Når det er nødvendig for å yte forsvarlige helse- og omsorgstjenester til innsatte, har helse- og omsorgstjenesten plikt til å bruke kvalifisert tolk. Helsetjenestens og helsepersonells plikt til å bruke tolk følger av forsvarlighetskravet i helsepersonelloven § 4 og § 10 jf. pasient- og brukerrettighetsloven §§ 3-2 til 3-4. Videre følger det av pasient- og brukerrettighetsloven § 3-5, at pasienten har rett til informasjon som er tilpasset sine individuelle forutsetninger, som alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn.
Dette gjelder uavhengig av om tjenestene tilbys av offentlige eller private virksomheter.
Når det er nødvendig for å ivareta pasientsikkerheten og for å yte forsvarlige helse- og omsorgstjenester har helse- og omsorgstjenesten plikt til å bruke kvalifisert tolk. Tolkeloven § 7 om plikt til å bruke kvalifisert tolk, gjelder også når plikten til å bruke tolk er regulert i annen lov, slik som helselovene. Ved tvil om kommunikasjonen blir forsvarlig uten tolk, bør det bestilles tolk. Tolkeloven har også bestemmelser som gjelder for tolker. Tolkeloven og de viktigste bestemmelsene | IMDi
Behovet for tolk kan være relatert til at den innsatte har begrensede norskkunnskaper, er samiskspråklig, hørselshemmet, døv eller døvblind.
Helse- og omsorgstjenesten skal informere innsatte om mulighet for bruk av tolk og forklare hvorfor det kan være nødvendig å bruke tolk, se brosjyre som er tilgjengelig på flere språk: Tolk for deg som er pasient i helsetjenesten – Rett til informasjon på ditt språk.
Dersom innsatte likevel ikke ønsker å bruke tolk, må helsepersonellet foreta en faglig vurdering ut ifra innsattes helsesituasjon og mulige konsekvenser ved å la være og bruke tolk. Helsepersonellet kan i utgangspunktet ikke påtvinge pasienten en tolk. I noen tilfeller kan bruk av tolk være avgjørende for å gi helsehjelp på forsvarlig måte. Nødrett kan da legitimere bruk av tolk uten innsattes samtykke.
Nasjonalt tolkeregister er et register over kvalifiserte tolkersom holder en faglig forsvarlig standard, se tolkeloven § 17 (lovdata.no) og Krav til tolker i lov og forskrift (imdi.no) Det er forbud mot å bruke barn som tolk, men det er gitt noen unntak i tolkeloven § 4 (lovdata). Pårørende, andre personer eller innsatte, bør heller ikke benyttes.
Etter tolkeloven § 7 annet ledd (lovdata) kan kravet om å bruke kvalifisert tolk fravikes når:
- det ikke er forsvarlig å vente til en kvalifisert tolk er tilgjengelig
- det er nødvendig i nødssituasjoner
- andre sterke grunner
Helse- og omsorgstjenesten kan velge mellom fremmøtetolking eller fjerntolking. Ved bruk av fjerntolking skal Helse- og omsorgstjenesten sikre tilfredsstillende tekniske løsninger, opplæring av ansatte og ivaretakelse av personvernet, jf. tolkeloven § 8 (lovdata).
Helsedirektoratet anbefaler at helse- og omsorgstjenesten legger til rette for at innsattes ønske om tolk basert på kjønn kan imøtekommes, forutsatt at det finnes en kvalifisert tolk tilgjengelig. Dersom innsattes ønske ikke kan imøtekommes, kan fjerntolking være et alternativ til fremmøtetolking.
Etter tolkeloven § 15 annet ledd (lovdata) er tolken underlagt samme taushetsplikt som helsepersonell. Helse- og omsorgstjenesten skal sørge for at tolken gjøres kjent med sin taushetsplikt, og kan kreve at tolken skriftlig bekrefter at innholdet i reglene om taushetsplikt er kjent.
Fram til 31. desember 2026 er det dispensasjon fra kravet om å bruke kvalifisert tolk, jf. tolkeloven § 7 femte ledd (lovdata). Det vil si at offentlige organer ikke er pliktige til å bruke kvalifisert tolk før etter denne datoen.
Ved jevnlig bruk av tolk, ca. én gang i uken, skal det foreligge retningslinjer for bruk og bestilling av tolk, jf. tolkeloven § 9 første ledd (lovdata) og tolkeforskriften § 2 (lovdata). Se Integrerings- og mangfoldsdirektoratets (IMDi) veiledning for hvordan lage egne retningslinjer for bruk av tolk i din virksomhet (imdi.no).