Folkehelseloven § 7 første ledd: Tiltaksplikt og nødvendige tiltak

§ 7. Tiltak

Kommunen skal iverksette nødvendige tiltak for å møte kommunens folkehelseutfordringer. Dette kan blant annet omfatte tiltak knyttet til oppvekst- og levekårsforhold som bolig, utdanning, arbeid og inntekt, fysiske og sosiale miljøer og bomiljø- og nærmiljøkvaliteter, fysisk aktivitet, kosthold, smittsomme sykdommer, skader og ulykker, vold og overgrep, tobakksbruk, alkohol- og annen rusmiddelbruk, fremming av psykisk helse og forebygging av psykiske plager og lidelser, diskriminering og ensomhet.

Lov om folkehelsearbeid (folkehelseloven), kapittel 2, § 7 første ledd

Kilde: lovdata.no

Hva mener loven med tiltaksplikt og nødvendige tiltak?

Folkehelseloven § 7 første ledd stadfester at kommunen skal iverksette nødvendige tiltak for å møte folkehelseutfordringene i kommunen og tiltak skal komme som konsekvens av utfordringsbildet beskrevet i oversiktsdokumentet (§ 5). Med nødvendige tar lovgiverutgangspunkt i hva den enkelte kommune har behov for. Hvilke tiltak som iverksettes og omfanget må være et resultat av den enkelte kommunes behov.

Kommunens tiltaksplikt innebærer at kommunen skal iverksette tiltak med tanke på de folkehelseutfordringer kommunen har. Tiltakene må sees i lys av rammen de arbeider innenfor, deriblant den økonomiske og personellmessige situasjonen. Det er kommuneorganisasjonen som må vurdere om iverksetting av tiltak er forenlig ut fra kommunens situasjon (Prp. 90 L (2010–2011)).

I lys av lovens formål må tiltak forstås bredt, og kan inkludere helsefremmende, forebyggende og beskyttende og sosialt utjevnende tiltak. Det kan omfatte både nye tiltak eller videreføring og forsterkning av eksisterende tiltak. Tiltak kan knytte seg til flere ledd i årsakskjeden bak folkehelseutfordringene, og må ikke ha folkehelse som primærformål.

Tiltak kan omfatte mange ulike sektorer når aktiviteter i disse sektorene har betydning for folkehelsen. Helsetjenesten er her en sektor på linje med andre sektorer som kan gjennomføre folkehelsetiltak. Tiltak etter folkehelseloven kan rette seg mot hele befolkningen, deler av befolkningen, men også individer, dersom det ut fra et folkehelseperspektiv vil være fornuftig å sette inn tiltak på individnivå for å møte lokale folkehelseutfordringer (Prop. 90 L s. 76).

Hva er kunnskapsbaserte tiltak?

Det kommunale folkehelsearbeidet skal være systematisk og kunnskapsbasert. Med kunnskapsbasert henviser lovgiver til at arbeidet bygger på faglig anerkjente metoder. Folkehelsearbeidet skal bygge på kunnskap om de faktiske ressurser og folkehelseutfordringer lokalt. Dette innebærer at oversiktsarbeidet og kommunens fireårige oversiktsdokument er en forutsetning for det øvrige lokale folkehelsearbeidet. Dette fritar imidlertid ikke kommuner fra ansvaret om å møte utfordringene med iverksetting av handling, jf. føre-var-prinsippet. Dette innebærer at det skal være målene som styrer tiltakene og ikke motsatt. Helsedirektoratets veiledning vil være knyttet til tiltak og eventuelt prioriteringsverktøy og ikke til selve prioriteringen. Det legges ikke opp til at nasjonale normeringer skal gi grunnlag for hva kommunene skal prioritere av tiltak. Prioriteringene skal ta utgangspunkt i lokale utfordringer.

Tiltak og strategier for å utjevne sosiale helseforskjeller – hva kan kommunene gjøre?

Det stilles ofte spørsmål om hva kommunene kan gjøre for å utjevne sosiale helseforskjeller. Den årlige målingen av det systematiske folkehelsearbeidet i kommunen viser at dette er noe kommunene er opptatt av å prioritere høyt som tiltaksområde (Helsedirektoratet 2026). Kommunene har et lovpålagt ansvar for å bidra til utjevning av sosiale helseforskjeller (folkehelseloven § 4).

Hva kan kommunene gjøre?

Sosiale helseforskjeller oppstår i all hovedsak som en konsekvens av samfunnets fordeling av ressurser, både materielle (inntekt, formue, bolig ol) og psykososiale ressurser som utdanning, sosial kapital og sosiale nettverk. Disse forskjellene bidrar igjen til sosial ulikhet i levevaner særlig når det gjelder tobakksbruk, men også kosthold og fysisk aktivitet, og det påvirker helsetjenestebruk. Det er med andre ord en rekke faktorer som bidrar til og opprettholder sosiale helseforskjeller. Komplekse sammenhenger betyr at man må ha en bred tilnærming for å kunne løse disse utfordringene. Helsedirektoratet har laget et «kart» som forsøker å illustrere dette. Kartet viser at innsatsen bør rette seg mot alt fra grunnleggende faktorer som økonomi og oppvekstsvilkår, via risikofaktorer som dårlig bomiljø og uheldig helseatferd, til mer umiddelbare påvirkningsfaktorer som helsetjenestetilbud og oppfølgingstjenester. Sagt på en annen måte må man kombinere målrettet innsats mot spesielt utsatte grupper med befolkningsrettede tiltak (ibid) Videre må tiltakene rettes inn mot alle ledd i årsakskjeden som fører til sosial ulikhet i helse.

