Når pasienten er under tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern, er det gitt særlige regler av hensyn til pårørende.
Noen ganger velger pasienten som sin nærmeste pårørende, en annen enn den han/hun i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med. Da vil både den som pasienten utpeker som nærmeste pårørende og den pårørende som har varig og løpende kontakt med pasienten, ha rettigheter som nærmeste pårørende.
En pasient kan da for eksempel både ha sin venn (som pasienten selv ønsker) og sin ektefelle (som pasienten ikke ønsker), som sine nærmeste pårørende.
For pårørende til pasienter under tvungent psykisk helsevern vil generelt sett pårørendes behov for informasjon og medvirkning være stort, på grunn av alvorlighetsgraden som preger disse situasjonene. Derfor har den som i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med pasienten tilsvarende rettigheter som pasientens nærmeste etter pasientrettighetsloven og psykisk helsevernloven, med mindre særlige grunner taler mot dette.
Dette gjelder altså "dersom ikke særlige grunner taler imot det". For å klarlegge om det foreligger slike grunner, er det viktig å lytte til pasientens begrunnelse. Det kan tenkes at det er konflikter eller at pårørende har utført handlinger i strid med pasientens beste som innebærer at vedkommende ikke bør ha rettighetene som nærmeste pårørende. I eksempelet over vil da kun vennen, og ikke ektefellen, fått status som nærmeste pårørende.
Under enhver omstendighet vil det være av stor betydning at helsepersonell er bevisst på pasientens forhold til pårørende.