5.1. Avklar situasjon og behov

Helsepersonell som yter helsehjelp til en pasient med psykisk sykdom, rusmiddelavhengighet eller alvorlig somatisk sykdom eller skade skal bidra til å ivareta pasientens mindreårige barn eller søsken. Når pasienten har mindreårige barn eller søsken, skal helsepersonell snakke med pasienten og/eller pasientens foreldre om omsorgssituasjonen til barn i familien.

Helsepersonell skal også bidra til å ivareta mindreårige barn når en forelder eller søsken dør. Se spesielt kapittel 5.6 og 6.3.

Helsepersonell bør informere pasienten om hvorfor de spør om barnas omsorgssituasjon og at dette er en rutine ved kartlegging av pasienter med mindreårige barn i familien. Når det ikke er akutt bekymring for barnas omsorgssituasjon er det viktig å bruke tid på å innhente nødvendig informasjon og samtykke fra pasienten. Tillit er grunnleggende for et godt samarbeid om barn og unge som pårørendes.

Ved behov bør man snakke med den andre som har foreldreansvar eller andre med omsorg for barnet om barnets situasjon, etter samtykke fra pasienten. Helsepersonell skal videre bidra til at pasienten/foreldrene hører på og legger vekt på barnets mening i tråd med barnets alder og modenhet. Helsepersonellet kan tilby barnet å ta del i en samtale, forutsatt at pasienten samtykker, og at samtalen er til barnets beste.

Når pasienten ikke er i stand til å gjøre rede for situasjonen skal helsepersonellet snakke med nærmeste pårørende. I akutte situasjoner der den voksne, på grunn av sin helsetilstand, ikke kan ta hånd om barnet, er det avgjørende at helsepersonell forsikrer seg om at barn har tilsyn og omsorg av en annen voksen.

Avklaring av barns omsorgssituasjon bør skje så tidlig som mulig i pasientkontakten. Ved planlagte og i langvarige behandlingsforløp, kan en bruke mer tid i arbeidet med avklaringen av barnas omsorgssituasjon.

For å avklare omsorgssituasjonen til barn som pårørende må helsepersonell vurdere følgende:

• Er foreldrene i stand til å bistå barnet med problemer og belastninger?
• Får barnet tilstrekkelig følelsesmessig støtte, oppfølging og trygghet ut fra sin alder og utvikling og den aktuelle situasjonen med sykdom hos forelderen?
• Hvordan er dagliglivet for barnet organisert og ivaretatt med hensyn til struktur og rutiner?
• Ved sykdom, funksjonsnedsettelser eller spesielle behov hos barnet eller ungdommen, hva er eksisterende hjelpetiltak eller kontakt med hjelpeinstanser?
• Tar voksne ansvar for praktiske oppgaver i hjemmet?
• Tar voksne ansvar for eventuelle omsorgsoppgaver for den syke?
• Har barnet roller og ansvar i hjemmet eller overfor den syke, som burde ha vært utført av voksne omsorgsgivere?

Både i akutte og mer langvarige situasjoner er det særlig viktig å fange opp situasjoner der barn har få eller ingen andre omsorgspersoner utenom forelderen som er syk. Hvis barnet ikke har omsorgspersoner må pasientens behandlingsansvarlig raskt etablere samarbeid med barnevernstjenesten.

Helsepersonell skal bidra til å ivareta mindreårige barn eller søsken av pasient med psykisk sykdom, rusmiddelavhengighet eller alvorlig somatisk sykdom eller skade. Når situasjonen tilsier at barn kan bli usikre, sårbare eller oppleve bekymring, skal helsepersonell rutinemessig søke å avklare barnas faktiske behov for informasjon og oppfølging.
 
Alt helsepersonell i kommunen og spesialisthelsetjenesten som kommer i kontakt med pasienten skal bidra til å fange opp og melde fra om behov hos barn som pårørende. Når det er flere barn i familien, skal man avklare behovene for hvert av barna. Barn og unge i samme familie kan ha ulike behov.