Etter en ekstern gjennomgang av arbeidet med å redusere sosiale helseforskjeller i Norge i 2023 (Goldblath m.fl.,2023), anbefaler at Norge anvender prinsippet om proporsjonal universalisme i utforming av tiltak for å redusere sosiale helseforskjeller. Utgangspunktet for dette prinsippet er at universelle tiltak ikke alltid bidrar til utjevning. Men ved å innrette slike tiltak på en måte som virker best for de som trenger det mest, vil man oppnå en sterkere utjevningseffekt. Proporsjonal universalisme og hva det kan bety i en norsk kontekst blir nærmere drøftet i rapporten. Utjevning av sosiale helseforskjeller – mer av det som virker og nye steg (Helsedirektoratet, 2024).

Kommunen rår over vesentlige virkemidler av betydning for befolkningens helse og en jevn fordeling av denne. Kommunens virkemidler i dette arbeidet er for eksempel i kraft av å være planmyndighet etter plan- og bygningsloven, samfunnsutvikler og eier av skoler og barnehager, og som ansvarlig for kommunale helse- og omsorgstjenester.

Strategier og tiltak for å redusere sosiale helseforskjeller må ses i sammenheng med utviklingen av lokalt kunnskapsgrunnlag. I arbeidet med kunnskapsgrunnlaget for folkehelsearbeidet skal kommunen være særlig oppmerksom på trekk ved kommunesamfunnet som kan skape eller opprettholde sosiale helseforskjeller (jf. forskrift om oversikt over folkehelsen). God kontekstuell kunnskap er blant annet viktig for å kunne planlegge strategisk for å motvirke opphoping av levekårsutfordringer (Hofstad 2019, ikke publisert). Stadig flere kommuner har tilgang til levekårsdata på sonenivå, og flere vil få det etter hvert. Dette vil avdekke sosial ulikhet innad i kommunen og gjøre det enklere å iverksette målrettede tiltak der hvor levekår- og helseutfordringene er størst, og/eller utvikle universelle tiltak etter prinsippet om proporsjonal universalisme.

Tabellen under viser eksempler på tiltak hvor man kombinerer brede befolkningsrettede innsatser, med målrettede tiltak

Ved lesing av tabellen er det verdt å merke seg følgende:

Innholdet er kun eksempler, og må ikke oppfattes som en uttømmende liste.
Inndelingen i kategoriene kan diskuteres, det er ikke nødvendigvis skarpe skiller mellom disse.

Eksemplene må forstås ut fra at utfallsmålet er mindre ulikhet i helse i befolkningen, ikke ulikhet generelt. Det vil blant annet si at virkemidlene som ligger til helsesektoren, i tillegg til andre sektorer, er tydelige.

Tiltaksområder i lokalt folkehelsearbeid
Tiltakstype	Forhindre sosiale ulikheter i helse	Redusere risiko for sosiale ulikheter i helse	Redusere sosiale ulikheter i helse
Universelle strategier og tiltak (hele befolkningen)	Planlegge for gode og trygge bomiljøer med god sosial miks Sikre barnehager og skoler med god kvalitet Utvikle trygge nærmiljøer som gir muligheter for aktivitet, deltakelse, inkludering, sosial støtte og medvirkning	Redusere omfang av støy, luftforurensning og annen forurensning Legge til rette for sunn mat i barnehager og skoler Ansvarlig alkoholpolitikk Motvirke mobbing	Sikre likeverdige tilbud i de kommunale helse- og omsorgstjenestene
Målrettede strategier og tiltak (sårbare grupper)	Sikre bolig til utsatte grupper Tilby gratis kjernetid i barnehager / inntektsgradert foreldrebetaling for barnehageplass Bidra til inkludering i arbeidslivet (stimulere til praksis- og arbeidsplasser) Etablere tilbud om fritidsaktiviteter til barn og ungdom i familier med svak økonomi	Sørge for et godt råd- og veiledningstilbud til personer med økonomiske problemer Tilby gratis (subsidierte) tjenester for endring av levevaner og mestring av helseutfordringer (frisklivs- og mestringstilbud) Løfte områder med levekårsutfordringer	Sørge for gode tilbud til de som har helserelaterte eller sosiale problemer (f.eks. PP-tjenester, psykologtjenester, lærings- og mestringssentre og lavterskel helsetjenester for utsatte grupper)

Siste faglige endring: 20. mai 2026 Se tidligere versjoner