Bestemmelsen er endret fra 1. juli 2026, og slår sammen tidligere hovedregel om taushetsplikt og forbudet mot urettmessig tilegnelse av taushetsbelagte opplysninger ("snoking"). I tillegg er taushetsplikten utvidet til også å gjelde identiteten til personer som tar kontakt med medisinsk nødmeldetjeneste, jf. tredje ledd. I fjerde ledd er det inntatt en samlebestemmelse om taushetsplikt for andre som mottar opplysninger. 

Bestemmelsen er hovedregelen om helsepersonells yrkesmessige taushetsplikt og korresponderer med pasienters rett til vern mot spredning av opplysninger etter pasient- og brukerrettighetsloven § 3-6. Taushetsplikten gjelder opplysninger man har fått kjennskap til i egenskap av å være helsepersonell. Taushetsplikten omfatter også opplysninger man får tilgang til utenfor tjenesteforholdet, så lenge helsepersonellet mottar disse i egenskap av å være helsepersonell. Dette er i tråd med domstolenes tolkning av taushetsplikten (Rt.1989 s.1363) på et beslektet saksfelt. (tidligere sosialtjenesteloven).

Formålet med helsepersonells taushetsplikt er å sikre befolkningens tillit til helsepersonell og helse- og omsorgstjenesten slik at personer ikke unnlater å oppsøke hjelp av frykt for at uvedkommende skal få tilgang til opplysninger. Tillitsforholdet er viktig for at pasienten skal føle det trygt å gi fra seg nødvendige opplysninger om seg selv og sin helsetilstand for at helsepersonellet og helse- og omsorgstjenesten skal kunne yte forsvarlig og best mulig helsehjelp. Pasienten skal føle seg trygg på at opplysninger som gis i forbindelse med helsehjelp ikke benyttes i andre sammenhenger og utleveres til eller tilkommer uvedkommende.

Taushetsplikten gjelder alt helsepersonell som yter helsehjelp. Helsehjelp er definert i helsepersonelloven § 3. Også personell som yter tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven som ikke er å anse for helsehjelp, har taushetsplikt, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 2-1.

Alle som behandler helseopplysninger i helse- og omsorgsforvaltningen og i helse- og omsorgstjenesten er underlagt taushetsplikt etter helsepersonelloven, jf. pasientjournalloven § 15 og helseregisterloven § 17. Også personell som kun utfører pasientadministrative oppgaver i helse- og omsorgstjenesten er etter dette underlagt helsepersonellovens bestemmelser om taushetsplikt når de behandler helseopplysninger. Eksempler på dette kan være rent merkantilt personell og personell som har til oppgave å motta helseopplysninger for videreformidling eller rådgivning ved for eksempel akuttmottak eller i kommunikasjonssystemer i helse- og omsorgstjenesten.

Det er også gitt bestemmelser om taushetsplikt i spesialisthelsetjenesteloven § 6-1 og helse- og omsorgstjenesteloven § 12-1. Disse to bestemmelsene om forvaltningsmessig taushetsplikt har først og fremst selvstendig betydning for ansatte innen den offentlige helsetjeneste som ikke har taushetsplikt etter helsepersonelloven § 21.

Videre er alle som arbeider i den offentlige helsetjenesten er omfattet av taushetsplikten etter forvaltningsloven § 13 og eventuelle egen særlovgivning som i NAV, barnevern og politi. 

Første ledd

Første ledd angir hvilke opplysninger som er underlagt taushetsplikt. For at en opplysning skal være underlagt taushetsplikt, er det en forutsetning at den kan knyttes til en bestemt enkeltperson. Bestemmelsen fastsetter at «opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold» er underlagt taushetsplikt. For at en opplysning skal være underlagt taushetsplikt, må den direkte eller indirekte kunne knyttes til en konkret person. Derfor vil ikke taushetsplikt være til hinder for å tilgjengeliggjøre anonyme opplysninger.

