6. Opplysningsplikt m.v.

Bestemmelsen pålegger helsepersonell å gi tilsynsmyndigheten adgang til virksomhetens lokaler, samt å gi opplysninger som anses påkrevd for utøvelse av tilsyn med helsepersonells virksomhet. Bestemmelsen fritar helsepersonell fra taushetsplikten etter § 21.

Formålet med bestemmelsen er å tilrettelegge for helsemyndighetenes tilsyn med helsepersonells yrkesutøvelse.

Virksomheter i helsetjenesten har en korresponderende plikt til å gi adgang til lokaler og utlevering av opplysninger, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 6-2 og helse- og omsorgstjenesteloven § 5-9.

Bestemmelsen inneholder to pålegg. For det første skal helsepersonell gi statsforvalteren og Statens helsetilsyn adgang til virksomheten. Dette innebærer å gi fysisk adgang til virksomhetens lokaler ved tilsynsbesøk.

For det andre skal helsepersonell forklare seg om fakta og utlevere opplysninger i enhver form til tilsynsmyndigheten når dette kreves. Dette omfatter alle slags opplysninger som finnes i dokumenter, pasientjournaler, røntgenbilder, lyd- og bildeopptak samt opplysninger på lagringsenheter. Bestemmelsen er forutsatt å skulle omfatte den tekniske utvikling med hensyn til fremtidige muligheter for å lagre opplysninger.

Helsepersonell er pliktige til å gi faktaopplysninger for å avklare for eksempel et hendelsesforløp, men er ikke pliktig til å gi egne, subjektive vurderinger av et forhold.

Det er et vilkår for utlevering av opplysninger etter denne bestemmelsen at tilsynet er rettet mot helsepersonells virksomhet. Bestemmelsen gir ikke adgang til å kreve utlevert pasientopplysninger om helsepersonellet. Helsepersonell har krav på samme beskyttelse rundt sin private sfære som andre pasienter. Dersom tilsynsmyndigheten ønsker utlevert pasientopplysninger om helsepersonell, kreves vedkommendes samtykke eller hjemmel i andre unntaksbestemmelser fra taushetsplikten; for eksempel helsepersonelloven § 60 om plikt for helsepersonell til å underkaste seg sakkyndig undersøkelse.

Plikten etter bestemmelsen inntreffer først når myndigheten har henvendt seg til helsepersonellet, dvs. at denne bestemmelsen ikke gir helsepersonell en plikt eller rett til uoppfordret å gi opplysninger til tilsynsmyndighetene. Pålegg om utlevering av opplysninger etter denne bestemmelsen kan påklages etter forvaltningsloven § 14. Klagen kan omfatte hvorvidt klager har plikt til eller det er lovlig adgang til å utlevere disse opplysningene. Klagen må fremsettes innen tre dager og kan også være muntlig.

I andre punktum gis et uttrykkelig unntak fra taushetsplikten. Unntaket gjelder ikke ubetinget. Det er kun opplysninger som er relevante og nødvendige for det konkrete tilsynet som det er anledning til å utlevere.

Bestemmelsen i pasient- og brukerrettighetsloven § 3-6 tredje ledd om retten til vern mot spredning av opplysninger, kan også komme til anvendelse når helsepersonell utleverer helseopplysninger etter denne bestemmelsen. Det vil at der helsepersonell utleverer helseopplysninger om en pasient i medhold av lovbestemt opplysningsplikt, skal pasienten, så langt forholdene tilsier dette, informeres om både utleveringen og hva som har blitt utlevert. Dette kan gjøre ved at pasienten for eksempel får gjenpart av opplysningene helsepersonellet og/eller virksomheten sender tilsynet.

Se nærmere om tilsynsmyndighetens bruk av bestemmelsen i Statens helsetilsyns Veileder i behandling av hendelsesbaserte tilsynssaker del I (Internserien 2/2009).

Formålet med lov om Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten er å bedre pasient- og brukersikkerheten i helse- og omsorgstjenesten gjennom undersøkelser av alvorlige hendelser og andre alvorlige forhold.

Det følger av første ledd at helsepersonell skal gi undersøkelseskommisjonen adgang til virksomhetens lokaler og opplysninger i samsvar med § 9 i lov om Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten.

Det følger av andre ledd at helsepersonell skal forklare seg i samsvar med § 10 i lov om Statens undersøkelseskommisjonen for helse- og omsorgstjenesten.

I likhet med pålegg gitt av Statens helsetilsyn eller Statsforvalteren, anses avgjørelser fra Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten om undersøkelse av lokaler, beslag i gjenstander, pålegg om utlevering av dokumenter eller pålegg om å medvirke til eller underkaste seg utåndingsprøve, blodprøve eller klinisk legeundersøkelse, som prosessledende avgjørelser. Slike avgjørelser kan påklages etter forvaltningsloven § 14. Klageadgangen er begrenset til lovligheten av pålegget, og er dermed snevrere enn klageadgangen etter de alminnelige klagebestemmelsene i forvaltningsloven.

Bestemmelsen pålegger helsepersonell plikt til å videreformidle opplysninger til politi og brannvesen når det er nødvendig for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom. Helsepersonell har opplysningsplikt i situasjoner hvor det er nødvendig med informasjonsformidling for å ivareta andre mer tungtveiende interesser enn taushetsplikten, som å verne om liv og helse eller å hindre store materielle skader.

I motsetning til helsepersonelloven § 23 nr. 4 som gir helsepersonell en generell rett til å videreformidle opplysninger uten at opplysningsretten er knyttet til konkrete situasjoner eller konkrete mottakere, pålegger denne bestemmelsen helsepersonell en plikt til å gi politi og brannvesen informasjon når det er nødvendig for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom. Nødetater anses som avgjørende for å kunne avverge eller begrense situasjoner hvor det er fare for alvorlig skade på person eller eiendom. Det vil i stor grad dreie seg om de samme typene skadevoldende situasjoner som det vil være aktuelt å melde fra om både etter § 23 nr. 4 og § 31. Retten etter § 23 nr. 4 vil imidlertid inntre noe før plikten til å gi opplysninger etter § 31 foreligger. Det vil stilles større krav til påregnelighet for at den skadevoldende handlingen er i ferd med å skje, før plikten etter § 31 inntrer, selv om det heller ikke etter § 31 kan kreves visshet eller sikker kunnskap om at situasjonen kommer til å medføre alvorlig skade på liv og helse, eller få store materielle skader.

