1. Bruk av tolketjenester i helse- og omsorgstjenesten
Veileder til lov og forskrift inneholder fortolkning og veiledning til lov- og forskriftsbestemmelser
Tolkeloven og særlovgivningen
Offentlige organer skal bruke tolk når det følger av lov, jf. tolkeloven § 6 første ledd første punktum. For helse- og omsorgstjenestene er plikten til å bruke tolk regulert i særlovgivningen. Helsetjenestens og helsepersonells plikt til å bruke tolk følger av forsvarlighetskravet i helsepersonelloven § 4 (lovdata.no) og § 10 (lovdata.no) og av pasient- og brukerrettighetsloven §§ 3-2 (lovdata.no) til 3-4 (lovdata.no). Videre følger det av pasient- og brukerrettighetsloven § 3-5 (lovdata.no) at pasienten har rett til informasjon som er tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger, som alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn. Dette gjelder uavhengig av om tjenestene tilbys av offentlige eller private virksomheter.
Når det er nødvendig for å ivareta pasientsikkerheten og for å yte forsvarlige helse- og omsorgstjenester har helse- og omsorgstjenesten plikt til å bruke kvalifisert tolk.
Tolkeloven gjelder for offentlige organer og private som utfører tjenester for et offentlig organ, som bestiller og bruker tolk. Kommuner og helseforetak er offentlig organ. Loven gjelder også for tolker.
Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) er fagmyndighet på tolkefeltet og har mye nyttig informasjon om tolkeloven (IMDi.no).
Tolkeloven gjelder tolking til og fra norsk etter § 2. Loven gjelder også tolking mellom norsk tale og norsk og andre lands tegnspråk, samt annen tolking mellom norsk og andre lands tegnspråk og annen tolking i kommunikasjon med døve, hørselshemmede og døvblinde, som taktiltolking og skrivetolking.
Det følger av tolkeloven § 7 at når et offentlig organ har plikt til å bruke tolk, skal det brukes kvalifisert tolk. Det samme gjelder når plikten til å bruke tolk er regulert i en annen lov, dersom bruk av tolk er nødvendig for å yte forsvarlig hjelp og tjeneste. Med kvalifisert tolk menes en tolk som oppfyller kravene til å bli oppført i Nasjonalt tolkeregister jf. § 10 i tolkeforskriften (lovdata.no).
Forbud mot å bruke barn under 18 år som tolk
Tolkeloven § 4 (lovdata.no) forbyr offentlige organer å bruke barn under 18 år som tolk. Unntak fra forbudet kan gjøres når det er nødvendig i nødsituasjoner eller når det ut fra hensynet til barnet og omstendighetene for øvrig må anses forsvarlig.
I forarbeidene til tolkeloven (Prop. 156 L (2020-2021)), uttales følgende til lovens § 4: "Barn kan bare brukes som tolk i nødssituasjoner dersom det er nødvendig. Hvis det finnes andre alternativer for å videreformidle informasjonen i nødssituasjoner, skal barnet ikke brukes som tolk."
Videre uttales følgende:"I vurderingen av om det ut fra hensynet til barnet og omstendighetene for øvrig må anses som forsvarlig å bruke et barn som tolk, må det tas hensyn til sakens art, hva alternativene er og forhold ved barnet. Ved kompleks informasjon, eller der situasjonen kan bli belastende for barnet, skal barn ikke brukes som tolk. Det er bare i mer trivielle og hverdagslige saker det kan være aktuelt å bruke barn som tolk etter dette unntaket. Dersom det er andre muligheter for tolking i den aktuelle situasjonen, vil det ikke være forsvarlig å bruke barnet til å videreformidle informasjon. I vurderingene av om dette unntaket kan benyttes, skal hensynet til barnet stå sentralt. Blant annet barnets alder og modenhet må tas i betraktning."
Retningslinjer
Ved jevnlig bruk av tolk, ca. én gang i uken, har virksomhetsleder ansvar for å utarbeide retningslinjer for bruk og bestilling av tolk, tolkeloven § 9 første ledd og tolkeforskriften § 2. Retningslinjene må tilpasses lokalt og ta utgangspunkt i minimumskravene til retningslinjenes innhold, jf. tolkeforskriften § 2.
