1. Anbefalinger for masseskadetriage

Risikobildet ved masseskadehendelser er ofte uavklart i startfasen og krever derfor særlig aktsomhet.

Vurderingen av egen sikkerhet innebærer å ta stilling til om risikoen er akseptabel sett opp mot muligheten for å redde liv og begrense skade.

Når risikoen er uavklart, bør innsatspersonell så langt det praktisk er mulig, innhente kvalifiserte risikovurderinger før de går inn i innsatsområdet.

Risikoaksept for innsatspersonell fra politi, brann og helsetjenesten er basert på følgende hovedprinsipper:

• Innsatspersonell fra nødetatene må regne med å utsette seg for en større risiko enn det som er normen i arbeidslivet ellers.
• Risikoen må vurderes opp mot innsatspersonellets reelle mulighet for å redde liv og begrense skade.
• Det forventes at større risiko tas av innsatspersonell som er særskilt trenet og har relevant verneutstyr, enn personell med mindre trening og utstyr.
• Det forventes ikke at innsatspersonell går inn i situasjoner som åpenbart innebærer en uakseptabel risiko.

Når tilgjengelige ressurser ikke gjør det mulig å yte helsehjelp i tråd med vanlige akuttmedisinske prinsipper, bør innsatsen i den første fasen begrenses til å yte livreddende førstehjelp til skadde som ikke fremstår som åpenbart døde.

Å yte livreddende førstehjelp vil i slike situasjoner innebære å:

1. Foreta en rask vurdering av skader som er uforenelig med liv
2. Stanse av store, pågående ytre blødninger
3. Sikre frie luftveier og legge pasienten i sideleie

Personer som ikke puster etter at frie luftveier er etablert, anses som døde.

Første innsatspersonell på hendelsesstedet bør markere hvilke skadde som er vurdert, ved hjelp av enkel fargekoding:

• Alvorlig skadde merkes med rødt merke.
• Døde merkes med sort merke.
• Mindre alvorlig skadde vil som regel være ved bevissthet og i stand til å gi uttrykk for om de er skadet og om de er vurdert av innsatspersonell. De merkes derfor ikke i første fase

Ved manglende verbal og motorisk respons og samtidig mangel på fargekoding/merking, vil dette indikere at den skadde bør vurderes av innsatspersonell.

Mindre alvorlig og ikke livstruende skadde identifiseres ved at vitale funksjoner som bevissthet, respirasjon og sirkulasjon, ikke er truet. Dette innebærer at personen

• gir verbal respons
• puster adekvat
• kan bevege ekstremiteter
• ikke har synlige, store blødninger

Mindre alvorlig og ikke livstruende skadde vil som hovedregel, være våkne og i stand til å gi uttrykk for egen tilstand og behov, og om de har vært vurdert av innsatspersonell.

Så snart det er tilstrekkelige ressurser tilgjengelig, bør også mindre alvorlig skadde personer vurderes for å avdekke skader som kan utvikle seg til å bli livstruende tilstander.

Skadde med dårlige sjanser for å overleve bør ikke prioriteres for evakuering.

Ved uavklart risiko, manglende transportressurser eller lange transportavstander, kan det være nødvendig å evakuere skadde til tryggere sted (samleplass) før videre transport. På samleplass kan det gjennomføres stabiliserende behandling og forebygging av nedkjøling (hypotermi).

Etablering av samleplass er imidlertid tid- og ressurskrevende og bør avveies mot

• risiko på skadestedet
• tilgjengelige ressurser
• mulighetene for å gi nødvendig behandling uten å forflytte pasienten

Personer uten livstruende skader og som kan forflytte seg selv, bør instrueres til egen-evakuering. Hvor disse skal evakueres til (samleplass, legevakt eller lokalsykehus), bør vurderes ut fra situasjonen.

Evakuering fra kalde omgivelser til varmere sted er et viktig tiltak for å hindre nedkjøling (hypotermi).

Dersom publikum kan bidra, bør de gis enkle og tydelige råd som følger samme prioritering som for innsatspersonell:

• Stans store pågående blødninger.
• Sikre frie luftveier ved å legge pasienten i sideleie.
• Hvis mulig og nødvendig – evakuer alvorlig skadde til tryggere sted.
• Forebygg nedkjøling.
• Fokuser på å yte livreddende førstehjelp til flest mulig og ikke best mulig behandling til enkeltpasienter.

Innsats ved masseskadehendelser innebærer risiko for både fysiske og psykiske belastninger. Publikum kan ikke pålegges å bli værende eller bidra med innsats.

Som for innsatspersonell, gjøres det en vurdering av risiko før publikum oppfordres til å bistå. Ved uavklart risiko bør publikum ikke presses til å yte hjelp.

Etter hvert som det kommer flere ressurser til hendelsesstedet, bør innsatspersonellet fortløpende vurdere om det er grunnlag for å omstille innsatsen fra prinsippene for masseskadetriage til ordinære akuttmedisinske prinsipper for undersøkelse og behandling av akutte skader.