Med "legems- eller sykdomsforhold" menes opplysninger om den enkeltes helsesituasjon og sykdomsforhold, enten det er av psykisk eller fysisk karakter. Sivilombudsmannen uttalte i en sak fra 2016 hvor spørsmålet om taushetsplikt kom opp, at «opplysninger om fravær av sykdom, som er basert på opplysninger i journalen, omfattes av helsepersonells taushetsplikt». Spørsmålet var om psykologen hadde brutt taushetsplikten ved å informere barnehagen om at et barn var friskt basert på psykologens kjennskap til sykehusjournalen. En opplysning om at noen som anføres å være syk, likevel skal være frisk, må anses som en opplysning om personens «helsesituasjon».

I tillegg til helserelaterte opplysninger omfattes også opplysninger om andre personlige forhold. Med det menes det opplysninger om forhold som er knyttet til den enkelte person. Det vil typisk være opplysninger om sosiale forhold, sivilstand, økonomiske forhold mv. Som eksempler kan nevnes opplysninger om pasientens fødested, fødselsdato, personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, bopel og arbeidssted, yrke og økonomisk situasjon, slektskaps-, familie- eller hjemforhold og lignende type opplysninger. Også informasjon om at en pasient er innlagt på sykehus eller har oppsøkt helsepersonell er som utgangspunkt taushetsbelagt. I rettspraksis er det også lagt til grunn at opplysninger om at en pasient har oppsøkt psykolog er å anse som taushetsbelagt informasjon (Rt.1955 s. 191).

Andre ledd

Andre ledd regulerer hva det innebærer at pasientens opplysninger er underlagt taushetsplikt.

Etter bokstav a innebærer taushetsplikten at helsepersonell ikke skal tilgjengeliggjøre opplysninger for andre. Taushetsplikten er i utgangspunktet til hinder for at helsepersonell gir opplysninger videre til annet helsepersonell, andre profesjonsutøvere, etater, pasientens familie eller andre personer.

Helsepersonell kan utveksle taushetsbelagt informasjon i konkrete tilfeller når regelverket åpner for det. Dette kan blant annet være når pasienten samtykker til det, eller når det er nødvendig for behandling og oppfølgning av pasienten, se helsepersonelloven § 25.

Regelverket åpner også for at bestemte personer har rett til opplysninger, som nærmeste pårørende og foreldre med foreldreansvar. Nærmeste pårørende har rett til informasjon etter pasient- og brukerrettighetsloven § 3-3. Også uten pasientens samtykke kan nærmeste pårørende ha rett til informasjon dersom forholdene tilsier det og det ikke er grunn til å tro at pasienten ville ha motsatt seg det. Det kan typisk være når pasienten er bevisstløs etter en ulykke. Foreldre med foreldreansvar har som hovedregel rett til informasjon frem til barnet er 16 år. Informasjon som er nødvendig for å kunne oppfylle foreldreansvaret skal gis når barn og ungdom er under 18 år, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-4. Helsepersonell har en korresponderende opplysningsplikt etter helsepersonelloven § 10. 

Opplysninger kan også utgis når det foreligger rettslig grunnlag i annen lov, for eksempel helsetilsynsloven § 7.

Helsedirektoratet har lagt til grunn at sykehus i en krise- eller katastrofesituasjon kan utlevere opplysninger om identiteten til en innlagt pasient til politiet, når hensikten er at politiet skal ivareta varsling av pårørende. Er man i tvil om informasjon kan videreformidles, bør helsepersonellet så langt det er mulig avklare dette med pasienten og innhente samtykke. Se også veileder om taushetsplikt og opplysningsplikt: www.helsedirektoratet.no/taushetsplikt.

Etter bokstav b innebærer taushetsplikten at helsepersonell skal hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysningene. 

Dette omfatter både en passiv plikt for helsepersonellet til å tie og en aktiv plikt til å hindre at opplysninger bringes videre til andre. Forsvarlig håndtering og oppbevaring av pasientopplysninger er en forutsetning for å etterleve den lovbestemte taushetsplikten. Deler av helsepersonells taushetsplikt korresponderer med virksomhetens plikt til å sørge for at journal- og informasjonssystemer i virksomheten kan oppfylle lovbestemte krav til taushetsplikt, jf. pasientjournalloven § 7 andre ledd. 