Helse- og omsorgstjenesten kan bruke fremmøtetolking eller fjerntolking. Ved bruk av fjerntolking skal helse- og omsorgstjenesten sikre tilfredsstillende tekniske løsninger, opplæring av ansatte og ivaretakelse av personvernet, jf. § 8 i tolkeloven.
Vurdering av behov for tolk
I vurderingen av om bruk av tolk er nødvendig, skal det legges vekt på om det kan kommuniseres forsvarlig uten tolk, og på sakens alvorlighet og karakter, jf. § 6 i tolkeloven første ledd. Ved tvil om kommunikasjonen blir forsvarlig uten tolk, vil det som oftest være nødvendig å bruke tolk.
Dersom pasienten ikke ønsker å bruke tolk, må helsepersonellet foreta en faglig vurdering ut ifra pasientens helsesituasjon og mulige konsekvenser ved å la være å bruke tolk. Helsepersonellet kan i utgangspunktet ikke påtvinge pasienten en tolk. Nødrett kan imidlertid legitimere bruk av tolk uten pasientens/brukerens samtykke.
muligheten til å registrere behov for tolk i pasientens felter i nasjonal kjernejournal, og ved behov bistå pasienten med å registrere tolkebehovet. Se informasjon om å gjøre egne registreringer om spesielle kommunikasjonsbehov i nasjonal kjernejournal (helsenorge.no).
forbudet mot å bruke barn opptil 18 år som tolk
at pårørende eller andre personer ikke bør benyttes istedenfor kvalifisert tolk
Helse- og omsorgstjenesten bør dokumentere vurderinger av behov for tolk i pasientens journal
Den som yter helsehjelp skal, når det er relevant, dokumentere vurdering av tolkebehov og eventuelt gjennomført tolking i pasientens journal, jf. helsepersonelloven § 39 og helsepersonelloven § 40 og pasientjournalforskriften § 4 (lovdata.no). Det bør også registreres dersom pasient eller pårørende har motsatt seg bruk av tolk der helsepersonell mener det er behov.
Fastleger og annet helsepersonell bør registrere tolkebehov i henvisninger.
Behovet for kvalifisert tolk kan være relatert til at pasienten/brukeren eller nærmeste pårørende har begrensede norskkunnskaper, er samiskspråklig, hørselshemmet, døv eller døvblind. I tillegg skal bruk av tolk vurderes ved eventuell informasjon til nærmeste pårørende.
I konsultasjoner der det brukes tolk, bør det settes av god tid, minst dobbelt så lang tid. Alt som blir sagt, skal sies to ganger.
Helse- og omsorgstjenesten skal legge til rette for bruk av kvalifisert tolk når dette er nødvendig for å sikre forsvarlig helsehjelp. I praksis vil det likevel være situasjoner der tilgang på kvalifiserte tolker er begrenset, eller der helsehjelpen må gis raskt. Forsvarlighetskravet innebærer at helsepersonell må gjøre konkrete og situasjonsbestemte vurderinger av hvordan kommunikasjonen kan sikres på en trygg måte. I tilfeller der kvalifisert tolk ikke er tilgjengelig, må helsepersonell vurdere alternative kommunikasjonsmåter som kan være tilstrekkelige i den aktuelle situasjonen, uten at dette går på bekostning av pasientens sikkerhet, rettigheter eller medvirkning.
Det anbefales å dokumentere vurderingene som ligger til grunn for valg av tolk eller alternative løsninger.
Hva som kan anses som «godt nok» i ulike situasjoner
Hva som er en faglig forsvarlig løsning vil variere avhengig av situasjonens alvor, kompleksitet og tidsramme. I noen tilfeller vil det være tilstrekkelig med en kortvarig løsning som sikrer essensiell informasjonsutveksling, mens omfattende samtaler med betydning for diagnose, behandling eller samtykke forutsetter bruk av kvalifisert tolk.
