Første ledd: Offentlig myndigheter har plikt til å bidra til at personer som antas å fylle vilkårene for tvungent psykisk helsevern og som ikke selv søker behandling, blir undersøkt av lege. Om nødvendig skal offentlig myndighet begjære tvungen undersøkelse, tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern. Offentlig myndighet har som begjærende instans klagerett på vedtak om etablering, ikke-etablering og opphør av vedtak om tvungen observasjon og tvungent psykisk helsevern, og dermed også en rett til informasjon om slike vedtak, se forskriften § 13 andre ledd. 

Bestemmelsen utdyper lovens § 1-3 med hensyn til hvilken offentlig myndighet som vil være rette vedkommende til å fremme en begjæring. Det fremkommer av § 9 første ledd bokstav e) at ansvarlig fengselsmyndighet kan fremsette begjæring når pasienten er innsatt i fengsel. Forskriftens ordlyd tilsier at friomsorgen ikke kan fremsette begjæring. 

Andre ledd: Hvilken offentlig myndighet som vil være rett instans vil være avhengig av den konkrete situasjonen. Det forutsettes i alle tilfeller at vedkommende myndighet har kjennskap til den antatt syke. Dette er viktig for at ordningen skal ha ønsket rettssikkerhetsmessig verdi. Hvem hos den offentlige instans som er tillagt myndigheten vil reguleres av instansens egne instrukser. 

Begjæring om tvungen observasjon eller tvungent vern, skal mottas av psykisk helseverninstitusjonen senest samtidig med pasienten. Offentlig myndighet kan altså ikke på et senere tidspunkt fremsette begjæring i den hensikt å få rett til informasjon om vedtak og å få klageadgang. 

Kommuneoverlegens beslutning om ikke å gjøre vedtak om tvungen legeundersøkelse kan ikke påklages. Heller ikke henvisende leges/den eksterne legens beslutning om ikke å henvise til tvungen observasjon/tvungent psykisk helsevern kan påklages. Dersom nærmeste pårørende eller offentlig myndighet er uenige i slike beslutninger og fortsatt mener det er behov for tvungen legeundersøkelse/tvungent vern, må de eventuelt begjære dette på nytt.