Opplysningsplikten gjelder helsepersonell generelt. Helsepersonell har opplysningsplikt i situasjoner hvor varsling er nødvendig for å avverge alvorlig skade. Det omfatter også å avverge en allerede inntrådt skade fra å forverre seg til en alvorlig skade dersom det ikke varsles. Dette kan være aktuelt ved behov for sikring av skadested, behov for utrykning til ulykke på trafikkert vei, eller utrykning for å hjelpe en person som er blitt utsatt for vold, uten visshet om gjerningspersonen fortsatt utøver vold.

Vilkåret om at skaden som kan avverges skal være alvorlig innebærer at bestemmelsen i hovedtrekk er en presisering av nødrett.

Om opplysningsplikt foreligger må baseres på en konkret vurdering av påregneligheten for at handlingen kommer til å skje, og alvorligheten av det potensielle skadeomfanget. Graden av usikkerhet med hensyn til om handlingen vil gjennomføres eller gjentas og graden av usikkerhet i forhold hvor stor skade handlingen vil kunne forårsake, vil være viktige momenter i vurderingen av om det foreligger plikt til å melde fra til politiet. Helsepersonellet må legge vekt på hvilken betydning de taushetsbelagte opplysninger vil ha for å kunne avverge skaden eller for å begrense skadeomfanget i den konkrete sak.

Varslingsplikten kan inntre både i og utenfor akutte situasjoner. Det vil imidlertid ofte dreie seg om akutte situasjoner hvor det er liten tid til rådighet, og hvor tiden vil være avgjørende for muligheten til å begrense skadeomfanget. Av den grunn kan det ikke alltid kreves visshet om at det foreligger en situasjon hvor det er plikt til å melde og taushetsplikten må vike. Det vil være tilstrekkelig at det ut i fra situasjonen er gjort adekvate forsøk på å få klarhet i situasjonen, for eksempel ved å stille spørsmål til de som tar kontakt med helsetjenesten for å få helsehjelp eller ved at vurderingene baseres på hva som er erfaringsmessig påregnelig utvikling av risiko, blant annet på bakgrunn av erfaring med pasienten (nå eller tidligere) vurderer om det er en rimelig mulighet for at vedkommende vil foreta den alvorlige handlingen det er aktuelt å søke avverget. Hvis det på denne bakgrunnen vurderes nødvendig med bistand fra brannvesen eller politi, skal disse varsles.

Bestemmelsen innebærer en handleplikt dersom vilkårene i bestemmelsen er oppfylt. Det innebærer at politi eller brannvesen skal kontaktes selv om pasienten ikke ønsker det.

Utenom akuttsituasjoner er kravet til vurdering og visshet større før plikten til å varsle andre nødetater inntrer, dette begrunnes i at man da normalt vil ha bedre tid til å få klarhet i situasjonen.

Bestemmelsen innebærer en opplysningsplikt for helsepersonell utover det som følger av avvergingsplikten enhver borger har etter straffeloven § 196. Bestemmelsen i § 31 er rettet direkte mot helsepersonell og har et videre anvendelsesområde enn bestemmelsen i straffeloven fordi den ikke er begrenset til de forbrytelser som er oppregnet i straffeloven § 196.

I forbindelse med en sak som omhandlet spørsmål om å tolke straffeloven 1902 § 227 innskrenkende når trussel var fremsatt i forbindelse med konsultasjon hos psykiater, uttalte Høyesterett i Rt. 2008 side 1492 at psykiateren som meldte fra til politiet om at en asylsøker under konsultasjon hadde sagt at han skulle skaffe seg hagle og ta livet av en politibetjent, hadde både rett og plikt til å varsle politiet om trusselen, jf. helsepersonelloven § 23 nr. 4 og § 31.

Se også rundskriv IS-9-2015 Helsepersonellets taushetsplikt- rett og plikt til å utlevere pasientopplysninger til politiet. Rundskrivet presiserer reglene for når helsepersonell har taushetsplikt, når de har plikt til å varsle politiet og når de har adgang til å utlevere pasientopplysninger til politiet.

Bestemmelsens pålegger helsepersonell opplysningsplikt til den kommunale helse- og omsorgstjenesten på nærmere bestemte vilkår.

Formålet med bestemmelsen er å legge til rette for god og hensiktsmessig oppfølgning av pasienter i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Første ledd

Første ledd pålegger helsepersonell å være oppmerksom på slike forhold som bør føre til tiltak fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Plikten påligger det helsepersonell som yter helsehjelp. Dersom helsepersonellet blir oppmerksomme på slike forhold, skal vedkommende på eget initiativ gi nødvendige opplysninger om pasienten til den kommunale helse- og omsorgstjenesten for at den skal kunne iverksette tiltak. Det er imidlertid et vilkår at pasienten, eller noen som kan samtykke på vegne av vedkommende, har gitt sitt samtykke til dette.

Andre ledd

Etter andre ledd har helsepersonell opplysningsplikt til den kommunale helse- og omsorgstjenesten når en gravid kvinne misbruker rusmidler på en slik måte at barnet med overveiende sannsynlighet blir født med skade. Hensynet til barnet veier altså tyngre enn hensynet til å bevare taushet om kvinnens helseforhold.

For at opplysningsplikten skal inntreffe må to forhold være oppfylt. For det første må helsepersonellet har grunn til å tro at en gravid kvinne misbruker rusmidler. Helsepersonell trenger ikke med sikkerhet vite at kvinnen misbruker rusmidler, det er tilstrekkelig at helsepersonellet har holdepunkter for dette. For det andre må det være overveiende sannsynlig at kvinnens misbruk av rusmidler vil føre til barnet vil bli født med skade. For eksempel vil opplysningsplikten ikke foreligge ved inntak av en veldig liten mengde rusmidler ved en sjelden anledning. I dette ligger at det må dreie seg om rusmidler som vanligvis medfører skade på fosteret ved en bestemt bruk.

Helsepersonellet bør så langt det er mulig og hensiktsmessig informere pasienten før opplysninger videreformidles. Dette for, så langt det lar seg gjøre, å bevare tillitsforholdet med pasienten. Dette er imidlertid ikke et lovbestemt krav, men følger av prinsippet om at pasienter så langt mulig bør rådspørres og delta i beslutningsprosessen. Samtykke bør forsøkes innhentet på en slik måte at det ikke kommer i strid med formålet med bestemmelsen, som er å avhjelpe en situasjon som kan medføre skade på fosteret. Dersom det er fare for at den gravide rusmiddelmisbrukeren forsvinner eller lignende, vil innhenting av samtykke kunne være i strid med bestemmelsens formål.