Ved samtaler som krever høy grad av presisjon, som samtaler om psykisk helse, samtykkevurderinger eller komplekse medisinske beslutninger, bør det så langt som mulig benyttes kvalifisert tolk ved fremmøte eller fjerntolk. Det er helse- og omsorgspersonellet som vurderer om valgt løsning er forsvarlig i den konkrete situasjonen.
Praksisnære dilemmaer og hvordan de kan håndteres
Kommunale helse- og omsorgstjenester møter jevnlig situasjoner der bruk av tolk innebærer praktiske dilemmaer. Eksempler kan være tidspress, uforutsette hendelser, pasientens ønske om å bruke pårørende som tolk, eller begrenset tilgang på tolker i enkelte språk. Veilederen skal bidra til å støtte helsepersonell i å gjøre gode vurderinger i slike situasjoner. I møte med slike dilemmaer bør helsepersonell vurdere:
• risiko for feilkommunikasjon • hvilken type helsehjelp som skal gis • om situasjonen kan utsette pasienten for fare • hvilke alternative tolkeløsninger som er tilgjengelige • om samtalen kan utsettes til kvalifisert tolk er tilgjengelig
Dokumentasjon av vurderingsgrunnlaget er viktig for både pasientsikkerhet og kvalitet.
Vurdering av pasientens/brukerens eller pårørendes norskkunnskaper
Helse- og omsorgspersonell skal gjøre en vurdering av behov for tolk og bestille tolk når det er tvil om pasientens/brukerens eller den pårørendes norskkunnskaper er tilstrekkelige i den aktuelle situasjonen. En del av vurderingen kan gjøres ved at helse- og omsorgspersonell stiller noen åpne spørsmål og ser hvordan pasient/bruker eller pårørende svarer. Hvis det er vanskelig for pasienten/brukeren eller den pårørende å svare på spørsmålene, kan det foreligge et behov for tolk.
En undersøkelse (Le, 2013) har vist at helsepersonell- og pasienter kan ha ulike oppfatninger av om tolk bør benyttes hvis pasienten snakker «litt norsk». Helsepersonell ga uttrykk for at dersom pasienten snakker «en del norsk», er det ikke behov for tolk, men dersom pasienten snakker «lite norsk», må tolk benyttes. Kategorien «litt norsk» beskriver en mellomposisjon der helsepersonell mente at tolkebehovet ikke er stort nok til å bestille tolk, til tross for at helsepersonell ikke kunne definere ferdighetsnivået for «litt norsk» og «lite norsk». Pasientene i studien mente imidlertid at det var nødvendig med tolk når pasienten kan "litt norsk". Selv om pasienten/brukeren snakker "litt norsk", kan det være behov for å bestille tolk.
Språkferdigheter kan variere avhengig av kontekst, situasjon og faglig nivå i samtalen. Tolkebehov kan variere gjennom pasientforløpet, alder og for eksempel endret livssituasjon. Det er viktig å utvise forsiktighet når det gjelder pasientens egen vurdering av norskkunnskaper. Pasienten må få anledning til å benytte et språk som gjør det mulig å formidle informasjon på en god måte. Dersom dette ikke ivaretas er det en risiko for at vesentlig informasjon går tapt, noe som vil kunne få negative konsekvenser for pasientens tilstand, behandling eller prognose.
I samtalen med pasienten bør helse- og omsorgspersonell være bevisste på egen dialekt, diksjon og fagspråk eller medisinsk terminologi.
Opplæring av helse- og omsorgspersonell i bruk av tolk kan skje på følgende måter:
IMDi beskriver på sine nettsider ulike måter å tolke på,og viser til at fremmøtetolking ikke krever teknisk tilrettelegging, gir tolken de beste arbeidsforholdene og at det ofte er den foretrukne formen for tolking. Fremmøtetolking gir i mange tilfeller den beste tolkekvaliteten. Fremmøtetolking er hovedregelen når det er behov for tegnspråktolk.
I komplekse samtaler som for eksempel utfylling av skjemaer, behandling, veiledning og praktiske øvelser er fjerntolking ofte lite egnet. Dette bør inngå i vurderingen av hvilken tolkeform som skal benyttes.