Helsepersonells aktivitetsplikt er vurdert i en sak fra rettspraksis, jf. Rt. 2013 s.1443. En pasient hadde en pose med narkotika på seg da han ble brakt bevisstløs til sykehuset. Sykehusets retningslinjer fastsatte at narkotika skulle overleveres anonymisert til politiet. For å overholde sin taushetsplikt etter helsepersonelloven § 21 hadde en sykehuslege gnidd posen mellom hendene for å fjerne DNA før han overleverte den til politiet. Objektivt sett hadde legen overtrådt strl. § 132 første ledd om bevisforspillelse. Høyesterett kom allikevel til at han hadde handlet innenfor taushetsplikten. Fjerningen av DNA fra posen hadde da et lovlig formål og ble ikke rammet av straffeloven § 132 første ledd.

Etter bokstav c innebærer taushetsplikten at helsepersonell ikke skal lese, søke etter eller på annen måte tilegne seg, bruke eller besitte taushetsbelagte opplysninger uten at det er begrunnet i helsehjelp eller administrasjon av slik hjelp eller har særskilt hjemmel i eller i medhold av lov.

Bestemmelsen tydeliggjør et forbud mot at personer som har tilgang til pasientjournalsystemer tilegner seg pasientopplysninger uten tjenstlig behov, og at ulovlig tilegnelse kan sanksjoneres. Bestemmelsen skal styrke vernet om taushetsbelagte opplysninger, det vil si opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som helsepersonell får vite om i egenskap av å være helsepersonell. Behovet for et slikt forbud er blitt mer aktuelt som følge av den tekniske utviklingens muligheter og av at behandling av helseopplysninger i stor grad skjer med elektroniske hjelpemidler. Forbudet gjelder enhver som behandler helseopplysninger etter pasientjournalloven, og gjelder derfor også annet personell som IKT-personell. Forbudet er også regulert i pasientjournalloven § 16, med tilhørende bestemmelse om straff for overtredelse i pasientjournalloven § 30 andre ledd bokstav a. 

Bestemmelsen kommer ikke til anvendelse i de tilfeller det foreligger særskilt hjemmel i lov eller forskrift for å kunne tilegne seg opplysningene. Det mest aktuelle eksemplet på lovlig tilgang til helseopplysninger, er når tilgangen er nødvendig for å yte helsehjelp til pasienten, eventuelt administrasjon av slik hjelp til en pasient. Relevante lovhjemler vil i slike tilfeller være helsepersonelloven § 25 og helsepersonelloven § 28 første ledd bokstav d. Det sentrale i vurderingen av om det er rettmessig å utveksle, videreformidle eller tilegne seg taushetsbelagte helseopplysninger i en behandlingssituasjon, vil være om opplysningene er nødvendige for at helsepersonellet skal kunne yte forsvarlig helsehjelp til pasienten. Dette vil være en konkret vurdering som blant annet avhenger av helsehjelpens karakter og arten av opplysninger. Innholdet i den konkrete helsehjelpen vil tilsi hvilke opplysninger og av hvilket omfang den enkelte har behov for opplysningene.

Det er i utgangspunktet ikke tillatt å tilegne seg eller lese i journalen til en pasient man ikke har noe ansvar for å yte helsehjelp til, eventuelt administrere slik hjelp til. Bestemmelsen innebærer at helsepersonell ikke kan lese i journalen til en tidligere pasient, hvis helsepersonellet ikke lenger har noe ansvar for helsehjelpen til pasienten, med mindre slik lesing er hjemlet i lov eller forskrift. Pasientens samtykke kan være eksempel på en slik hjemmel, jf. helsepersonelloven § 22. Loven åpner også for at helsepersonell med autorisasjon eller lisens som tidligere har gitt helsehjelp til en pasient i et konkret behandlingsforløp, kan få tilgjengeliggjort opplysninger til egen læring eller kvalitetsforbedring av helsehjelpen, jf. § 28 første ledd bokstav a.

