Underernæring er underdiagnostisert og underbehandlet i helseinstitusjoner. . Dette er alvorlig fordi underernæring øker risiko for komplikasjoner ved medisinsk behandling, øker infeksjonsrisiko, forverrer fysisk og mental funksjon, forsinker rekonvalesensen og gir økt dødelighet. En målrettet identifisering og behandling av pasienter i ernæringsmessig risiko gir helsemessige gevinster for den enkelte og er kostnadseffektivt .Dokumentasjon og oppfølging av ernæringsstatus er en nødvendig del av et klinisk undersøkelses- og behandlingstilbud. God ernæringspraksis omtales på en egen side.
Ernæringsbehandling
Pasienter i ernæringsmessig risiko skal få tilpasset ernæringsbehandling. Dette vil ofte innebære energi- og næringstett kost eller ekstra næringstett kost. Hvilke tiltak som må til for å bedre matinntaket til pasienten vil variere. Underliggende faktorer som påvirker matinntaket bør behandles først, som for eksempel forstoppelse, smerter eller kvalme, se ernæringstrappen.
Ernæringstiltak som skal igangsettes bør vurderes i prioritert rekkefølge. Det kan i noen tilfeller være riktig å begynne på et høyere trinn i trappen, eller hoppe over noen trinn. Poenget er at man kan oppnå mye ved å ta hensyn til tiltak som ligger på et lavere kostnadsnivå.
Energi- og næringstett kost, berikning, ekstra mellommåltider og næringsdrikker er aktuelle tiltak. Berikning kan være ekstra fløte, kesam, margarin, olje eller industrifremstilt berikningspulver. Hyppige mellommåltider bør tilbys underernærte. Mellommåltider kan for eksempel være hjemmelagde eller industrifremstilte næringsdrikker som ikke metter like mye som fast føde og derfor kan bidra til økt energiinntak. Energirik drikke anbefales også til måltidene.
Sondeernæring bør vurderes framfor intravenøs ernæring til pasienter som ikke kan spise selv. Sondeernæring kan også brukes som tillegg hvis pasienten klarer å spise noe, men ikke nok gjennom munnen. Intravenøs ernæring bør kun brukes der inntak av mat gjennom munnen ikke er mulig eller av medisinske årsaker er kontraindisert.
Svært underernærte pasienter kan ha behov for tett oppfølging i startfasen for å hindre reernæringssyndrom. Dette innebærer forsiktig oppstart med ernæring, tiamintilskudd og monitorering av elektrolytter (K, P, Mg).
Utfordringer
Underernæring får ofte utvikle seg fordi problemet ikke blir identifisert. Derfor er kartlegging av ernæringsstatus/ernæringsmessig risiko hos alle pasienter viktig for å fange opp pasienter i risiko tidlig i forløpet.
Kilder
- Nasjonal faglig retningslinje for forebygging og behandling av underernæring, Helsedirektoratet, 2010, IS-1580
- Arends J, et al, ESPEN Guidelines on enteral nutrition: Geriatrics, Clin Nutr, 2006;25(2):245-59
- National Institute of Healthy and Care Excellence, NICE Quality Standard, Nutrition support in adults, November 2012 (nice.org.uk)
- Mehanna H. et al: Refeeding syndrome, what it is and how to prevent it (nih.gov) BMJ. 2008 Jun 28; 336(7659): 1495–1498