Fremmøtetolking er imidlertid ikke alltid en realistisk mulighet, da tilgangen til kvalifiserte tolker er begrenset på noen språk, noen steder i landet.
Tolkens taushetsplikt skal ivareta personvernet og anonymiteten til pasienten. Det vil være en avveiing av fordeler og ulemper i den konkrete situasjonen om det skal velges fremmøtetolk eller fjerntolk. Telefontolking krever at alle lokasjoner som brukes er skjermet, slik at uvedkommende ikke kan høre hva som blir sagt. Smidig samhandling mellom partene i en tolket samtale forutsetter at tolken har tilgang til alt som uttrykkes i rommet (Strand, 2023).
Det foreligger ikke entydig kunnskap om effekten av fjerntolking sammenlignet med fremmøtetolking i helsetjenesten (Laksuktom, 2015). Telefontolking kan være utfordrende på grunn av betydningen av kroppsspråk, øyekontakt og lignende for etablering av tillit. Flere har erfart at det å være fysisk til stede sammen kan redusere faren for misforståelser (Berg et al., 2023, og Pedersen Belisle Hansen, 2023).
Det er noen begrensninger ved bruk av fjerntolking og helsepersonell må da i større grad ta ansvar for at tolken får tilgang til visuell informasjon som foregår i situasjonen. Enkelte typer konsultasjoner egner seg mindre for fjerntolking, slik som møter med mange deltakere, møter av lang varighet, møter som skal omhandle sensitive temaer, og det er også mindre egnet for enkelte sårbare grupper, for eksempel barn.
Kunstig intelligens og bruk av digitale hjelpemidler i helse- og omsorgstjenesten
I forarbeidene til tolkeloven vises det til at kunstig intelligens er et felt i sterk vekst. Det uttales videre følgende i Prop. 156 L (2020-2021) i punkt 5.3.1: "Med kunstig intelligens kan maskiner selvstendig forstå og håndtere store mengder data og dermed utføre oppgaver på egenhånd. Utviklingen gir store muligheter på mange områder, også innen tolkemarkedet." Videre uttales det: "Denne typen teknologiske løsninger er ikke et alternativ til dagens tradisjonelle fremmøte- eller fjerntolking. Den sterke teknologiske utviklingen gir grunn til å tro at kunstig intelligens kan gi nyttig støtte ved tolking i årene som kommer."
Moderne KI-verktøy kan både gjengi tekstlig informasjon til et stort antall språk, og oversette muntlig dialog i sanntid. De ulike KI-løsningene bruker og lagrer opplysninger i varierende grad. Helsepersonellet kan derfor i utgangspunktet ikke skrive inn personopplysninger, da dette er i strid med helsepersonellets taushetsplikt, kun anonyme opplysninger, jf. helsepersonelloven § 21. Google Translate som, teknisk sett, er en av de bedre appene, lagrer dataene som brukerne laster inn, og de forbeholder seg også retten til å publisere dem. Om andre oversettelsesverktøy tar mer hensyn til personvernet bør en undersøke grundig før de tas i bruk.Dette kan gjøre det vanskelig å bruke KI-verktøy til dialog med pasienter, men det kan vurderes brukt til å oversette pasientbrosjyrer og mer generell kommunikasjon mellom helsepersonell og pasient.
Det finnes ulike digitale hjelpemidler for oversettelse av informasjon som brukes i ulike deler av helsetjenestene, og kan utgjøre et supplement til tolketjenester, i situasjoner hvor det er vanskelig å få tilgang på tolk på kort tid, eller når det ikke er mulig å ha tolk til stede.
