Helse- og omsorgstjenesten skal vurdere om det er behov for tolk, informere pasienten/brukeren om tolk og bruke kvalifisert tolk
Veileder til lov og forskrift inneholder fortolkning og veiledning til lov- og forskriftsbestemmelser
Tolkeloven og særlovgivningen
Offentlige organer skal bruke tolk når det følger av lov, jf. tolkeloven § 6 første ledd første punktum. For helse- og omsorgstjenestene er plikten til å bruke tolk regulert i særlovgivningen. Helsetjenestens og helsepersonells plikt til å bruke tolk følger av forsvarlighetskravet i helsepersonelloven § 4 (lovdata.no) og § 10 (lovdata.no) og av pasient- og brukerrettighetsloven §§ 3-2 (lovdata.no) til 3-4 (lovdata.no). Videre følger det av pasient- og brukerrettighetsloven § 3-5 (lovdata.no) at pasienten har rett til informasjon som er tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger, som alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn. Dette gjelder uavhengig av om tjenestene tilbys av offentlige eller private virksomheter.
Når det er nødvendig for å ivareta pasientsikkerheten og for å yte forsvarlige helse- og omsorgstjenester har helse- og omsorgstjenesten plikt til å bruke kvalifisert tolk.
Tolkeloven gjelder for offentlige organer og private som utfører tjenester for et offentlig organ, som bestiller og bruker tolk. Kommuner og helseforetak er offentlig organ. Loven gjelder også for tolker.
Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) er fagmyndighet på tolkefeltet og har mye nyttig informasjon om tolkeloven (IMDi.no).
Tolkeloven gjelder tolking til og fra norsk etter § 2. Loven gjelder også tolking mellom norsk tale og norsk og andre lands tegnspråk, samt annen tolking mellom norsk og andre lands tegnspråk og annen tolking i kommunikasjon med døve, hørselshemmede og døvblinde, som taktiltolking og skrivetolking.
Det følger av tolkeloven § 7 at når et offentlig organ har plikt til å bruke tolk, skal det brukes kvalifisert tolk. Det samme gjelder når plikten til å bruke tolk er regulert i en annen lov, dersom bruk av tolk er nødvendig for å yte forsvarlig hjelp og tjeneste. Med kvalifisert tolk menes en tolk som oppfyller kravene til å bli oppført i Nasjonalt tolkeregister jf. § 10 i tolkeforskriften (lovdata.no).
Forbud mot å bruke barn under 18 år som tolk
Tolkeloven § 4 (lovdata.no) forbyr offentlige organer å bruke barn under 18 år som tolk. Unntak fra forbudet kan gjøres når det er nødvendig i nødsituasjoner eller når det ut fra hensynet til barnet og omstendighetene for øvrig må anses forsvarlig.
I forarbeidene til tolkeloven (Prop. 156 L (2020-2021)), uttales følgende til lovens § 4: "Barn kan bare brukes som tolk i nødssituasjoner dersom det er nødvendig. Hvis det finnes andre alternativer for å videreformidle informasjonen i nødssituasjoner, skal barnet ikke brukes som tolk."
Videre uttales følgende:"I vurderingen av om det ut fra hensynet til barnet og omstendighetene for øvrig må anses som forsvarlig å bruke et barn som tolk, må det tas hensyn til sakens art, hva alternativene er og forhold ved barnet. Ved kompleks informasjon, eller der situasjonen kan bli belastende for barnet, skal barn ikke brukes som tolk. Det er bare i mer trivielle og hverdagslige saker det kan være aktuelt å bruke barn som tolk etter dette unntaket. Dersom det er andre muligheter for tolking i den aktuelle situasjonen, vil det ikke være forsvarlig å bruke barnet til å videreformidle informasjon. I vurderingene av om dette unntaket kan benyttes, skal hensynet til barnet stå sentralt. Blant annet barnets alder og modenhet må tas i betraktning."
Retningslinjer
Ved jevnlig bruk av tolk, ca. én gang i uken, har virksomhetsleder ansvar for å utarbeide retningslinjer for bruk og bestilling av tolk, tolkeloven § 9 første ledd og tolkeforskriften § 2. Retningslinjene må tilpasses lokalt og ta utgangspunkt i minimumskravene til retningslinjenes innhold, jf. tolkeforskriften § 2.
Helse- og omsorgstjenesten kan bruke fremmøtetolking eller fjerntolking. Ved bruk av fjerntolking skal helse- og omsorgstjenesten sikre tilfredsstillende tekniske løsninger, opplæring av ansatte og ivaretakelse av personvernet, jf. § 8 i tolkeloven.