Etter andre ledd andre punktum kan helsepersonell i visse tilfeller bli pålagt å utlevere informasjon til den kommunale helse- og omsorgstjenesten. I påleggstilfellene bør helsepersonellet få informasjon slik at formålet med bestemmelsen på en best mulig måte ivaretas. All den tid den kommunale helse- og omsorgstjenesten ikke vet hvilke opplysninger som helsepersonellet besitter, må helsepersonellet selv foreta en viss vurdering med hensyn til om vilkårene for utlevering er til stede. Det må for eksempel vurderes om kvinnen faktisk er gravid, og hvilke opplysninger som skal gis i den forbindelse. Pålegg om utlevering av opplysninger kan påklages til Statsforvalteren etter forvaltningsloven § 14.

Tredje ledd

Tredje ledd pålegger institusjoner å utpeke en person som skal ha ansvaret for utleveringen av opplysninger til formål som nevnt. Det innebærer at en person skal sørge for at opplysninger blir gitt etter at det er foretatt en grundig vurdering av om vilkåret for utleveringen er til stede. Denne personen må foreta en praktisk samordning samt en viss styring med hva slags informasjon som gis. Bestemmelsen tar sikte på å forhindre at flere personer melder om samme forholdet. Den ansvarlige personen skal ikke foreta en ny vurdering av om vilkårene for å gi opplysninger videre til den kommunale helse- og omsorgstjenesten er til stede. Ved uenighet mellom den som ønsker å gi opplysninger og institusjonens ansvarlige, skal det helsepersonellet som mener at opplysningsplikten har inntrådt, gå direkte til den kommunale helse- og omsorgstjenesten dersom den ansvarlige ikke vil gå videre med opplysningene.

Bestemmelsen regulerer helsepersonells oppmerksomhetsplikt i første ledd. I andre ledd reguleres helsepersonellets opplysningsplikt til barnevernet ved alvorlig omsorgssvikt og alvorlige atferdsvansker. I tredje ledd reguleres opplysningsplikten ved pålegg fra barnevernstjenesten eller andre barnevernsmyndigheter. I helseinstitusjoner skal det utpekes en person som skal ha ansvaret for å videreformidle opplysninger til barnevernet. I fjerde ledd fremgår denne personens ansvar og oppgaver.

Barnevernet er gitt et særlig ansvar for å sikre at barn som lever under forhold som kan skade deres helse- og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg. For å kunne ivareta denne oppgaven, er de avhengig av at andre som er bekymret for barnets omsorgs- eller livssituasjon, er oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barnevernstjenesten og vurderer om vilkårene for opplysningsplikten er oppfylt. Formålet med opplysningsplikten er å sikre at barn som trenger det, får nødvendig oppfølging, omsorg og beskyttelse fra barnevernstjenesten.

Det er viktig at helsepersonell ivaretar taushetsplikten. Opplysningsplikten overfor barnevernet går likevel foran taushetsplikten, fordi opplysningene kan være nødvendige for at utsatte barn og unge får hjelp.

Hvem er barn?

Barn defineres i denne bestemmelsen på samme måte som i barnevernsloven § 1-2. Dette vil si barn og ungdom under 18 år. Bestemmelsen gjelder ikke ufødte barn. Helsepersonell vil imidlertid kunne ha opplysningsplikt ved tilbakeholdelse av gravide rusmiddelavhengige etter helse- og omsorgstjenesteloven § 10-3.

Første ledd: Oppmerksomhetsplikt

Første ledd beskriver helsepersonells særskilte oppmerksomhetsplikt om forhold som kan føre til tiltak fra barnevernstjenesten. Plikten gjelder både der barn er pasienter og der foreldre er det.

Andre ledd: Opplysningsplikt av eget tiltak

Andre ledd regulerer helsepersonellets meldeplikt til den kommunale barnevernstjenesten. Dette er et selvstendig og personlig ansvar som hvert enkelt helsepersonell har. Det innebærer at vurderingen av om melding skal sendes til barnevernstjenesten verken kan overlates til andre tjenester eller til andre ansatte i den enkelte tjenesten.

Der flere har den samme kunnskapen, fritas ikke den enkelte for plikten. Med andre ord har hvert enkelt helsepersonell en opplysningsplikt også der andre helsepersonell har samme kunnskap. Det vil kunne føre til reaksjoner fra tilsynet for helsepersonell med kunnskap som unnlot å melde. Se sak 11/35, sak 11/36 og sak 11/37 fra Statens helsepersonellnemd.

Selv om meldeplikten er et individuelt og selvstendig ansvar er det også er et myndighetsansvar. Det innebærer at både staten, fylkeskommunene og kommunene har ansvar for å sikre at både ansatte og andre som utfører oppgaver på deres vegne har tilstrekkelig kunnskap om meldeplikten, hva den innebærer og at de er trygge på praktiseringen av den.

Det er også et ledelsesansvar i den enkelte tjeneste. Dette innebærer at ledelsen holder seg løpende orientert og har nødvendig oversikt. Ledelsen skal også sikre at hver enkelt medarbeider har tilstrekkelig kompetanse om regelverk og om ansvaret for å melde fra til barnevernstjenesten, og sørge for at nødvendige interne rutiner er på plass. Ledelsen i den enkelte tjeneste har videre plikt til å legge til rette for en kultur der den enkelte ansatte kan formidle sin bekymring til barnevernstjenesten, også når det er faglig uenighet. Se Helse- og omsorgsdepartementets brev av 21. juni 2018 hvor det understrekes at ledelsen må sørge for at helsepersonell har god nok kunnskap om opplysningsplikten, og at rutinene for å melde er godt kjent.

Opplysningsplikten retter seg mot helsepersonell, som er definert i helsepersonelloven § 3. Plikten til å gi opplysninger gjelder uavhengig av om helsepersonellet arbeider i det offentlige eller i det private. For privatpraktiserende helsepersonell er det imidlertid en forutsetning at vedkommende utfører oppgaver som profesjonsutøver. For eksempel gjelder opplysningsplikten for leger som driver pasientbehandling, men ikke for leger som arbeider med administrative oppgaver i et privat legemiddelfirma.

Dersom vilkårene for meldeplikt er vurdert som oppfylt skal helsepersonellet «melde fra til barnevernstjenesten» i den kommunen barnet oppholder seg i (eller antas å oppholde seg i). Dette innebærer at plikten kun kan oppfylles ved melding til den kommunale barnevernstjenesten. Når vilkårene for meldeplikt er oppfylt, finnes det med andre ord ingen andre handlingsalternativer, og opplysningsplikten faller ikke bort selv om helsepersonellet selv forsøker å avhjelpe situasjonen.