Berg, B., Svendsen, S., Sætermo, T., Øverland, M. B., & Mjøen, O. M. (2023). "Minoritetsspråkliges erfaringer med tolking i møte med det offentlige". Trondheim: NTNU Samfunnsforskning. Hentet fra https://samforsk.no/uploads/files/NTNU_SamForsk_Rapport_Minoritet_Tolk_UU.pdf
Laksuktom, P. (2015). "Fjerntolking for minoriteter i helsetjenesten: en systematisk oversikt" (mastergrad). Bergen: Høgskolen i Bergen. Hentet fra https://hdl.handle.net/11250/2755759
Le, C. (2013). "Når er «litt norsk» for lite? - en kvalitativ undersøkelse av tolkebruk i helsetjenesten" (NAKMI rapport 2/2013 ). NAKMI. Hentet fra https://www.fhi.no/globalassets/dokumenterfiler/rapporter/2013/nar-er-litt-norsk-for-lite-nakmirapport-2-2013.pdf
Strand, S. O. (2023). "Samarbeidet om å etablere koherens: en studie av den interaksjonelle dynamikken mellom lege, pasient og tolk under tolkede samtaler" (doktorgrad). (Doktoravhandlinger ved NTNU, 2023:257). Trondheim: NTNU. Hentet fra https://hdl.handle.net/11250/3090967
Veileder til lov og forskrift inneholder fortolkning og veiledning til lov- og forskriftsbestemmelser
At tolken som bestilles er kvalifisert innebærer at tolken oppfyller krav til å være registrert i Nasjonalttolkeregister (IMDi).
helse- og omsorgstjenesten skal sørge for at tolken gjøres kjent med sin taushetsplikt, og kan kreve at tolken skriftlig bekrefter at innholdet i reglene om taushetsplikt er kjent
tar stilling til sin egen habilitet og informerer oppdragsgiver om forhold som kan medfører inhabilitet
likevel kan ta oppdrag når det er nødvendig i nødssituasjoner, eller at det ut fra omstendighetene må anses forsvarlig
Alle kan varsle IMDi om tolker som ikke overholder kravene til god tolkeskikk, taushetsplikt og habilitet jf. tolkeloven § 19 jf. §§ 14 til 16. For mer informasjon se krav til tolker i lov og forskrift (imdi.no).
Unntak fra kravet om å bestille kvalifisert tolk
Etter tolkeloven § 7 annet ledd kan kravet om å bruke kvalifisert tolk fravikes når:
det ikke er forsvarlig å vente til en kvalifisert tolk er tilgjengelig
det er nødvendig i nødssituasjoner
andre sterke grunner
I forarbeidene (Prop. 156 L (2020-2021)), påpekes det at formuleringen «andre sterke grunner» medfører at det skal mye til før kravet om kvalifisert tolk kan fravikes.Som eksempel på "andre sterke grunner", vises det i forarbeidene til situasjoner hvor det er svært høye ankomster av flyktninger fra en språkgruppe, som skaper høyt press på de kvalifiserte tolkene.
Fram til 31. desember 2026 er det dispensasjon fra kravet om å bruke kvalifisert tolk, jf. tolkeloven § 7 femte ledd. Det vil si at offentlige organer ikke er pliktige til å bruke kvalifisert tolk før etter denne datoen. Integrerings og mangfoldsdirektoratet (IMDi) anbefaler at offentlige organer bidrar til å etterleve lovens intensjon ved å tilstrebe å benytte seg av kvalifisert tolk også i løpet av overgangsperioden. Mer informasjon om det her: Hva sier tolkeloven? | IMDi
Helse- og omsorgspersonellet har samme språkbakgrunn som pasienten/brukeren
Når pasienten/brukeren og helse- og omsorgspersonellet har samme språkbakgrunn, er det vanligvis ikke behov for kvalifisert tolk. Det forutsetter imidlertid at helse- og omsorgspersonellet har tilstrekkelig språkkunnskap til å kunne gi pasienten/brukeren nødvendig informasjon og yte forsvarlig helsehjelp.
Dersom både pasienten/brukeren og helse- og omsorgspersonellet har tilstrekkelige språkkunnskaper i engelsk til å gjøre seg godt forstått, vil det vanligvis ikke være nødvendig med tolk.
Ansatte med relevant språkkompetanse kan i enkelte situasjoner være en ressurs for å sikre grunnleggende kommunikasjon, for eksempel ved å formidle enkle beskjeder eller støtte pasienten i å orientere seg. Dette kan bidra til å avlaste behovet for tolketjenester i situasjoner som ikke krever fullverdig tolking. Det er likevel viktig at ansattes rolle avklares tydelig. Ansatte kan ikke erstatte kvalifisert tolk i situasjoner som krever nøyaktig og upartisk oversettelse eller der samtalen inneholder sensitive opplysninger. Bruk av ansatte i slike roller bør bygge på pasientens samtykke, kompetanse og en vurdering av habilitet.
