Du benytter en nettleser vi ikke støtter. Se informasjon om nettlesere

§ 4-1 Hovedregel om samtykke

Lovtekst med kommentar

Helsedirektoratets kommentarer

Første ledd første setning lovfester det generelle kravet til informert samtykke som rettsgrunnlag for å yte helsehjelp. Samtykkekravet gjelder for alle former for helsehjelp, både somatisk og psykisk, som pasienter får eller medvirker til, det vil si pleie, omsorg, undersøkelse, innleggelse og behandling. I henhold til psykisk helsevernloven § 2-1 skal samtykkereglene i pasient- og brukerrettighetsloven også gjelde for psykisk helsevern med mindre annet følger av psykisk helsevernloven. Hovedregelen er derfor at psykisk helsevern ytes på bakgrunn av pasientens samtykke. For mer informasjon om kravet til samtykke til helsehjelp for psykiske lidelser, se Helsedirektoratets rundskriv IS -9/2012 Psykisk helsevernloven og psykisk helsevernforskriften med kommentarer.

I enkelte tilfeller er det gitt unntak i særlovgivningen fra kravet om samtykke for å yte helsehjelp (dette gjelder for eksempel i smittevernloven kapittel 5, psykisk helsevernloven kapittel 3 og 5 og helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 10).

Helsepersonell skal etter helsepersonelloven § 7 om øyeblikkelig hjelp straks gi den helsehjelp de evner når det må antas at hjelpen er påtrengende nødvendig. Med de begrensinger som følger av § 4-9, skal nødvendig helsehjelp gis selv om pasienten ikke er i stand til å samtykke og selv om pasienten motsetter seg helsehjelpen. Det vil si at krav til helsepersonell om å gripe inn i nødrettslignende situasjoner, kan også føre til inngrep uten samtykke.

En sak fra Høyesterett (HR-2010-902-A - Rt-2010-612) gjaldt om et kommunalt sykehjem kunne skifte sengetøy, utføre kroppsvask og skifte bandasjer på en pasient mot pasientens vilje. Høyesterett (dissens 3-2) fant at sykehjemmet kunne stille vilkår for tjenestetilbudet, herunder vilkår med tvangselementer. Retten la videre vekt på at vask, sengetøyskift og sårstell ikke var urimelig byrdefullt for pasienten og at sykehjemmet hadde lagt til rette for at stellet kunne gjennomføres så skånsomt som mulig.

Det viktigste unntaket fra kravet til samtykke er innført i § 4-6 for pasienter som mangler samtykkekompetanse, men som ikke motsetter seg behandlingen. Dersom en pasient som er uten samtykkekompetanse, motsetter seg helsehjelp, kan nødvendig helsehjelp gis etter reglene i kapittel 4 A dersom vilkårene for øvrig er oppfylt. Reglene åpner for å gi tvangsmessig somatisk helsehjelp utover øyeblikkelig hjelp-situasjoner. Dersom en pasient uten samtykkekompetanse motsetter seg psykisk helsehjelp, skal reglene i psykisk helsevernloven følges. Se nærmere om dette under merknadene til de enkelte bestemmelsene.

Hovedregelen er imidlertid at helsehjelp bare kan gis med pasientens samtykke.

Nærmere om samtykket

Pasientens samtykke er bare gyldig dersom pasienten har fått tilstrekkelig informasjon om sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen, jf. første ledd andre setning. Dette innebærer at pasientene må ha fått dekkende/tilstrekkelig informasjon om formål, metoder, ventede fordeler og mulige farer i forbindelse med helsehjelpen.

Pasienten må gis informasjon om deltakerne i undersøkelsen eller behandlingen, for eksempel om det skal være studenter til stede. Pasienten har rett til å motsette seg at studenter eller andre observatører er tilstede.

Kravene til informasjon er omtalt i pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 3. Informasjonen må tilpasses den enkelte pasient, inngrepets art og konsekvenser og omstendighetene for øvrig. Det kan ikke forventes at pasienten skal ha all tenkelig informasjon om tiltaket før samtykke gyldig kan gis. Det er derfor stilt krav om nødvendig informasjon om helsetilstanden og innholdet i helsehjelpen. Med andre ord skal det gis slik informasjon som gir et forsvarlig beslutningsgrunnlag. Det skal altså som utgangspunkt gis informasjon som tilfredsstiller kravene i § 3-2, mens det for spesielle situasjoner som for eksempel ved akuttinnleggelser må være tilstrekkelig å informere om tiltakets art, eventuelle alvorlige komplikasjoner og risiko. I øyeblikkelig hjelp-situasjoner er det ofte ikke praktisk mulig å kreve informert samtykke.

Andre ledd i bestemmelsen fastslår at pasienten kan trekke tilbake samtykke til behandling. Det kan skje når som helst. Videre er det slått fast at helsepersonell plikter å gi nødvendig informasjon om følgene av at samtykket trekkes, og at behandlingen dermed må avsluttes. Pasienter kan ha ulike grunner til å trekke et samtykke tilbake. For eksempel kan svært smertefull undersøkelse eller krevende psykiatrisk behandling få pasienten til å endre sin opprinnelige beslutning. Det er en forutsetning at pasienten har fått informasjon om slike byrder eller ulemper før samtykket gis, jf. første ledd.

Pasienten har krav på informasjon om følgene av at behandlingen må avsluttes fordi samtykket trekkes. Hvis avbrytelse av behandling kan føre til svært alvorlige helsemessige følger for pasienten, kan helsepersonellet i gitte situasjoner ha plikt til å fortsette helsehjelpen med hjemmel i helsepersonelloven § 7. Det kan også tenkes at pasienten ikke lenger har samtykkekompetanse i forhold til å avslutte behandling. I slike tilfeller kan representert samtykke eller presumert samtykke gi nødvendig rettslig grunnlag for å fortsette behandlingen, med mindre pasienten motsetter seg gjennomføringen av tiltaket.

Sist faglig oppdatert: 01.01.2018 Se tidligere versjoner