Bestemmelsen presiserer at melding skal sendes «uten ugrunnet opphold». Som et utgangspunkt skal meldingen sendes barnevernstjenesten straks etter at den bekymringen som er grunnlaget for å sende meldingen har oppstått. Helsepersonellet skal ikke foreta ytterligere undersøkelser for å bekrefte eller avkrefte innholdet i sin bekymring når opplysningsplikten foreligger. Det er barnevernstjenesten som har ansvaret for å gjennomføre de undersøkelser som er nødvendige for å avklare barnets omsorgssituasjon og behov for barneverntiltak.

Det kan imidlertid tenkes tilfeller der det er hensiktsmessig og samtidig fullt ut forsvarlig å ikke sende meldingen straks bekymringen oppstår. Det siktes særlig til tilfeller der det av hensyn til barnet er grunn til å planlegge meldingstidspunktet. Vilkåret «uten ugrunnet opphold» er ment å tolkes strengt. Den praktiske hovedregelen er at meldingen skal sendes til barnevernstjenesten umiddelbart. Bestemmelsen åpner bare for mer kortvarige utsettelser av hensyn til barnet.

Det er en forutsetning for oppfyllelse av meldeplikten at den som sender meldingen gir seg til kjenne, slik at barnevernstjenesten kan vurdere innholdet i bekymringsmeldingen og behovet for å innhente ytterligere opplysninger. Plikten kan dermed ikke oppfylles ved å sende melding til barnevernstjenesten anonymt. Meldingen må også inneholde nødvendige opplysninger om barnets identitet og hva bekymringen går ut på.

Bestemmelsen stiller imidlertid ingen krav til hvordan bekymringsmeldingen skal være utformet. Dette innebærer at meldingen i utgangspunktet kan formidles både muntlig og skriftlig, og at barnevernstjenestens plikt til å vurdere innholdet i meldingen gjelder uavhengig av hvordan meldingen er utformet. Av hensyn til notoritet og dokumentasjon bør muntlige bekymringsmeldinger likevel som hovedregel dokumenteres og sendes til barnevernstjenesten skriftlig i etterkant.

Meldingen bør inneholde personopplysninger om barnet og foreldrene. Navn på melder, virksomhetens navn og opplysninger om telefonnummer og hvem barnevernstjenesten kan henvende seg til for å innhente ytterligere opplysning må fremgå. Helsetjenesten bør beskrive sin bekymring for barnet mest mulig konkret. De bør gi en beskrivelse av observasjoner og utredning som er gjort, hvor lenge de har hatt barnet i behandling og hvilke forhold ved barnet og/eller foreldrene som gir grunn til bekymring. Det bør også vises til samtaler med barnet, familien eller andre som har ført til bekymringen. I tillegg bør meldingen inneholde informasjon om hva helsetjenesten selv har foretatt seg for å hjelpe barnet.

Helsepersonell har plikt til å nedtegne i pasientjournalen om det er gitt opplysninger til barnevernstjenesten og hvilke opplysninger som er gitt, jf. pasientjournalforskriften § 7 b. 

Ved tvil om barnets situasjon er så alvorlig at den utløser en plikt til å melde fra til barnevernstjenesten, kan det være nyttig å legge fram saken anonymt og diskutere den med andre fagpersoner. Det kan også være aktuelt å legge frem saken anonymt og diskutere problemstillinger med, eller få konkrete råd, fra barnevernstjenesten. Taushetsplikten er ikke til hinder for å drøfte saken anonymt med barnevernstjenesten eller annet helsepersonell, jf. helsepersonelloven § 23 nr. 3.

Det er den enkeltes faglige vurdering og de opplysningene vedkommende har om barnet og barnets situasjon som er utgangspunktet for vurderingen av om vilkårene for å melde fra til barnevernstjenesten er oppfylt. Deretter er det barnevernstjenesten som skal gjennomføre de undersøkelsene som er nødvendig for å avklare barnets situasjon og behov nærmere. Dersom det senere viser seg at barnets situasjon er mindre alvorlig enn antatt, eller at mistanken som førte til bekymringsmelding blir avkreftet, har helsepersonellet ikke brutt den lovbestemte taushetsplikten, men gjort sin lovpålagte plikt. Den som etter en faglig vurdering har vurdert vilkårene for meldeplikt som oppfylt, og sendt melding til barnevernstjenesten ut fra denne vurderingen, har derfor ikke brutt taushetsplikten. Dersom helsepersonellet hadde unnlatt å melde hadde helsepersonellet i stedet brutt opplysningsplikten.

Meldeplikten omfatter tilfeller der et barn kan være utsatt for mishandling eller andre former for alvorlig omsorgssvikt, samt tilfeller der barnets egen atferd gir grunn til alvorlig bekymring. De materielle vilkårene for meldeplikt er nærmere regulert i bokstav a til e. Situasjonsbeskrivelsen i de ulike delene av bestemmelsen kan være delvis overlappende, slik at flere deler av bestemmelsen kan være oppfylt samtidig.

Bokstav a

Det fremgår av bokstav a at meldeplikten gjelder når det er «grunn til å tro at et barn blir eller vil bli mishandlet, utsatt for alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller annen alvorlig omsorgssvikt».

Kravet «grunn til å tro» innebærer at det ikke kreves sikker viten om at situasjonen er så alvorlig som beskrevet, men at det samtidig må foreligge mer enn en vag og udefinerbar mistanke. Kravet er oppfylt dersom det foreligger en bekymring eller mistanke som er begrunnet i konkrete forhold knyttet til det enkelte barnets situasjon. Dette innebærer at det ikke er et krav om sannsynlighetsovervekt eller sikker viten for å utløse meldeplikten. Det må gjøres en konkret vurdering av barnets situasjon. Utgangspunktet for vurderingen vil være en kombinasjon av helsepersonellets egne faglige vurderinger og observasjoner, samt tilgjengelige opplysninger og dokumentasjon om barnets situasjon.

Det er "alvorlig omsorgssvikt" som omfattes av meldeplikten. Situasjoner med mishandling og alvorlige mangler ved den daglige omsorgen vil være alvorlig omsorgssvikt, og er tatt inn i bestemmelsen for å utfylle innholdet i begrepet.