Det vises i denne sammenhengen til tolkelovens krav om at offentlige organer som jevnlig bruker tolk, skal ha retningslinjer for bestilling og bruk av tolk etter §§ 6 til 8. Retningslinjene skal tilpasses organets størrelse, egenart, aktiviteter og risikoforhold. Vurdering og avklaring av helse- og omsorgspersonellets språkkunnskaper bør inngå i disse.
Helsepersonell i spesialisthelsetjenesten i andre deler av landet kan bestille samiskspråklig (nord-samisk) tolk i tråd med rammeavtaler de regionale helseforetakene har inngått om tolketjenester.
Kommunehelsetjenesten kan bestille tolketjenester fra aktuelle tolkeformidlingsbyråer.
I Helse Nord kan helsepersonell enkelte steder benytte samiskspråklig personell fra de samiske språksentrene.
Bestilling av tolk til minoritetsspråklige personer med begrensede norskkunnskaper
Helse- og omsorgspersonell skal bestille tolk i tråd med bestillingsrutinene i egen virksomhet.
Helse- og omsorgspersonell bør spørre pasient/bruker om hvilket språk som skal tolkes før det bestilles tolk.
Helse- og omsorgspersonell bør legge inn informasjon om situasjon eller fagområde det skal tolkes i, uten å dele personsensitive opplysninger, når det bestilles tolk, slik at tolken kan forberede seg.
IMDi sitt nasjonale tolkeregister kan benyttes for å sjekke tolkens kvalifikasjoner når det skal bestilles tolk til personer med begrensede norskkunnskaper. Se Nasjonalt tolkeregister (tolkeregisteret.no) Tolkeregisteret opererer med fem kvalifikasjonsnivåer (A–E), der kategori A er høyest. Tolker som ikke er registrert i Nasjonalt tolkeregister, regnes som ukvalifiserte, da de mangler dokumenterte kvalifikasjoner.
Bestilling via tolkeformidlingsbyrå gir ingen garanti for kvalifisert tolk.
Ved bestilling av tolk kan det eventuelt avtales med pasienten om det er ønske/behov for faste tider for samtaler. Deretter kan en bestille tolk til hver samtale. Dette gir forutsigbarhet for begge parter, og det bidrar til et bedre behandlingsforløp. Ved innleggelse bør avdelingene ha faste rutiner for å bestille tolk der det allerede er avdekket et behov for tolk.
Tilgang på kvalifiserte tolker varierer geografisk og mellom språk. Helse- og omsorgstjenesten kan oppleve utfordringer knyttet til kapasitet, kostnader og tidsbruk. Slike forhold påvirker imidlertid ikke kravet til forsvarlig helsehjelp, men må inngå i den løpende planleggingen og organiseringen av tolketjenestene og tjenesteytelsen.
Kommunene og helseforetakene bør ha rutiner for:
avtaler med leverandører av tolketjenester
bruk av fjerntolking, dvs. telefon- og skjermtolking
eksempler på behandlingssituasjoner med særskilt behov for presis informasjon.
hvordan akutte situasjoner håndteres når tilgang på tolk er begrenset
Det anbefales at kommunene og helseforetakene identifiserer språk hvor det ofte er mangel på tolker og utarbeider alternative planer for å sikre kommunikasjon i slike tilfeller.
Følgende eksempler kan inngå i virksomhetens rutiner når helsepersonellet skal vurdere forsvarlige tolkeløsninger:
Vurdere risiko og alvorlighet Er det sannsynlighet for at mangelfull kommunikasjon kan medføre skade, feilbehandling eller redusert pasientsikkerhet?
Vurdere samtalens innhold Krever samtalen presisjon og detaljer (for eksempel samtykke, medisinsk vurdering, behandling), eller gjelder den enkle og korte beskjeder?
Vurdere tilgjengelighet Er kvalifisert tolk tilgjengelig i det aktuelle tidsrommet, enten ved fremmøte eller via fjerntolking?
