Kommunen skal sørge for at personer som oppholder seg i kommunen, tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1 første ledd (lovdata.no). Dette gjelder også ansvaret for kommunale tjenester som følger av forskrift om helse- og omsorgstjenester til personer uten fast opphold. Kommunens økonomiske ansvar for helse- og omsorgstjenester er nærmere regulert i helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 11 (lovdata.no). Den klare hovedregel er at kommunen dekker utgifter til de helse- og omsorgstjenester som den er forpliktet til å yte. Dette følger av helse- og omsorgstjenesteloven § 11-1 første ledd.
Personer som ikke har fulle rettigheter til helse- og omsorgstjenester etter forskriften § 2, må selv dekke tjenester de ikke har rett til å få gratis fra kommunen. De kan likevel ikke nektes øyeblikkelig hjelp eller «helsehjelp som er helt nødvendig og ikke kan vente» mv., med den begrunnelse at personen ikke har midler til å betale for helsehjelpen.
Egenbetaling for tjenester skal betales av pasienten/brukeren, der dette følger av lov eller forskrift, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 11-2. Dersom det er hjemmel for egenbetaling og pasienten eller brukeren ikke har midler til å dekke utgiftene, må tjenesteyter dekke disse utgiftene, se rundskrivets kapittel 5. Kommunen må deretter vurdere om kravet skal inndrives på vanlig måte.
Med bakgrunn i prinsippet om barnets beste og at barn har rett til den høyest oppnåelige helsestandard og behandlingstilbud, dekkes også behandlings- og forpleiningsutgiftene på samme måte som for barn med lovlig opphold og fulle rettigheter etter forskriften § 2.