Hva som omfattes av begrepet "alvorlig omsorgssvikt", og som dermed utløser en plikt til å melde fra til barnevernstjenesten, vil alltid avhenge av forholdene rundt det enkelte barnet. I en del tilfeller vil det være klart at barnet befinner seg i en situasjon som utløser plikt til å melde fra til barnevernstjenesten. I andre tilfeller vil dette være vanskeligere å vurdere. Det må gjøres en konkret vurdering. Alvorlighetsgraden og de eventuelle forsømmelser barnet utsettes for, må vurderes.

Begrepet «mishandling» innebærer alvorlig fysisk eller psykisk krenkelse som kan ha vart over tid. Alvorlig omsorgssvikt innebærer en betydelig sviktende ivaretakelse av barnets grunnleggende behov for stimulering, oppfølging og beskyttelse.

Emosjonell omsorgssvikt omfattes også. Det innebærer at det foreligger alvorlige mangler ved den personlige kontakt og trygghet som barnet trenger etter sin alder og utvikling.

Det fremgår av forarbeidene at det ikke er mulig eller hensiktsmessig fullt ut å definere i lovteksten hva som kan sies å utgjøre «annen alvorlig omsorgssvikt». Det er imidlertid lagt til grunn at begrepet "annen alvorlig omsorgssvikt" blant annet omfatter seksuelle overgrep, kjønnslemlestelse og tvangsekteskap. I forarbeidene til ny barnevernslov vises det til at bokstav a også ut fra de konkrete omstendighetene kan omfatte tilfeller der det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli utsatt for negativ sosial kontroll.

Det er presisert i bestemmelsen at meldeplikten gjelder i situasjoner der barn «blir eller vil bli» utsatt for alvorlig omsorgssvikt. Dette innebærer en tydelig presisering av at meldeplikten ikke bare omfatter tilfeller der et barn er utsatt for alvorlig omsorgssvikt på vurderingstidspunktet, men også tilfeller der barnet kan havne i en slik situasjon. Presiseringen er primært ment å omfatte tilfeller der det er grunn til å tro at et barn kan bli utsatt for alvorlig omsorgssvikt i nær fremtid. Bestemmelsen gjelder i tilfeller der det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet. Typiske eksempler på aktuelle tilfeller er ved bekymring eller mistanke om at et barn kan bli utsatt for kjønnslemlestelse eller tvangsgiftet. Se mer om kjønnslemlestelse i veileder IS-1746 Forebygging av kjønnslemlestelse - tilbud om samtale og frivillig underlivsundersøkelse.

Det må gjøres en konkret og individuell vurdering av om vilkårene for å melde er oppfylt i det enkelte tilfelle. Det kan for eksempel ikke rutinemessig sendes melding til barnevernet kun på bakgrunn av at et barn uteblir fra en time hos tannlege, lege eller helsestasjon.

Bestemmelsen inneholder ingen henvisning til at meldeplikten er knyttet til forholdene i «hjemmet». Dette tydeliggjør at meldeplikten ikke er knyttet til et bestemt sted, men til barnets situasjon og behov for beskyttelse og ivaretakelse. Meldeplikten omfatter også tilfeller der barnet utsettes for alvorlig omsorgssvikt fra andre primære omsorgspersoner, herunder fra fosterforeldre. Meldeplikten omfatter også tilfeller der barnet ikke beskyttes mot ulike former for mishandling eller overgrep fra andre.

Bokstav b

Det fremgår av bokstav b, at meldeplikten også gjelder når det er «grunn til å tro at et barn har en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade og ikke kommer til undersøkelse eller behandling».

Begrepet «alvorlig omsorgssvikt» i bokstav a omfatter også tilfeller der et barn lider av en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade og foreldrene ikke sørger for at barnet kommer til nødvendig undersøkelse eller behandling.

Situasjoner der det er et udekket behov for medisinsk undersøkelse eller behandling, skiller seg likevel såpass fra andre former for alvorlig omsorgssvikt at det er presisert at meldeplikten også omfatter slike tilfeller. Bestemmelsen er knyttet til de tilfeller der foreldrene ikke sørger for at barnet kommer til nødvendig undersøkelse eller behandling.

Bokstav b vil også kunne omfatte tilfeller der foreldrene ikke sørger for at barn eller ungdom med alvorlig selvskading eller spiseforstyrrelse kommer til undersøkelse og behandling.

Meldeplikt på bakgrunn av slik manglende oppfølgning fra foreldrenes side har sammenheng med at barnevernsloven § 3-7 åpner for å gripe inn i foreldrenes bestemmelsesrett i tilfeller der foreldrene ikke makter eller evner å ivareta barnets behov for nødvendig medisinsk undersøkelse eller behandling. Bestemmelsene innebærer at barneverns- og helsenemnda kan fatte vedtak om at barnet skal motta undersøkelse eller behandling, samtidig som foreldrene beholder omsorgen og foreldreansvaret for barnet.

Bokstav c

Det fremgår av bokstav c, at meldeplikten også gjelder når det er «grunn til å tro at et barn med nedsatt funksjonsevne eller et spesielt hjelpetrengende barn ikke får dekket sitt særlige behov for behandling eller opplæring».

Bestemmelsen omfatter også barn med spesielle psykiske utfordringer.

Begrepet «alvorlig omsorgssvikt» i bokstav a omfatter også tilfeller der foreldrene ikke sørger for at et barn som har sykdom, funksjonsnedsettelse eller spesielt hjelpebehov får dekket sitt særlige behov for behandling eller opplæring.

Det understrekes samtidig at det er det offentlige som har det overordnede ansvaret for at barn med funksjonsnedsettelser og spesielt hjelpetrengende barn får dekket sine særlige behov. Bestemmelsen er knyttet til de tilfellene der foreldrene ikke i tilstrekkelig grad følger opp barnets behov.

Meldeplikt på bakgrunn av slik manglende oppfølgning fra foreldrenes side har sammenheng med at barnevernsloven § 3-8 åpner for å gripe inn i foreldrenes bestemmelsesrett i tilfeller der foreldrene ikke makter eller evner å ivareta barnets særlige behov for behandling og opplæring. Bestemmelsene innebærer at barneverns- og helsenemnda kan fatte vedtak om at barnet skal motta behandling eller opplæring med bistand fra barnevernstjenesten.

Bokstav d

Det fremgår av bokstav d, at meldeplikten også gjelder når et barn "utsetter sin utvikling for alvorlig fare ved å begå alvorlige eller gjentatte lovbrudd, ved problematisk bruk av rusmidler, eller ved andre utpregete skadelige handlinger".