Vurdere alternativer Kan fjerntolking sikre tilstrekkelig kvalitet? Kan samtalen utsettes? Finnes det ansatte med språkkompetanse som kan gi praktisk støtte uten å erstatte kvalifisert tolk?
Helsepersonellets faglige begrunnelse bør føres i pasientjournalen.
Veileder til lov og forskrift inneholder fortolkning og veiledning til lov- og forskriftsbestemmelser
Når bruk av tolk er nødvendig for å kunne tilby en forsvarlig tjeneste og oppfylle retten pasienten har til tilrettelagt informasjon, dekkes utgiftene til tolk av virksomheten som yter den aktuelle tjenesten jf. helsepersonelloven § 4 og § 10, og jf. pasient- og brukerettighetsloven § 3-5.
Kommunene skal dekke utgiftene til bruk av tolk i kommunale helse- og omsorgstjenester. Kommunen bør ha et system for betaling av utgifter til tolk, som er kjent for helse- og omsorgspersonellet.
De regionale helseforetakene skal dekke utgifter til tolketjenester i spesialisthelsetjenesten.
Fylkeskommunen skal dekke utgifter til bruk av tolk i forbindelse med tannbehandling til personer som har rett til nødvendig tannhelsehjelp etter tannhelsetjenesteloven § 2-1 (lovdata.no), jf. § 1-3 første ledd (lovdata.no), og til personer som tilbys nødvendig tannhelsehjelp etter budsjettvedtak fra Stortinget. Dette gjelder både når tannhelsehjelpen utøves av ansatte i den offentlige tannhelsetjenesten og av privatpraktiserende tannleger som har avtale med den offentlige tannhelsetjenesten.
Kjeveortopedi inngår ikke i den offentlige tannhelsetjenesten.
Pasienten må selv dekke utgifter til tolk ved bruk av private tilbydere av helsetjenester som ikke har avtale med det offentlige.
Veileder til lov og forskrift inneholder fortolkning og veiledning til lov- og forskriftsbestemmelser
Helse- og omsorgstjenestens plikt til å legge til rette for bruk av tolk til disse gruppene er den samme som for språktolker.
Tolkeloven omfatter tolking mellom norsk tale og norsk tegnspråk. Den omfatter også tolking mellom norsk og andre lands tegnspråk og annen tolking som taktiltolking og skrivetolking.
Tolkeloven og folketrygdloven gjelder ulike forhold. Tolkeloven handler blant annet om plikt for offentlige organer til å bruke tolk, mens folketrygdloven gir den enkelte en generell rett til stønad til tolketjenester til arbeids- og dagliglivet. Folketrygdloven handler dessuten om bruk av tolk på flere områder enn i kontakt med offentlige organer. Folketrygdloven gir også en utvidet rett til stønad til ledsagertjenester for døvblinde.
Reglene om rett til stønad til tolk etter folketrygdloven for personer som er døve, hørselshemmede og døvblinde er ikke til hinder for at tolkeloven også kan gjelde.
Nav Hjelpemiddelsentral formidler og utfører tolkeoppdrag for døve, døvblinde og hørselshemmede som omfattes av folketrygdloven. Nav Hjelpemiddelsentral formidler også tolketjenester til oppdrag som faller utenfor folketrygden, for eksempel til sykehusinnleggelser. Helsetjenestene kan også bestille tegnspråktolk via tolkeregisteret, da til offentlig salærsats.
Alle tegnspråktolker, døvblindtolker og skrivetolker som arbeider for NAV, har de nødvendige kvalifikasjoner og godkjenninger.
Når helse- og omsorgspersonell møter pasient, bruker eller pårørende som er døv, hørselshemmet eller døvblind skal de avklare tolkebehov og, i dialog med pasienten, brukeren eller pårørende, avklare hvem som skal bestille tolk. Brukeren kan selv bestille tolk dersom de ønsker å gjøre det.