Helsepersonell skal snakke med pasienten/foreldre om behov hos barnet eller ungdommen. Ved behov bør man snakke med den andre med foreldreansvar eller andre med daglig omsorg for barnet, etter samtykke fra pasienten. Helsepersonell må bidra til at pasienten/foreldrene hører på og legger vekt på barnets mening i tråd med barnets alder og modenhet. Helsepersonellet kan tilby barnet en samtale, forutsatt at pasienten samtykker.

Aktuelle temaer i samtaler med foreldre om barnas behov:

• Hva har barnet sett og erfart i forbindelse med sykdom hos forelderen? Hvor mye vet og forstår barnet om det som skjer?
• Hvordan fungerer barnet i barnehage/ skole (trivsel, skoleprestasjoner, konsentrasjon, fravær)?
• Er barnet mye trist, sint, bekymret, engstelig, urolig? Søvn- eller spiseproblemer? Har barnet overskudd og mulighet til å være med venner?
• Er barnet uvanlig hjelpsom og flink og holder egne behov tilbake? Er foreldrene bekymret for barnet?
• Har barnet tilgang på støtte i nærmiljøet (slekt, skole, barnehage, fritidsarenaer)? Er det behov for videre oppfølging utover det foreldrene kan klare?

Barn som pårørende kan ha behov for følgende informasjon om pasienten:

• Balansert og aldersadekvat informasjon om tilstanden til den som er syk
• Forklaring av symptomer og av eventuell diagnose og prognose
• Årsaker til sykdommen eller tilstanden
• Hva slags behandling som gis og varighet av behandling
• Hvordan pasienten blir ivaretatt
• Konsekvenser av tilstanden for pasienten, barnet og familien
• Muligheter for besøk og hvordan dette kan foregå

Barn som pårørende har behov for følgende informasjon om sin egen situasjon:

• Hvem skal ivareta barnet fremover
• Normale reaksjoner hos barn når foreldre eller søsken er syke
• At barnet ikke har ansvar for å hjelpe den som er syk med å bli frisk
• At barnet har lov til å ha det bra og fortsette med aktiviteter de liker, selv når den som er syk har det vanskelig
• Hvem vet om familiens situasjon, og hvem kan barnet snakke med

Det kan være behov for å kontakte andre instanser som barnehage eller skole for å avklare hvordan barn eller ungdom har det. Det må foreligge samtykke fra pasienten/foreldre før man tar slik kontakt. Pasientens/foreldres ønske om å dele informasjon kan endre seg, og det kan være behov for flere samtaler med pasienten/foreldre om betydningen av å kontakte barnehage eller skole. Helsepersonell må bidra til at pasienten/foreldrene hører på og legger vekt på barnets mening om at man tar slik kontakt, i tråd med barnets alder og modenhet.

Helsepersonell har ansvar for å foreta en selvstendig vurdering av behovet til hvert enkelt barn. Vurderingen kan være forskjellig fra pasientens eller andres vurdering. Helsepersonell må ta med i vurderingen at helsepersonell og foreldre kan undervurdere hva barn og ungdom selv opplever som 
påkjenninger ved foreldres sykdom.

Hvis helsepersonell vurderer at barnet er tilstrekkelig ivaretatt og at reaksjonene deres ikke går vesentlig utover normal fungering, er det ikke grunn til å sette i gang videre oppfølging. Vurderer helsepersonell at det er behov for oppfølgingstiltak, skal det innhentes samtykke fra pasienten/foreldrene.

Hvis pasienten/forelderen ikke vil snakke om barna eller nekter barnet informasjon, begrenses helsepersonellets mulighet til å ivareta barna. Helsepersonellet må bruke tid med pasienten og forklare hvorfor barna har behov for informasjon. 

Se:

• Avklar om det foreligger opplysningsplikt til barnevernstjenesten
• Snakk med foreldre om å ivareta barn som er pårørende til søsken