Bestemmelsen er utformet slik at den omfatter de bestemte handlingene hvor barnets utvikling utsettes for alvorlig fare, som kan gi grunnlag for opphold i barnevernsinstitusjon etter barnevernsloven § 6-2. I denne sammenhengen dreier det seg derfor om adferdsvansker i en snever forstand, sammenlignet med hvordan begrepet adferdsvansker er benyttet i enkelte andre sammenhenger. Selv om det ikke er fastsatt noen nedre aldersgrense for å anvende barnevernsloven § 6-2, er den i praksis forbeholdt ungdom som på bestemte måter utsetter sin utvikling for alvorlig fare. Dette innebærer at også plikten til å melde fra til barnevernstjenesten grunnet barnets egen atferd på tilsvarende måte er begrenset til ungdom med slike atferdsvansker. For eksempel er atferd hos barn i barnehagen ikke omfattet av denne delen av bestemmelsen, uavhengig av om barnet utviser en atferd som fremstår som svært alvorlig og som gir grunn til stor bekymring for barnets situasjon. Videre omfatter meldeplikten etter bokstav d heller ikke mer innadvendte utfordringer som selvskading og spiseforstyrrelser. Slike former for atferd må i stedet vurderes med utgangspunkt i om atferden kan gi grunn til å tro at barnet er utsatt for fysisk eller psykisk mishandling, seksuelle overgrep, manglende oppfølging av alvorlig eller livstruende sykdom, eller andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. bokstav a og b.

Bestemmelsen stiller ikke krav om at barnet vedvarende eller over tid har utsatt sin utvikling for alvorlig fare, for at plikten til å melde skal være oppfylt. Helsepersonell som observerer barnet eller ungdommen vil ofte verken ha mulighet til eller forutsetninger for å kunne observere atferden over tid. Atferden kan likevel være så alvorlig og objektivt bekymringsfull at behovet for å involvere barnevernstjenesten er like stort som i tilfeller der atferden er blitt observert over tid. Tidsdimensjonen kan likevel ha betydning i vurderingen av om barnets atferd vurderes som så vidt alvorlig at vilkårene for å melde fra til barnevernstjenesten er oppfylt.

Kriteriet «alvorlige lovbrudd» omfatter blant annet en rekke volds- og sedelighetsforbrytelser av alvorlig karakter, mens «gjentatte lovbrudd» blant annet omfatter serier av tyverier og hærverk.

Heller ikke i forbindelse med «problematisk bruk av rusmidler» stilles krav om at rusmiddelbruken må ha vært vedvarende. Kriteriet «problematisk bruk av rusmidler» omfatter likevel ikke enhver form for rusmiddelbruk, men må ses i lys av at institusjonsopphold forutsetter at rusmiddelbruken har vært relativt omfattende både i omfang og i tid. Dette må likevel til en viss grad vurderes i lys av barnets alder. Bestemmelsen omfatter både bruk av legale og illegale rusmidler, som alkohol, legemidler og narkotika. Meldeplikten etter bokstav d er begrenset til tilfeller hvor barnet utsetter sin utvikling for alvorlig fare. Hvorvidt rusmiddelbruket utløser meldeplikten vil særlig avhenge av barnets alder og hvilken form for rusmiddelbruk som er blitt observert.

Kriteriet «andre utpreget skadelige handlinger» omfatter blant annet prostitusjon, men kan også omfatte mer sammensatte livsutfordringer som for eksempel kan gi seg utslag i en kombinasjon av kriminalitet, rus, ugyldig skolefravær og ungdom i drift. Grunnvilkåret om at barnet må ha utsatt sin utvikling for alvorlig fare gjelder også ved anvendelse av dette kriteriet.

Bokstav e

Det fremgår av bokstav e at meldeplikten gjelder når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli utnyttet til menneskehandel. Menneskehandel er en form for alvorlig omsorgssvikt, og vil også omfattes av bokstav a.

For mer informasjon: Mindreårige ofre for menneskehandel - veileder for barnevernet | Bufdir.

Tredje ledd: Opplysningsplikt etter pålegg

Tredje ledd lovfester opplysningsplikten ved pålegg fra barnevernstjenesten eller andre barnevernsmyndigheter. I bestemmelsen er det en henvisning til barnevernsloven § 13-4 som regulerer innholdet i plikten nærmere. Den har en opplisting av saker etter barnevernsloven der barnevernstjenesten eller andre barnevernsmyndigheter kan gi pålegg om at helsepersonell skal gi taushetsbelagte opplysninger.

De organer som er ansvarlig for gjennomføringen av barnevernsloven kan gi pålegg til helsepersonell om å gi taushetsbelagte opplysninger etter nærmere bestemte vilkår. Dette fremgår av barnevernsloven § 13-4 femte ledd.

Adgangen til å gi pålegg om innhenting av opplysninger omfatter de organer som er ansvarlige for gjennomføringen av barnevernsloven og innebærer at også statlige barnevernsmyndigheter som Statsforvalteren og barneverns- og helsenemnda i gitte tilfeller kan gi pålegg om å gi opplysninger. Adgangen til å gi pålegg gjelder også ved rettslig prøving av barneverns- og helsenemndas vedtak, jf. barnevernsloven § 13-4 tredje ledd. Det innebærer at domstolene både kan pålegge helsepersonell å gi opplysninger og at de kan motta taushetsbelagte opplysninger uavhengig av om disse tidligere er blitt fremlagt for barneverns- og helsenemnda eller ikke.

Barnevernsloven § 13-4 første og andre ledd presiserer nærmere i hvilke tilfeller barnevernet har anledning til å innhente opplysninger ved pålegg. Det fremgår at barnevernet kan gi pålegg om innhenting av opplysninger der dette er nødvendig i forbindelse med vurdering, forberedelse og behandling av nærmere spesifiserte saker i barnevernsloven. Nødvendighetskravet omfatter både hvilke tilfeller opplysninger kan innhentes ved pålegg, og hvilke opplysninger pålegget omfatter.

Helsepersonellet kan også få opplysningsplikt ved pålegg fra barnevernet i saker der det er adgang for barnevernet å pålegge hjelpetiltak for barn og familier. Hjelpetiltaket må i disse tilfellene være nødvendig for å unngå at barnet havner i en så alvorlig situasjon at det kan bli aktuelt å treffe vedtak om å overta omsorgen for barnet, se barnevernsloven § 13-4 andre ledd.

Når helsepersonell får pålegg om å gi opplysninger til barnevernet skal det opplyses i pålegget hvilken eller hvilke bestemmelser i barnevernsloven som er bakgrunnen for pålegget. I den grad det er mulig bør det også konkretiseres hvilke opplysninger som skal gis.