Hørselshemmede personer er oftest kjent med sine rettigheter til å bruke tolk. Bruker selv kan i noen tilfeller informere om sitt hørselstap og at helseforetaket må bestille tolk. Hørselshemmede har i noen tilfeller vedtak om rett til tolk fra før og NAV sjekker vedtaket opp mot bestilling, og er det ikke noe vedtak vil NAV likevel sette opp tolk, for så å ta kontakt med bruker i etterkant slik at bruker får søkt vedtak. Det kan likevel skje at bruker selv bestiller tolk, men dette fanger tolketjenesten stort sett opp, slik at det ikke blir en dobbelbestilling.
I noen tilfeller kan det være behov for flere tolker, for eksempel i minoritetsspråklige familier med både hørende og døve. Da kan det være behov for både minoritetsspråktolk og tegnspråktolk.
Bestilles tolk via Nasjonalt tolkeregister må behovet for tolk avklares på forhånd. Bestilles tolk fra NAV har NAV kunnskap om tolkebehovet.
Avklaring av tolkebehov for pasient eller bruker med hørselshemming gjøres i samråd med pasienten eller brukeren i forkant av en konsultasjon og omfatter:
hvilken hørselshemming pasienten har og om pasienten er født døv eller blitt døv, eventuelt om det er hørselshemming på grunn av alder
om pasienten kan nyttiggjøre seg skriftlig informasjon eller munnavlesning
om det er behov for skrivetolk
om det er behov for tegnspråktolk
hvilken teknologi som skal brukes
minoritetsspråklig døv eller hørselshemmet
eventuelle tilleggsutfordringer
Bestilling av tolk til døve, hørselshemmede og døvblinde
Nav hjelpemiddelsentral fatter vedtak om tolk. Dersom helse- og omsorgspersonell bestiller tolk til en person som er hørselshemmet uten vedtak, kan NAV likevel sette opp tolk, for så å ta kontakt med bruker i etterkant slik at bruker får søkt vedtak.
Ved akutt behov kan tolketjeneste bestilles hele døgnet, på telefonnummer 99 48 18 10.
NAV har en gratis telefonitjeneste som tilbyr både skrivetolking og tegnspråktolking. For mer informasjon, kontakt nav.bildetolketjenesten@nav.no eller lokal NAV hjelpemiddelsentral.
Ved tegnspråktolking er det hensiktsmessig at tolken sitter ved siden av eller litt bak helsepersonellet, slik at pasienten kan veksle med å se på både samtalepartner og tegnspråktolk uten å måtte vende seg. Det er viktig å sørge for lysforhold som gjør at den døve eller hørselshemmede får sett tolken tydelig.
Hvis det er skrivetolking, må man avklare plassering med de involverte. Ofte vil pasienten da foretrekke å sitte ved siden av tolken for å kunne se skjermen tolken skriver på.
Hvis pasienten er en døvblind som bruker taktil tolking, kreves en avklaring av hvordan samtalen skal foregå. Tolken vil trenge å være i fysisk kontakt med den døvblinde pasienten eller brukeren.
Helse- og omsorgstjenesten bør ta hensyn til hørselshemming og for eksempel påse at pasienter med hørselshemming ikke blir plassert på steder med støy, som kan medføre en ekstra utfordrende kommunikasjonssituasjon.
Skrift kan være vanskelig tilgjengelig for mange døve, både døve med innvandrerbakgrunn og døve som er født i Norge. Tegnspråk er ikke internasjonalt. Minoritetsspråklige døve eller hørselshemmede innvandrere og flyktninger som har vært i Norge i kort tid, og som ikke har lært norsk tegnspråk, kan nyttiggjøre seg av døv tolk som samarbeider med hørende tegnspråktolk.
Samtale med tolk tar lengre tid enn en samtale uten tolk, selv når det tolkes simultant. Sett derfor av lengre tid og bestill tolk for hele denne tiden. Tilrettelegg for at tegnspråktolken eller skrivetolken er med under hele konsultasjonen.
Finansiering av tolketjenester til døve, hørselshemmede og døvblinde
Nødvendig tolketjeneste ved poliklinisk undersøkelse og behandling gitt av helseforetak gis det imidlertid stønad til gjennom folketrygden, jf. § 1 tredje ledd bokstav e, i de to nevnte forskriftene.