Bestemmelsen er endret fra 1. juli 2026, og erstatter tidligere § 25 a og § 25 b i helsepersonelloven, om helsefaglige arbeidsfellesskap og opplysninger for å yte helsehjelp til en annen pasient. Adgangen til tilgjengeliggjøring er utvidet på flere punkter.
Bestemmelsen gjelder tilgjengeliggjøring av opplysninger om pasienter som ikke er i en behandlerrelasjon med det aktuelle helsepersonellet. Bestemmelsen regulerer helsefaglige arbeidsfellesskap og opplysninger for å yte helse hjelp til en annen pasient.
Bestemmelsen gjelder alle former for tilgjengeliggjøring. Med tilgjengeliggjøring menes ulike måter og tekniske løsninger for å gjøre opplysningene tilgjengelige for mottakeren. Dette betyr at tilgjengeliggjøring også vil kunne gjøres for eksempel ved oppslag i journal. Se kommentar til helsepersonelloven § 25 for en nærmere beskrivelse av begrepet “tilgjengeliggjøring”.
Tilgjengeliggjøring av opplysninger etter paragrafen skal dokumenteres i logg eller i pasientens journal jf. pasientjournalloven § 22 a. Den enkelte vil ha rett til innsyn i denne oversikten. For en nærmere omtale av krav til dokumentasjon se kommentar til helsepersonelloven § 25.
Pasienten har rett til å motsette seg tilgjengeliggjøring av opplysninger, jf. helsepersonelloven § 29. For en nærmere beskrivelse av retten til å motsette seg se kommentar til helsepersonelloven § 29.
Første ledd
Det følger av første ledd bokstav a at opplysninger kan gjøres tilgjengelige for helsepersonell i helsefaglige arbeidsfellesskap, når formålet er å støtte helsepersonellet i å treffe beslutninger om helsehjelp, å sikre forsvarlig opplæring av helsepersonell eller å gjennomføre helsehjelp.
Ett av formålene er å kunne støtte helsepersonell i å treffe beslutninger om helsehjelp til en pasient. Helsepersonell har etter helsepersonelloven § 4 annet ledd en plikt til å innhente bistand fra kolleger der dette er nødvendig for å yte forsvarlig helsehjelp. Bestemmelsen sikrer at kolleger som gir bistand vil kunne dele opplysninger om tidligere pasienter for å yte forsvarlig helsehjelp til den aktuelle pasienten.
For det andre kan formålet være å sikre forsvarlig opplæring av helsepersonell. Dette kan for eksempel omfatte læringssituasjoner hvor uønskede hendelser gjennomgås, hvor det deles helseopplysninger knyttet til de uønskede hendelsene, og opplæring av leger i spesialisering. Bestemmelsen tydeliggjør også at taushetsplikten ikke er til hinder for at studenter er til stede på for eksempel morgenmøter og i andre vaktskifter, hvor ulike pasientsituasjoner diskuteres. Videre vil det også være klart at taushetsplikten ikke er til hinder for at studenter diskuterer og reflekterer rundt vanskelige tilfeller med for eksempel en veileder uten behandlingsansvar for den aktuelle pasienten. Informasjonsdeling kan kun skje i helsefaglige arbeidsfellesskap, slik at undervisning av studenter i klasserom eller lignende ikke er omfattet.
For det tredje kan formålet være å gjennomføre helsehjelp i virksomheten. Det vil være anledning til å tilgjengeliggjøre opplysninger selv om helsepersonellet som mottar opplysningene ikke har behov for opplysningene for selv å yte helsehjelp eller selv å lære, for eksempel under morgenmøter og vaktskifte. Deling av opplysninger skal bidra til å sikre forsvarlige prosesser i helsetjenesten.
Det er ikke kun opplysninger som helsepersonell allerede kjenner til, uten å måtte slå opp i pasientens journal, som kan tilgjengeliggjøres i helsefaglig arbeidsfellesskap. Bestemmelsen åpner for at relevante og nødvendige opplysninger kan gjøres tilgjengelig i helsefaglig arbeidsfellesskap. Dette innebærer blant annet at det vil være adgang til å gjøre oppslag i pasientjournaler når dette er nødvendig for erfaringsutveksling.
Første ledd bokstav a er begrenset til å gjelde i helsefaglig arbeidsfellesskap. Begrepet skal ikke tolkes snevert og hvilke fellesskap som inngår vil kunne variere over tid. Det er ikke krav om at man samarbeider om samme pasient. Det er tilstrekkelig at man arbeider med samme grupper eller typer pasienter eller helsefaglig oppgaver. Helsefaglige arbeidsfellesskap vil kunne omfatte ulike typer arbeidsfellesskap og ulike typer organisasjonsstrukturer. Ofte vil det være innen samme virksomhet, men det kan også være på tvers av virksomheter, på tvers av nivåene i helse- og omsorgstjenesten eller på tvers av offentlige og private virksomheter. Personell som arbeider i for eksempel tverrfaglige team vil også kunne anses som et helsefaglig arbeidsfellesskap.
Eksempler på helsefaglige arbeidsfellesskap er morgenmøter og andre vaktskiftesituasjoner. Andre eksempler er fellesmøte mellom en gruppe helsepersonell fra flere virksomheter hvor oppgaven kan være å tolke røntgenbilder av bestemte organer eller fellesmøte mellom en gruppe hjemmesykepleiere som skal diskutere behandling av vanskelige sår.