Undervisning er en viktig oppgave i helse- og omsorgstjenesten, særlig for universitetssykehusene. Taushetsplikten er heller ikke til hinder for at opplysninger gjøres tilgjengelig for helsepersonell med undervisningsansvar som arbeider i virksomheten der pasienten har mottatt helsehjelp, når formålet er å finne opplysninger om pasienter som egner seg i undervisning, jf. helsepersonelloven § 28 første ledd bokstav b. 

Erfaringsoverføring og kvalitetssikring er også en viktig del av det å drive helsetjenestevirksomhet, og et annet eksempel på lovlig tilgang kan være helsepersonelloven § 29 a første ledd som åpner for at opplysninger kan brukes for internkontroll og kvalitetssikring av tjenesten. Hjemmelen i § 29 a forutsetter at formålet med bruken er ledelsesforankret som en del av virksomhetens kvalitetssikring og/eller internkontroll.

Forbudet mot å besitte opplysninger innebærer at dersom man mottar en feilforsendelse enten i elektronisk form eller i papirform, så plikter man å tilbakelevere eller destruere opplysningene på betryggende måte. Ved klare feilsendinger bør man også gjøre avsender oppmerksom på at opplysningene er blitt sendt til feil person.

Statens helsetilsyn har i sine vurderinger av brudd på bestemmelsen lagt vekt på at pliktbruddet er egnet til å påføre pasienter en betydelig belastning, svekker tilliten til helsepersonellet og helsetjenesten, at det er misbruk av tilgangsrettigheter i elektronisk pasientjournal og et alvorlig brudd på den tillit helsepersonellet er gitt av arbeidsgiver og samfunnet. I de saker Statens helsetilsyn har konkludert med at forbudet er brutt, har helsepersonellet fått en advarsel. Reaksjonen har blitt gitt uavhengig av omfanget av "snokingen", se blant annet Statens helsetilsyns vedtak 4. november 2010.

Det følger av helsepersonelloven § 67 at det kreves forsettlig eller grov uaktsom overtredelse av forbudet for å kunne straffes. Brudd på helsepersonelloven § 21 andre ledd bokstav c vil normalt være forsettlige, og uansett grovt uaktsomme, slik at skyldkravet i helsepersonelloven som regel vil være oppfylt. Se Statens helsetilsyns uttalelse i sak 2015/2105.

Tredje ledd

Taushetsplikten gjelder også for opplysninger som kan røpe identiteten til en person som tar kontakt med den medisinske nødmeldetjenesten. Et typisk tilfelle er der en person ringer til medisinsk nødmeldetjenesten på vegne av den som trenger helsehjelp. Dersom det av samtalen kommer frem helseopplysninger også om innringer i tillegg til den som trenger helsehjelp, vil disse opplysningene omfattes av taushetsplikten etter paragrafens første ledd.

For blant annet å sikre forsvarlige redningsaksjoner er det fastsatt unntak fra denne hovedregelen når tilgjengeliggjøring er nødvendig for å unngå fare for liv eller helse. Når det ikke lenger er fare for liv eller helse, vil opplysningene igjen være omfattet av taushetsplikten.

Fjerde ledd

Av fjerde ledd følger at taushetsplikten etter første til tredje ledd gjelder tilsvarende for andre som mottar opplysninger etter helsepersonelloven § 25, § 28, § 29 a, § 29 e og § 29 f. Denne bestemmelsen er tatt inn for å klargjøre at også de som ikke omfattes av definisjonen av helsepersonell i helsepersonelloven § 3, men får tilgjengeliggjort opplysninger, er omfattet av bestemmelsene om taushetsplikt. Dette er en videreføring og flytting av tilsvarende presiseringer i tidligere unntaks- og dispensasjonshjemler.

Personell må på forespørsel kunne begrunne tilgjengeliggjøringen av opplysningene. Begrunnelsen for hvorfor et personell har tilgjengeliggjort opplysninger vil i de aller fleste tilfellene komme frem av logg, jf. pasientjournalloven § 22 a. Illegitime oppslag vil kunne påtales av virksomheten, pasienten, tilsynsmyndigheten og påtalemyndigheten.