pasienter i psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) skal utpeke forløpskoordinatorer. Det gjelder alle helseforetak og alle private virksomheter som har avtale med et regionalt helseforetak eller godkjenning fra HELFO. Det er et lederansvar å planlegge virksomheten slik at det finnes et tilstrekkelig antall forløpskoordinatorer på systemnivå.

Forløpskoordinatorene skal ha delegert ansvar for og myndighet til å sikre sammenhengende pasientforløp og oppfølging uten unødig ventetid.

Virksomheten bestemmer selv hvor forløpskoordinatorene skal være forankret og hvem som skal ha denne rollen. På nettsidene til virksomhetene skal det stå telefonnummer til forløpskoordinatorene for de ulike forløpene.

Ansvar og oppgaver for forløpskoordinator spesialisthelsetjenesten:

• være tilgjengelig for pasient og pårørende, samt involverte instanser til pasienten har fått tildelt egen behandler i spesialisthelsetjenesten, eventuelt kontaktlege/-psykolog
• koordinere hele forløpet, også ved uteblivelse fra avtaler
• ha et overordnet ansvar for at forløpstider følges og at målepunkter blir kodet
• informere, veilede og gi råd til pasient og ev. pårørende om nasjonale pasientforløp psykisk helse og rus
• ved behov, koordinere avtaler og samarbeidsmøter
• samarbeid med forløpskoordinator i kommunen

For mer informasjon om forholdet mellom koordinator og kontaktlege, se Veileder om kontaktlege i spesialisthelsetjenesten.

For pasienter i Nasjonalt pasientforløp for tvangslidelse (OCD) vil OCD-teamet ivareta forløpskoordineringen. For pasienter som samtidig mottar et tilbud fra lokal BUP/DPS eller annen enhet i psykisk helsevern eller TSB, må koordinator ved OCD-teamet avklare ansvar og oppgaver med ev. annen forløpskoordinator i annet forløp.

Forløpskoordinering i kommunen

Kommunen bestemmer selv hvordan arbeidet med forløpskoordinering skal organiseres og hvilken instans som skal ha dette hovedansvaret i kommunen, eksempelvis koordinerende enhet for habilitering og rehabilitering. Koordinerende enhet er en lovpålagt enhet som har et overordnet ansvar for individuell plan og koordinator til pasienter/brukere med behov for langvarige og koordinerte tjenester jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 7-3 (lovdata.no).

Det er et lederansvar å sørge for at det koordinerende arbeidet i nasjonale pasientforløp ivaretas. Dette gjelder også for pasienter som ikke har behov for langvarige og koordinerte tjenester.

På nettsidene til kommunen/bydelen bør det klart fremgå en kort informasjon om de ulike forløpene, samt kontaktinformasjon til enheten i kommunen med overordnet koordineringsansvar.

Ved behov for individuell plan og koordinator skal helseforetaket så snart som mulig varsle kommunens koordinerende enhet om dette slik at de kan starte prosessen med oppnevning av koordinator i dialog med pasienten.

For personer som allerede har en behandler/koordinator innen psykisk helse- og rustjenester i kommunen, er det naturlig at denne personen ivaretar arbeidet med forløpskoordinering.

For personer som ikke har kontakt med en behandler/koordinator i kommunen, bør det fremgå av kommunens nettsider hvem som har det overordnede ansvaret for å sikre videre oppfølging. Selv om pasienten ikke ønsker å få utarbeidet en individuell plan, skal kommunen likevel tilby koordinator, jf. forskrift om habilitering, rehabilitering, individuell plan og koordinator § 21 (lovdata.no).

Oppgaver i det forløpskoordinerende arbeidet i kommunen:

• informere, veilede og gi råd til pasient og/eller foreldre, ev. pårørende om nasjonale pasientforløp psykisk helse og rus
• samarbeide med forløpskoordinator i spesialisthelsetjenesten
• sikre helhetlig oppfølging med utgangspunkt i pasient/bruker mål, ressurser og behov
• sikre god samhandling mellom aktørene i helsetjenesten, samt andre relevante tjenesteytere
• sikre samordning av tjenestetilbudet
• initiere, innkalle og eventuelt lede møter knyttet til koordinering og ev. individuell plan
• følge opp, evaluere og oppdatere individuell plan
• forberede og koordinere aktuelle tiltak/tilbud i kommunen i god tid før utskrivning, mellom planlagte opphold og under poliklinisk behandling

For utfyllende informasjon, se:

• Veileder for oppfølging av personer med store og sammensatte behov
• Veileder for rehabilitering, habilitering, individuell plan og koordinator

Type forløp:

Alle pasienter som henvises til spesialisthelsetjenesten med mistanke om tvangslidelse eller det oppstår mistanke om dette under utredning eller behandling av en annen tilstand, skal registrere koden nedenfor for type forløp.

Kode for type forløp skal registreres samtidig som koden Nasjonalt pasientforløp start.

Ved rapportering i system som ikke har forløpsmodul registreres ikke «Type forløp» som egen kode. Hvilket forløp pasienten er i angis isteden i de øvrige kodene i forløpet.

Kode for Nasjonalt pasientforløp start skal registreres:

• når henvisning til psykisk helsevern er mottatt. Dato for nasjonalt pasientforløp start er mottaksdato for henvisningen. Dette gjelder også pasienter som får helsehjelp under tvunget psykisk helsevern.
• etter en øyeblikkelig-hjelp-vurdering, dersom det vurderes behov for videre utredning og behandling i psykisk helsevern. Nasjonalt pasientforløp starter altså først når den øyeblikkelig-hjelp situasjonen vurderes som avsluttet. Beslutning om at pasienten skal inn i nasjonalt pasientforløp, skal som hovedregel gjøres senest innen 2 uker etter en øyeblikkelig-hjelp vurdering. Koden settes på dato for når beslutning om behov for videre utredning og behandling er tatt.
• når det i sykehuset eller private institusjoner påvises psykisk lidelse under utredning eller behandling av annen sykdom. Dato for nasjonalt pasientforløp start er dato for mottaksdato for viderehenvisning. Dette gjelder også ved viderehenvising fra et annet nasjonalt pasientforløp.
• når en pasient i nasjonalt pasientforløp blir overført fra et helseforetak eller privat institusjon (hf1) til nytt helseforetak eller institusjon (hf2). Dato for start nasjonalt pasientforløp skal da registreres ved hf2 på mottaksdato for viderehenvisningen. Start nasjonalt pasientforløp skal registreres på tilsvarende måte ved alle eventuelle påfølgende helseforetak eller private institusjoner.

I systemer som ikke har forløpsmodul registreres dette som en prosedyrekode med kode D07A - Utredning og behandling av tvangslidelse (OCD) – Nasjonalt pasientforløp start

Hvis pasienten ved vurdering ikke får innvilget rett til helsehjelp, skal nasjonalt pasientforløp avsluttes med utfallskoden rett til helsehjelp ikke innvilget.