Forskriften § 6 regulerer retten til omsorgstjenester til personer som

• har lovlig, men ikke fast opphold i riket
• ikke har lovlig opphold
• asylsøkere som bor i statlig mottak eller som har tilbud om opphold i statlig mottak

Barn har utvidede rettigheter til omsorgstjenester sammenliknet med voksne. Det står uttrykkelig i forskriften § 4 at barn har rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester fra kommunen, og de omfattes derfor ikke av § 6. De utvidede rettighetene til barn gjelder uavhengig av oppholdsstatus.

Begrepet omsorgstjenester gjenfinnes i helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 sjette ledd (lovdata.no), som nevner ulike typer tjenester i bokstavene a-c. Personer med ulike former for funksjonsnedsettelse (kognitive og/eller fysiske), vil kunne ha behov for forskjellige former for praktisk bistand til hverdagens gjøremål. Begrepet omsorgstjenester omfatter både personrettet praktisk bistand som hjelp til egenomsorg og personlig stell, herunder av- og påkledning, personlig hygiene, hjelp ved måltider osv. og hjelp til praktiske gjøremål som rengjøring, innkjøp, matlaging, vask av klær mv. Bistand for å kunne ta seg rundt i nærmiljøet og delta på aktiviteter vil også kunne omfattes.

Det kan i noen tilfeller være vanskelig å avgjøre om det dreier seg om omsorgstjenester eller helsetjenester. En naturlig rettesnor vil være om det er behov for lege- eller sykepleiefaglig kompetanse, fysioterapeut, psykolog el., eller om bistanden som personen trenger, kan ytes på en forsvarlig måte av en person uten medisinskfaglig kompetanse, som for eksempel en miljøarbeider. For personer med omfattende funksjonsnedsettelser og flere diagnoser, vil behovene ofte måtte dekkes av tjenester der helsehjelp og omsorgstjenester/praktisk bistand er integrert, eller i en gråsone der hjelpebehovet er vanskelig å kategorisere som det ene eller det andre. Regelverket løser ikke disse situasjonene, og det vil være behov for lokale avtaler om ansvarsforhold og håndtering ved uenigheter, basert på utgangspunktene i regelverket som beskrevet ovenfor.

Veileder for saksbehandling av tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven (PDF), gir føringer om hva som skal til for at omsorgstjenester anses nødvendige. Det er en helse- og sosialfaglig vurdering av den enkelte pasient eller brukers behov som vil være avgjørende for hva kommunen er forpliktet til å yte i den enkelte sak.

Personer som har lovlig, men ikke fast opphold

Etter § 6 første ledd fremgår det at personer som ikke er norske statsborgere, som har lovlig, men ikke fast opphold i riket, og som ikke kan dra omsorg for seg selv, kun har rett til nødvendige omsorgstjenester etter pasient- og brukerrettighetsloven 2-1 (lovdata.no) inntil vedkommende i praksis kunne forlatt landet.

Dersom annet følger av avtale som Norge har inngått med personens hjemland eller av multilaterale avtaler eller konvensjoner, vil vedkommende likevel ha rett til nødvendige omsorgstjenester etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 andre ledd.

Personer som ikke har lovlig opphold

Etter § 6 annet ledd har personer som ikke har lovlig opphold i riket og som ikke kan dra omsorg for seg selv, rett til nødvendige omsorgstjenester etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 andre ledd inntil vedkommende etter utlendingsloven og forskrifter gitt i medhold av loven, har plikt til å forlate landet.

I utgangspunktet har personer uten lovlig opphold i riket plikt til å forlate landet. Dersom UDI har gitt vedkommende en utreisefrist, vil personen ha rett til omsorgstjenester i perioden frem til dato for utreise og plikten til å forlate landet inntrer.  

Asylsøkere i statlig mottak, eller personer som har tilbud om opphold i statlig mottak

Forskriften § 6 tredje ledd angir at asylsøkere som er i statlig mottak eller personer som har tilbud om opphold i statlig mottak, ikke har krav på omsorgstjenester fra kommunen etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 andre ledd. Bestemmelsen innebærer at det er UDI – og ikke kommunen - som har ansvar for å sikre omsorgstjenester til asylsøkere i statlig mottak.