Vurdering av behov for tolk
I vurderingen av om bruk av tolk er nødvendig, skal det legges vekt på om det kan kommuniseres forsvarlig uten tolk, og på sakens alvorlighet og karakter, jf. § 6 i tolkeloven første ledd. Ved tvil om kommunikasjonen blir forsvarlig uten tolk, vil det som oftest være nødvendig å bruke tolk.
Dersom pasienten ikke ønsker å bruke tolk, må helsepersonellet foreta en faglig vurdering ut ifra pasientens helsesituasjon og mulige konsekvenser ved å la være å bruke tolk. Helsepersonellet kan i utgangspunktet ikke påtvinge pasienten en tolk. Nødrett kan imidlertid legitimere bruk av tolk uten pasientens/brukerens samtykke.
muligheten til å registrere behov for tolk i pasientens felter i nasjonal kjernejournal, og ved behov bistå pasienten med å registrere tolkebehovet. Se informasjon om å gjøre egne registreringer om spesielle kommunikasjonsbehov i nasjonal kjernejournal (helsenorge.no).
forbudet mot å bruke barn opptil 18 år som tolk
at pårørende eller andre personer ikke bør benyttes istedenfor kvalifisert tolk
Helse- og omsorgstjenesten bør dokumentere vurderinger av behov for tolk i pasientens journal
Den som yter helsehjelp skal, når det er relevant, dokumentere vurdering av tolkebehov og eventuelt gjennomført tolking i pasientens journal, jf. helsepersonelloven § 39 og helsepersonelloven § 40 og pasientjournalforskriften § 4 (lovdata.no). Det bør også registreres dersom pasient eller pårørende har motsatt seg bruk av tolk der helsepersonell mener det er behov.
Fastleger og annet helsepersonell bør registrere tolkebehov i henvisninger.
Behovet for kvalifisert tolk kan være relatert til at pasienten/brukeren eller nærmeste pårørende har begrensede norskkunnskaper, er samiskspråklig, hørselshemmet, døv eller døvblind. I tillegg skal bruk av tolk vurderes ved eventuell informasjon til nærmeste pårørende.
I konsultasjoner der det brukes tolk, bør det settes av god tid, minst dobbelt så lang tid. Alt som blir sagt, skal sies to ganger.
Helse- og omsorgstjenesten skal legge til rette for bruk av kvalifisert tolk når dette er nødvendig for å sikre forsvarlig helsehjelp. I praksis vil det likevel være situasjoner der tilgang på kvalifiserte tolker er begrenset, eller der helsehjelpen må gis raskt. Forsvarlighetskravet innebærer at helsepersonell må gjøre konkrete og situasjonsbestemte vurderinger av hvordan kommunikasjonen kan sikres på en trygg måte. I tilfeller der kvalifisert tolk ikke er tilgjengelig, må helsepersonell vurdere alternative kommunikasjonsmåter som kan være tilstrekkelige i den aktuelle situasjonen, uten at dette går på bekostning av pasientens sikkerhet, rettigheter eller medvirkning.
Det anbefales å dokumentere vurderingene som ligger til grunn for valg av tolk eller alternative løsninger.
Hva som kan anses som «godt nok» i ulike situasjoner
Hva som er en faglig forsvarlig løsning vil variere avhengig av situasjonens alvor, kompleksitet og tidsramme. I noen tilfeller vil det være tilstrekkelig med en kortvarig løsning som sikrer essensiell informasjonsutveksling, mens omfattende samtaler med betydning for diagnose, behandling eller samtykke forutsetter bruk av kvalifisert tolk.
Ved samtaler som krever høy grad av presisjon, som samtaler om psykisk helse, samtykkevurderinger eller komplekse medisinske beslutninger, bør det så langt som mulig benyttes kvalifisert tolk ved fremmøte eller fjerntolk. Det er helse- og omsorgspersonellet som vurderer om valgt løsning er forsvarlig i den konkrete situasjonen.
