Paragraf 1-1 er lovens formålsbestemmelse.

I første ledd første setning slås det fast at psykisk helsevernloven skal sikre helsehjelp av god kvalitet og at etablering og gjennomføring av psykisk helsevern skjer på en forsvarlig måte og i samsvar med menneskerettighetene og grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper. Helsehjelp av god kvalitet er særlig viktig når den gis under tvang. 

Henvisningen til menneskerettighetene er en påminnelse om at disse legger føringer på lovtolkingen. Se nærmere nedenfor om forholdet til menneskerettighetene. 

Grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper sikres ved at bestemmelsene i loven setter vilkår for særlige tiltak, og gjennom regler om saksbehandling og kontroll. Lovens bestemmelser skal videre bidra til å fremme tillitsforholdet mellom pasient, nærmeste pårørende og helse- og omsorgstjenesten. At det er et tillitsforhold mellom pasienten, pårørende og tjenesten er avgjørende for at helsetjenesten generelt, men også det psykiske helsevernet, skal fungere. Første ledd andre setning understreker at det et overordnet mål med loven å forebygge, begrense og fremme riktig bruk av tvang. Grundige kliniske og juridiske vurderinger bidrar til dette. 

Andre ledd slår fast at helsehjelpen skal tilrettelegges med respekt for den enkeltes fysiske og psykiske integritet. I dette ligger et krav om at pasientens kroppslige og psykiske grenser i størst mulig grad skal respekteres. Kravet om at helsehjelpen så langt mulig skal være i overensstemmelse med pasientens behov og selvbestemmelsesrett, markerer frivillighetsprinsippet og at bruk av tvang alltid skal være en subsidiær løsning. Det må dermed lages individuelt tilpassede løsninger for hver enkelt pasient. 

Nærmere om forholdet til menneskerettighetene 

Psykisk helsevernloven anses å være i overenstemmelse med Norges folkerettslige forpliktelser, se forarbeidene i Ot.prp. nr. 11 (1998-1999) kapittel 4, Ot.prp. nr. 65 (2005-2006) kapittel 3 ,  Prop. 78 L (2015-2016) kapittel 8.4 og Prop. 31 L (2024-2025) kap. 3.2.  I tillegg til å påvirke utformingen av bestemmelsene i psykisk helsevernloven, gir menneskerettighetene føringer ved fortolkningen av de ulike bestemmelsene. 

Følgende menneskerettigheter er særlig betydning ved bruk av tvang i psykisk helsevern: 

• Ingen skal berøves friheten uten i lovbestemte tilfeller, og på den måten som er foreskrevet i nasjonal lovgivning. Frihetsberøvede har rett til rask overprøving av domstol, jf. Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 5 og Grunnloven § 94 

• Krav om at myndighetenes inngrep overfor den enkelte må ha grunnlag i lov(legalitetsprinsippet), jf. Grunnloven § 113 

• Retten til privatliv, jf. EMK artikkel 8 og Grunnloven § 102 

• Forbudet mot tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling, jf. EMK artikkel 3 og Grunnloven § 93 

• Diskrimineringsforbudet, det vil si forbud mot usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling, jf. Grunnloven § 98, EMK artikkel 14 og CRPD artikkel 5. 

• Retten til høyest mulig fysisk og psykisk levestandard, jf. Den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) artikkel 12 

• Beskyttelse av den «personlig frihet og sikkerhet» til mennesker med nedsatt funksjonsevne, jf. CRPD art. 14 nr.1 b der det fremgår at "Partene skal sikre at ethvert menneske med nedsatt funksjonsevne på lik linje med andre har rett til frihet og personlig sikkerhet, ikke berøves friheten på ulovlig eller vilkårlig måte, og at enhver frihetsberøvelse skjer på lovlig måte, og at nedsatt funksjonsevne ikke i noe tilfelle skal rettferdiggjøre frihetsberøvelse.” 

Menneskerettsloven gjør de sentrale menneskerettskonvensjonene til norsk lov med forrang fremfor annen lov ved motstrid. 

CRPD ble gjort til norsk lov med forrang 1. januar 2026. Det ble ikke ansett nødvendig å gjøre endringer i psykisk helsevernloven, se Prop 162 L (2024-2025). 

Høyesterett har uttalt om CRPD: "Så langt jeg kan bedømme det, er det ikke grunnlag for generelt å konkludere med at konvensjonen forbyr tvangsinnleggelse og tvangsbehandling av psykisk syke, når dette skjer i henhold til de kriterier som følger av psykisk helsevernloven." (HR-2016-01286-A). Lagmannsrettspraksis etter at CRPD ble gjort til norsk lov, konkluderer med det samme. 

Menneskerettighetene er i stadig utvikling, og psykisk helsevernloven må regelmessig vurderes opp mot utviklingen.  

Bruk av tvungent psykisk helsevern varierer mellom helseforetakene, og en av årsakene kan være ulik praktisering av loven, både mellom institusjoner og kontrollkommisjoner. Se statistikk på Hdirs nettside og rapporter om kontroll av tvangsbruk i psykisk helsevern. Slik variasjon er uakseptabel dersom den ikke er faglig nødvendig og i henhold til regelverk og god faglig praksis. Helsedirektoratet har utarbeidet Faglige råd for forebygging av tvang i psykisk helsevern for voksne, som nettopp skal bidra til riktig bruk av tvang. 

Sivilombudets forebyggingsenhet  overvåker om Norge overholder FNs torturkonvensjon. Enheten bidrar ved sine besøk hos institusjoner i det psykiske helsevernet, til å avdekke svikt i praktiseringen av tvungent psykisk helsevern. Enhetens funn er derfor viktig både for ansatte i psykisk helsevern, kontrollkommisjoner og statsforvalterne.