Ved innhenting av opplysninger er det det organet i barnevernet som gir pålegget som vurderer om vilkårene for å gi pålegget er oppfylt og som definerer hvilke opplysninger det er nødvendig og relevant å innhente. Det kan ikke kreves utlevert en fullstendig pasientjournal fordi den som gir pålegget ikke på forhånd kan vurdere om alle opplysninger i journalen er av betydning for saken. Både den som pålegger og den som blir pålagt å gi opplysninger har et ansvar for å unngå at taushetsbelagt informasjon blir videreformidlet i et større omfang enn nødvendig.

Adgangen til å gi pålegg er begrenset til opplysninger den som skal gi opplysninger sitter inne med. Helsepersonellet som pålegges å gi opplysninger kan derfor ikke pålegges å innhente nye opplysninger på vegne av barnevernet.

Helsepersonell som mottar et pålegg har rett til å klage over pålegget. Det organet som gir pålegget skal gjøre oppmerksom på klageadgangen, jf. forvaltningsloven § 14. Dersom barnevernstjenesten finner det påtrengende nødvendig for å gjennomføre sine oppgaver etter barnevernsloven, kan opplysningene likevel kreves gitt før klagesaken er avgjort.

Opplysninger skal så langt som mulig innhentes i samarbeid med den saken gjelder, eller slik at vedkommende har kjennskap til innhentingen. Barnevernet skal som hovedregel informere sakens parter om at pålegg gis og hva dette omfatter, jf. barnevernsloven § 13-4 fjerde ledd.

I enkelte saker vil det imidlertid ikke være mulig å informere partene i saken i forbindelse med at pålegg gis. Dette vil særlig være tilfellet i saker som på det tidspunktet pålegget gis fremstår som alvorlige, og der det å informere partene kan hindre barnevernet i å ivareta barnets behov for beskyttelse og omsorg. Dette unntaket er særlig relevant i saker der det er mistanke om at et barn er utsatt for mishandling eller andre former for alvorlige overgrep. I slike tilfeller kan det være nødvendig både å innhente opplysninger og å sikre at barnet er beskyttet og tilstrekkelig ivaretatt før foreldrene blir informert.

Se også Helsepersonells vitneplikt for domstolene og barneverns- og helsenemnda, og Bufdir sitt saksbehandlingsrundskriv der både opplysningsplikten og plikten til å gi opplysninger etter pålegg er omtalt. 

Fjerde ledd: Oppgaver for personen i helseinstitusjoner som skal ha ansvar for å videreformidle opplysninger

Fjerde ledd inneholder en særregel om at det i helseinstitusjoner skal utpekes en person som skal ha ansvaret for videreformidling av opplysninger. Denne personen skal uten ugrunnet opphold gi melder tilbakemelding på om meldingen er videreformidlet. Dersom meldingen ikke er videreformidlet skal dette begrunnes.

Det er presisert at melder fortsatt har et ansvar for å melde dersom melder mener at vilkårene etter andre ledd er oppfylt.

Barnevernstjenesten skal gi den som har sendt melding til barnevernstjenesten tilbakemelding. Det er regulert i barnevernsloven § 13-3. Den som har sendt melding skal få en bekreftelse på at meldingen er mottatt og det skal opplyses om hvorvidt det er igangsatt undersøkelse. Innen tre uker etter at undersøkelsen er avsluttet, skal barnevernstjenesten gi ny tilbakemelding om hvorvidt den følger opp barnet og familien videre. Barnevernstjenesten skal også gi tilbakemelding om hvordan barnet og familien følges opp, dersom det er nødvendig av hensyn til melderens videre oppfølging av barnet.

Personen som har ansvaret for videreformidling av opplysningene til barnevernsmyndighetene skal også påse at barnevernstjenestens tilbakemelding etter barnevernsloven § 13-3 uten ugrunnet opphold videreformidles til melder/den som har plikt til å melde fra til barnevernstjenesten av eget tiltak. På denne måten sikres at melder gjøres kjent med barnevernstjenestens oppfølging av meldingen.

Avvergingsplikten

Helsepersonell vil også kunne ha plikt til å avverge et straffbart forhold, jf. straffeloven § 196. Avvergingsplikten omfatter blant annet ulike former for vold og overgrep mot barn.

Plikten inntrer når man holder det for sikkert eller mest sannsynlig at den aktuelle straffbare handlingen vil bli eller er begått. Den primære avvergingshandlingen er anmeldelse til politiet, men avverging kan også skje på annen måte, for eksempel ved å melde fra til barnevernstjenesten.

Helsepersonelloven § 31 pålegger helsepersonell plikt til i å varsle politi og brannvesen dersom dette er nødvendig for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom, se omtale av bestemmelsen i rundskrivet til helsepersonelloven.

Mer informasjon på Avvergingsplikten - plikt.no.

Formålet med bestemmelsen er å ivareta trafikksikkerheten på veiene og i luftfarten.

Første ledd

Leger, psykologer og optikere har meldeplikt når pasienter ikke oppfyller helsekrav for føring av motorvogn, luftfartøy eller har tjeneste som flygeleder.

§ 34 første ledd pålegger leger, psykologer og optikere å gjøre pasienter som ikke oppfyller de helsemessige kravene som stilles, oppmerksom på at det er forbudt å føre motorvogn eller luftfartøy eller være i tjeneste som flygeleder så lenge de helsemessige kravene ikke er oppfylt. Plikten til å informere om dette er begrenset til pasienter som har førerkort for motorvogn eller sertifikat for luftfartøy eller som flygeleder. Dersom pasientens helsetilstand antas ikke å være kortvarig, skal lege, psykolog og optiker sende melding til offentlige myndigheter. Det oppstår en meldeplikt når helsesvekkelsen antas å være varig. Helsesvekkelsen er varig når den varer mer enn seks måneder.

Listen over hvilke helsepersonell plikten etter helsepersonelloven § 34 gjelder for, er uttømmende. Av hensyn til trafikksikkerheten på vei og i luften anses det hensiktsmessig at leger, psykologer og optikere som normalt undersøker pasienter og i den forbindelse finner at pasienten har en helsetilstand som vil kunne ha en negativ innvirkning på trafikksikkerheten, har meldeplikt etter denne bestemmelsen.

Melding skal gis uten hinder av taushetsplikt

Meldinger til offentlig myndighet etter helsepersonellovens § 34 skal gis uten hinder av taushetsplikt, jf. forskrift om melding fra lege, psykolog eller optiker ved helsesvekkelse av betydning for trafikksikkerheten § 6 (meldeforskriften).