Praksisnære dilemmaer og hvordan de kan håndteres
Kommunale helse- og omsorgstjenester møter jevnlig situasjoner der bruk av tolk innebærer praktiske dilemmaer. Eksempler kan være tidspress, uforutsette hendelser, pasientens ønske om å bruke pårørende som tolk, eller begrenset tilgang på tolker i enkelte språk. Veilederen skal bidra til å støtte helsepersonell i å gjøre gode vurderinger i slike situasjoner. I møte med slike dilemmaer bør helsepersonell vurdere:
• risiko for feilkommunikasjon • hvilken type helsehjelp som skal gis • om situasjonen kan utsette pasienten for fare • hvilke alternative tolkeløsninger som er tilgjengelige • om samtalen kan utsettes til kvalifisert tolk er tilgjengelig
Dokumentasjon av vurderingsgrunnlaget er viktig for både pasientsikkerhet og kvalitet.
Vurdering av pasientens/brukerens eller pårørendes norskkunnskaper
Helse- og omsorgspersonell skal gjøre en vurdering av behov for tolk og bestille tolk når det er tvil om pasientens/brukerens eller den pårørendes norskkunnskaper er tilstrekkelige i den aktuelle situasjonen. En del av vurderingen kan gjøres ved at helse- og omsorgspersonell stiller noen åpne spørsmål og ser hvordan pasient/bruker eller pårørende svarer. Hvis det er vanskelig for pasienten/brukeren eller den pårørende å svare på spørsmålene, kan det foreligge et behov for tolk.
En undersøkelse (Le, 2013) har vist at helsepersonell- og pasienter kan ha ulike oppfatninger av om tolk bør benyttes hvis pasienten snakker «litt norsk». Helsepersonell ga uttrykk for at dersom pasienten snakker «en del norsk», er det ikke behov for tolk, men dersom pasienten snakker «lite norsk», må tolk benyttes. Kategorien «litt norsk» beskriver en mellomposisjon der helsepersonell mente at tolkebehovet ikke er stort nok til å bestille tolk, til tross for at helsepersonell ikke kunne definere ferdighetsnivået for «litt norsk» og «lite norsk». Pasientene i studien mente imidlertid at det var nødvendig med tolk når pasienten kan "litt norsk". Selv om pasienten/brukeren snakker "litt norsk", kan det være behov for å bestille tolk.
Språkferdigheter kan variere avhengig av kontekst, situasjon og faglig nivå i samtalen. Tolkebehov kan variere gjennom pasientforløpet, alder og for eksempel endret livssituasjon. Det er viktig å utvise forsiktighet når det gjelder pasientens egen vurdering av norskkunnskaper. Pasienten må få anledning til å benytte et språk som gjør det mulig å formidle informasjon på en god måte. Dersom dette ikke ivaretas er det en risiko for at vesentlig informasjon går tapt, noe som vil kunne få negative konsekvenser for pasientens tilstand, behandling eller prognose.
I samtalen med pasienten bør helse- og omsorgspersonell være bevisste på egen dialekt, diksjon og fagspråk eller medisinsk terminologi.
Opplæring av helse- og omsorgspersonell i bruk av tolk kan skje på følgende måter:
IMDi beskriver på sine nettsider ulike måter å tolke på,og viser til at fremmøtetolking ikke krever teknisk tilrettelegging, gir tolken de beste arbeidsforholdene og at det ofte er den foretrukne formen for tolking. Fremmøtetolking gir i mange tilfeller den beste tolkekvaliteten. Fremmøtetolking er hovedregelen når det er behov for tegnspråktolk.
I komplekse samtaler som for eksempel utfylling av skjemaer, behandling, veiledning og praktiske øvelser er fjerntolking ofte lite egnet. Dette bør inngå i vurderingen av hvilken tolkeform som skal benyttes.
Fremmøtetolking er imidlertid ikke alltid en realistisk mulighet, da tilgangen til kvalifiserte tolker er begrenset på noen språk, noen steder i landet.
Tolkens taushetsplikt skal ivareta personvernet og anonymiteten til pasienten. Det vil være en avveiing av fordeler og ulemper i den konkrete situasjonen om det skal velges fremmøtetolk eller fjerntolk. Telefontolking krever at alle lokasjoner som brukes er skjermet, slik at uvedkommende ikke kan høre hva som blir sagt. Smidig samhandling mellom partene i en tolket samtale forutsetter at tolken har tilgang til alt som uttrykkes i rommet (Strand, 2023).
Det foreligger ikke entydig kunnskap om effekten av fjerntolking sammenlignet med fremmøtetolking i helsetjenesten (Laksuktom, 2015). Telefontolking kan være utfordrende på grunn av betydningen av kroppsspråk, øyekontakt og lignende for etablering av tillit. Flere har erfart at det å være fysisk til stede sammen kan redusere faren for misforståelser (Berg et al., 2023, og Pedersen Belisle Hansen, 2023).
