4.2. Pårørendes kunnskap og ferdigheter

Mange pårørende utfører omfattende pleie- og omsorgsoppgaver for hjemmeboende pasienter og brukere. Barn som pårørende skal som hovedregel ikke måtte ha denne typen oppgaver overfor sine foreldre eller søsken.

Eksempler på oppgaver som utføres av foreldre med omsorgsansvar:

• pleie av den som er syk
• administrasjon av medisiner
• bistand ved bruk av medisinske apparater og velferdsteknologi
• sosial og fysisk opptrening

Disse oppgavene utføres også som uformell omsorg i andre relasjoner.

Pårørende har en unik kompetanse, i form av inngående kjennskap til pasient/bruker. Helsepersonell bør i dialog med pasient/bruker og pårørende, avklare forventninger og ønsker for hvordan pårørende skal delta i omsorgen av pasienten/brukeren og hvilke roller han eller hun kan ha. Det er en forutsetning at pasienten/brukeren selv ønsker at pårørende skal utføre pleie og omsorgsoppgavene. Helsepersonell bør også etterspørre og lytte til pårørendes erfaringer og observasjoner når de deltar i pleie og omsorgsoppgaver hos sine nærmeste.

• opplæring og veiledning til pårørende som er omsorgsgiver
• nødvendige tjenester til pasienten/brukeren ved behov

Opplæring og veiledning kan gis individuelt eller i gruppe. Helsepersonell bør være tilgjengelig for spørsmål, og veilede pårørende underveis. Tjenesten bør gjøre avtaler om jevnlig evaluering av samarbeidet.

Oppgavene kan føres inn i en eventuell individuell plan slik at oppfølgingen tydeliggjøres.

Ved sykdom og skader som medfører kognitiv svikt, personlighetsendringer Helsepersonell kan ikke pålegge pårørende å ta på seg slike oppgaver. Helse- og omsorgstjenesten bør fange opp endringer i situasjonen og/eller avvikende adferd og skal tilby tilby pårørende veiledning i hvordan kan samhandle og snakke med pasient/ bruker.

Helsepersonellet bør snakke med familien om at symptomene påvirker samspillet i familien. Familien bør få tilbud om veiledning for å forebygge stress og konflikter, bidra til bedre samspill i familien og til bedre livskvalitet for pasienten/ brukeren og familien.

Opplæring og veiledning kan skje i form av kurs eller gjennom samtaler med den enkelte familie/pårørende. Denne typen veiledning bør sees som en prosess heller enn som en tidsavgrenset handling. I tillegg til muntlig kommunikasjon, bør familien få skriftlig materiell som er tilpasset den enkeltes forutsetninger. Behovet for språklig og kulturell tilrettelegging må ivaretas.

Temaer for opplæring og veiledning kan være:

• Kunnskap om sykdom og behandling
• Kommunikasjon i familien
• Hvordan støtte den som er syk og eventuelt motivere til å følge opp behandling
• Hvordan håndtere symptomer og avvikende atferd i familien
• Hvordan forebygge tilbakefall
• Problemløsningsstrategier og krisehåndtering