2. Samtykke til helsehjelp – nærmeste pårørendes rolle

Hovedregelen er at pasienten selv skal samtykke til all helsehjelp (pbrl. § 4-1).

Pasienter over 16 år har rett til å samtykke selv. For at samtykket skal være gyldig kreves det at pasienten har fått tilstrekkelig informasjon om helsetilstanden sin og helsehjelpens innhold og at vedkommende er i stand til å forstå hva samtykket omfatter.

Beslutningskompetansen kan bortfalle dersom det er overveiende sannsynlig at pasienten ikke er i stand til å forstå hva den aktuelle beslutningen gjelder og konsekvensene av beslutningen, (pbrl. § 4-3).

Nærmeste pårørende skal informeres om at pasienten ikke kan samtykke til helsehjelpen selv.

Det er den som yter helsehjelpen som avgjør om pasienten mangler kompetanse til å beslutte helsehjelp. Avgjørelsen skal være begrunnet og skriftlig, og om mulig straks legges frem både for pasienten og pasientens nærmeste pårørende.

Helsepersonell kan ta beslutning om helsehjelp til pasienter over 18 år som mangler beslutningskompetanse og ikke motsetter seg helsehjelpen. Helsehjelp i psykisk helsevern regnes som et alvorlig inngrep for pasienten, og da må vilkårene i pbrl. pbrl. § 4-6 annet ledd være oppfylt for at ansvarlig helsepersonell kan beslutte behandling. Dette kan for eksempel være innleggelse eller medikamentell behandling. Helsehjelpen må være i pasientens interesse og om må være sannsynlig at pasienten ville ha gitt tillatelse til slik hjelp.

Der det er mulig, må det innhentes informasjon fra pasientens nærmeste pårørende for å avklare hva pasienten ville ha ønsket. Det skal skrives ned i journalen hva nærmeste pårørende har opplyst (pbrl. § 4-6 annet ledd). Nærmeste pårørende vil kunne ha informasjon om pasientens syn på, og erfaringer med, behandlingstiltaket.

Dersom det dreier seg om behandling av "alvorlig sinnslidelse" (phvl. § 3-3 nr. 3), skal kontrollkommisjonen kontrollere beslutningen (pbrl. § 4-6 femte og sjette ledd.)

Dersom pasienten motsetter seg helsehjelpen, må det vurderes om vilkårene for bruk av tvang etter psykisk helsevernloven er til stede.

Se nærmere om behandlersamtykke i rundskrivstekst kap 2. til psykisk helsevernloven § 2-1 og i rundskriv til pasient- og brukerrettighetsloven § 4-6.

Foreldrene eller andre med foreldreansvaret skal samtykke til helsehjelp til pasienter under 16 år (pbrl. § 4-4).

Foreldrene eller andre med foreldreansvaret har som utgangspunkt rett til å samtykke til helsehjelp for pasienter mellom 16 og 18 år som ikke har beslutningskompetanse (pbrl. § 4-5). Foreldrenes rett til å samtykke til psykisk helsehjelp gjelder ikke dersom ungdommen over 16 år motsetter seg helsehjelpen. I slike tilfeller må det vurderes om vilkårene for bruk av tvang etter psykisk helsevernloven er til stede.

Når barnet har fylt 7 år, og når et yngre barn er i stand til å danne seg egne synspunkter på det samtykket dreier seg om, skal foreldrene, andre som har foreldreansvaret eller barnevernstjenesten gi barnet informasjon og anledning til å si sin mening før de avgjør spørsmål om å samtykke til helsehjelp. Det skal legges økende vekt på hva barnet mener ut fra alder og modenhet.

Barn og unge under 16 år kan unntaksvis selv samtykke selv til helsehjelp (pbrl. § 4-3 første ledd bokstav b). Dette kan være aktuelt hvor en ungdom ønsker samtaleterapi, men hvor begge foreldrene er en del av en alvorlig konfliktsituasjon og derfor ikke ønsker å samtykke. Dette er imidlertid et snevert unntak, og det vil ikke være grunnlag for et mer langvarig behandlingsopplegg innen psykisk helsevern. 

Som hovedregel skal begge foreldre samtykke til helsehjelp til pasienter under 16 år dersom begge har del i foreldreansvaret (pbrl. § 4-4 første ledd). Unntaksvis er det tilstrekkelig med samtykke fra én av foreldrene (pbrl. § 4-4 andre ledd). Se nærmere om foreldresamtykke og nevnte i rundskriv til  pasient- og brukerrettighetsloven  § 4-4.