Det er noen begrensninger ved bruk av fjerntolking og helsepersonell må da i større grad ta ansvar for at tolken får tilgang til visuell informasjon som foregår i situasjonen. Enkelte typer konsultasjoner egner seg mindre for fjerntolking, slik som møter med mange deltakere, møter av lang varighet, møter som skal omhandle sensitive temaer, og det er også mindre egnet for enkelte sårbare grupper, for eksempel barn.
Kunstig intelligens og bruk av digitale hjelpemidler i helse- og omsorgstjenesten
I forarbeidene til tolkeloven vises det til at kunstig intelligens er et felt i sterk vekst. Det uttales videre følgende i Prop. 156 L (2020-2021) i punkt 5.3.1: "Med kunstig intelligens kan maskiner selvstendig forstå og håndtere store mengder data og dermed utføre oppgaver på egenhånd. Utviklingen gir store muligheter på mange områder, også innen tolkemarkedet." Videre uttales det: "Denne typen teknologiske løsninger er ikke et alternativ til dagens tradisjonelle fremmøte- eller fjerntolking. Den sterke teknologiske utviklingen gir grunn til å tro at kunstig intelligens kan gi nyttig støtte ved tolking i årene som kommer."
Moderne KI-verktøy kan både gjengi tekstlig informasjon til et stort antall språk, og oversette muntlig dialog i sanntid. De ulike KI-løsningene bruker og lagrer opplysninger i varierende grad. Helsepersonellet kan derfor i utgangspunktet ikke skrive inn personopplysninger, da dette er i strid med helsepersonellets taushetsplikt, kun anonyme opplysninger, jf. helsepersonelloven § 21. Google Translate som, teknisk sett, er en av de bedre appene, lagrer dataene som brukerne laster inn, og de forbeholder seg også retten til å publisere dem. Om andre oversettelsesverktøy tar mer hensyn til personvernet bør en undersøke grundig før de tas i bruk.Dette kan gjøre det vanskelig å bruke KI-verktøy til dialog med pasienter, men det kan vurderes brukt til å oversette pasientbrosjyrer og mer generell kommunikasjon mellom helsepersonell og pasient.
Det finnes ulike digitale hjelpemidler for oversettelse av informasjon som brukes i ulike deler av helsetjenestene, og kan utgjøre et supplement til tolketjenester, i situasjoner hvor det er vanskelig å få tilgang på tolk på kort tid, eller når det ikke er mulig å ha tolk til stede.
Berg, B., Svendsen, S., Sætermo, T., Øverland, M. B., & Mjøen, O. M. (2023). "Minoritetsspråkliges erfaringer med tolking i møte med det offentlige". Trondheim: NTNU Samfunnsforskning. Hentet fra https://samforsk.no/uploads/files/NTNU_SamForsk_Rapport_Minoritet_Tolk_UU.pdf
Laksuktom, P. (2015). "Fjerntolking for minoriteter i helsetjenesten: en systematisk oversikt" (mastergrad). Bergen: Høgskolen i Bergen. Hentet fra https://hdl.handle.net/11250/2755759
Le, C. (2013). "Når er «litt norsk» for lite? - en kvalitativ undersøkelse av tolkebruk i helsetjenesten" (NAKMI rapport 2/2013 ). NAKMI. Hentet fra https://www.fhi.no/globalassets/dokumenterfiler/rapporter/2013/nar-er-litt-norsk-for-lite-nakmirapport-2-2013.pdf
Strand, S. O. (2023). "Samarbeidet om å etablere koherens: en studie av den interaksjonelle dynamikken mellom lege, pasient og tolk under tolkede samtaler" (doktorgrad). (Doktoravhandlinger ved NTNU, 2023:257). Trondheim: NTNU. Hentet fra https://hdl.handle.net/11250/3090967
Helsedirektoratet (2011). Helse- og omsorgstjenesten skal vurdere om det er behov for tolk, informere pasienten/brukeren om tolk og bruke kvalifisert tolk [nettdokument]. Oslo: Helsedirektoratet (siste faglige endring 05. januar 2026, lest 09. januar 2026). Tilgjengelig fra https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/tolketjenester-i-helse-og-omsorgstjenesten/bruk-av-tolketjenester-i-helse-og-omsorgstjenesten/helse-og-omsorgstjenesten-skal-vurdere-om-bruk-av-tolk-er-nodvendig-informere-pasienten-brukeren-om-muligheten-for-bruk-av-tolk-og-ved-behov-bruke-kvalifisert-tolk