Det følger av første ledd bokstav b at helsepersonell også kan få tilgjengeliggjort opplysninger om pasienter de ikke har en behandlerrelasjon til, for å yte helsehjelp til en annen pasient. Etter bestemmelsen gjelder dette alt helsepersonell med autorisasjon eller lisens. Dette er en snevrere krets personer enn dem som omfattes av bokstav a.
Bestemmelsen er relevant i de tilfeller hvor helsepersonell har behov for pasientopplysninger fra et annet helsepersonells behandling av andre pasienter. Det vil si i de tilfellene helsepersonellet ikke tidligere har ytt helsehjelp til en pasient, men har behov for opplysninger om pasienten, for å lære av lignende tilfelle ved behandling av egne pasienter. Dette gjelder uavhengig av behandlingsnivå og av hvilke helsepersonell som er ansvarlig for den aktuelle behandling. For eksempel vil en sykepleier som behandler en pasient med diabetes og kompliserte brannsår som ikke vil gro kunne ha stor nytte av å få tilgang til opplysninger om liknende tilfeller fra en spesialisert sykehusavdeling. Videre vil helsehjelpsytelse ofte skje i form av et teamarbeid, hvor helsepersonell har ulike roller.
Det er et vilkår at helsepersonellet er i en konkret behandlingssituasjon med en pasient, og at opplysningene anses som relevante og nødvendige for å kunne yte helsehjelp til denne pasienten. Dette må kunne godtgjøres ved en etterfølgende kontroll.
Et typisk eksempel på hvor adgangen kan benyttes, er ved tolkning av genetiske varianter. Etter å ha sett hvordan en genetisk variant har blitt tolket ved et annet helseforetak i for eksempel registeret for genetiske varianter jf. pasientjournalloven § 9 a, kan det være nødvendig å kjenne til flere opplysninger om pasienten(e) som har denne varianten for å kunne yte forsvarlig helsehjelp til egen pasient. Oppslag i journal om egne tidligere pasienter reguleres av helsepersonelloven § 28 første ledd bokstav a.
Bokstav b hjemler også situasjoner der helsepersonellet som yter helsehjelpen, fremfor å gjøre oppslag selv, konfererer med helsepersonellet som har hatt omspurte til behandling, og det er sistnevnte som gjør oppslag i pasientjournalen og formidler relevante og nødvendige opplysninger til helsepersonellet som har tjenstlig behov for opplysningene.
Tilgjengeliggjøring av opplysninger etter bokstav a og b skal være avgrenset til de tilganger (autorisering) det enkelte helsepersonell har i forbindelse med behandling av pasienter i de aktuelle virksomhetene. Dette kan for eksempel innebære at virksomheten organiserer seg på en slik måte at tilgjengeliggjøringen avhenger av at personellet har en spesifikk rolle eller oppgave og at det er utarbeidet rutiner i virksomheten for når tilgjengeliggjøring kan finne sted. I dette ligger et krav til tjenstlig behov. Hva som vil anses som tjenstlige behov vil variere etter hvilken helsehjelp som utøves og etter helsepersonellets kompetanse, ansvar og rolle i pasientbehandlingen. For eksempel så vil en sykepleier normalt ikke ha behov for de samme opplysningene som en lege, for å yte helsehjelp. Det skal kun tilgjengeliggjøres opplysninger som er relevante og nødvendige for å understøtte pasientbehandling som det enkelte helsepersonellet gir. Se kommentaren til helsepersonelloven § 25 for en nærmere beskrivelse av “tjenstlig behov”.
Andre ledd
Andre ledd fastslår at opplysninger som tilgjengeliggjøres må være relevante og nødvendige for formålet. At opplysningene skal være relevante og nødvendige, omtales ofte som et krav om at personellet må ha tjenstlig behov for opplysningene. Dette innebærer både å vurdere om opplysningene er nødvendige og relevante i den konkrete situasjonen, og om personellet som ønsker opplysningene har et tjenstlig behov for dem. Se kommentar til helsepersonelloven § 25 for en nærmere beskrivelse av “tjenstlig behov”
Opplysningene skal så langt det er mulig gis uten at pasientens navn og fødselsnummer fremgår. Det samme følger av prinsippet om dataminiminering i personvernforordningen artikkel 5 nr. 1 bokstav c.
Det vil være pasientens helsetilstand og tilhørende medisinske problemstillinger som det er nyttig å dele erfaringer om. I hvilken utstrekning det i konkrete tilfeller må gis direkte identifiserbare opplysninger, som navn, må i stor grad bli opp til helsepersonellets faglige skjønn å vurdere. Identifiserende opplysninger kan ikke deles dersom formålet med informasjonsdelingen kan oppnås ved å la være å dele individualiserende kjennetegn.
Tredje ledd
Etter tredje ledd er departementet gitt myndighet til i forskrift å bestemme at enkelte personellgrupper uten autorisasjon eller lisens med særskilte oppgaver i konkrete behandlingsforløp kan få tilgjengeliggjort opplysninger etter første ledd bokstav b på samme vilkår som helsepersonell med autorisasjon eller lisens.