Meldeplikt og meldeadgang med hjemmel i andre lovbestemmelser

Leger, psykologer og optikere, samt andre helsepersonell har også i noen konkrete situasjoner både en meldeplikt og meldeadgang med hjemmel i andre bestemmelser i helsepersonelloven, jf. helsepersonelloven § 23 nr. 4 og § 31:

• Helsepersonelloven § 23 nr. 4: Denne bestemmelsen sier at helsepersonells taushetsplikt ikke er til hinder for at opplysninger gis videre når tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig å gi opplysningene videre. Bestemmelsen gir, med andre ord, en melde- /varslingsadgang. Se rundskrivet til helsepersonelloven § 23 for mer informasjon.
   
• Helsepersonelloven § 31: Denne bestemmelsen sier at helsepersonell skal varsle politi og brannvesen dersom dette er nødvendig for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom. Bestemmelsen gir, med andre ord, en meldeplikt. Se rundskrivet til helsepersonelloven § 31 for mer informasjon.

Meldeplikt når pasient har førerkort for motorvogn

Helsekravene til førere av motorvogn

Helsekrav til førere av motorvogn er gitt i forskrift om førerkort m.m. (førerkortforskriften) vedlegg 1.

I helsepersonelloven § 34 første ledd første setning er det bestemt at opplysnings-/meldeplikten utløses av at personen «ikke oppfyller de helsekrav som stilles».

I meldeforskriftens § 2 fremgår det at meldeplikten utløses dersom «nevnte helsepersonell finner det av helsemessige grunner uforsvarlig at pasienten fortsetter å kjøre motorvogn».

For å harmonisere tolkingen av ordlyden i helsepersonelloven § 34 første ledd og meldeforskriften § 2, skal det legges til grunn at meldeplikten utløses av at det av helsemessige grunner er uforsvarlig å fortsette å kjøre motorvogn når de helsekrav som stilles ikke er oppfylt.

Det er også viktig å understreke at enhver person har en selvstendig plikt til ikke å føre motorvogn når helsekravene ikke er oppfylt, jf. vegtrafikkloven § 21. Denne plikten er også gitt førerkortforskriften vedlegg 1 § 2.

Informasjon, advarsel og muntlig kjøreforbud når helsesvekkelsen er kortvarig

I § 34 første ledd første setning fremgår det at dersom pasienten ikke fyller de helsemessige krav som stilles skal pasienten gjøres oppmerksom på at det er forbudt å føre motorvogn så lenge disse kravene ikke er oppfylt. I meldeforskriftens § 2 første ledd er det presisert at lege, psykolog og optiker har plikt til å advare innehaver av førerkort mot føring av motorvogn dersom legen, psykologen og optikeren ved undersøkelse av pasienten finner at det av helsemessige grunner er uforsvarlig at pasienten fortsetter å kjøre motorvogn.

Meldeplikt når helsesvekkelsen er varig

Av første ledd andre setning fremgår det at det for tilstander som «antas ikke å være kortvarig» skal det sendes melding til offentlig myndighet.

I meldepliktforskriften § 2 tredje ledd fremgår om meldeplikten knyttet til førerkort for motorvogn at det med «kortvarig» menes tilstander av varighet på 6 måneder eller mindre. Følgelig utløses meldeplikten til offentlig myndighet etter § 34 første ledd andre setning ved helsetilstander som antas å ha varighet lengre enn 6 måneder.

Ved varige helsesvekkelser, dvs. helsetilstander med varighet utover 6 måneder, skal det sendes melding til statsforvalteren. Kopi av melding sendes til førerkortinnehaver, jf. meldeforskriftens § 2 fjerde ledd siste setning.

Helsepersonellets meldeplikt gjelder fra det tidspunktet helsepersonellet ble kjent med den helsesvekkelsen som gjør at helsekravet ikke er oppfylt. Selv om denne helsesvekkelsen har oppstått tidligere, starter seksmånedersperioden å løpe når helsepersonellet faktisk blir kjent med helsesvekkelsen.

Et eksempel for å illustrere dette:
En person kommer til legen 1. januar og forteller om en synssvekkelse han/hun har. Dersom legen, etter undersøkelse av pasienten, finner at synssvekkelsen gjør at helsekravet for å føre motorvogn ikke lenger er oppfylt, har legen plikt til samme dagen å gi pasienten muntlig kjøreforbud. Dersom legen 1. januar antar at helsesvekkelsen vil vare utover seks måneder (det vil si vare utover 30. juni), skal legen samme dag også sende melding til statsforvalteren. Dersom legen antar at synssvekkelsen vil bedre seg slik at helsekravet igjen er oppfylt innen 6 måneder (altså etter 30. juni) er det tilstrekkelig med muntlig kjøreforbud. Dersom det i løpet av de kommende 6 månedene likevel blir klart at tilstanden vil vedvare utover 30. juni utløses meldeplikten. Meldeplikten utløses altså den dagen legen antar at helsekravet ikke vil være oppfylt etter 30. juni. Da skal legen samme dag sende melding til statsforvalteren.

Melding til Statsforvalteren

Meldingen til statsforvalter skal inneholde en vurdering av om føreretten bør tilbakekalles helt eller delvis, opplysninger om helsekrav som ikke anses oppfylt og eventuelle andre opplysninger som kan belyse forholdet, jf. meldeforskriftens § 2 femte ledd.

Det er gitt nærmere informasjon om meldeplikten i Helsedirektoratets veileder til førerkortforskriftens bilag 1 om helsekrav. I veilederen finner man også maler til brev til fører når det skal gis advarsel om at helsekravene ikke er oppfylt og mal til brev til statsforvalteren der det gis melding om at helsesvekkelsen er varig og at førerkortet bør inndras.

Det som i helsepersonellovens § 34 gjelder for førerkort gjelder også for kjøreseddel for buss eller taxi der det er gitt bestemmelser om helsekrav, jf. yrkestransportlova § 37b og § 37c. Dette fremgår av meldeforskriften § 4.

Melding skal sendes til Statsforvalteren. Her er en liste med statsforvalternes postadresser (Helsetilsynet).

Når optiker, lege eller psykolog vurderer at helsekravene til førerkort for motorvogn ikke er oppfylt, og at tilstanden vil eller antas å vare mer enn seks måneder, skal vedkommende sende melding til statsforvalteren med kopi til førerkortinnehaver. Begrunnelsen i oversendelsen til statsforvalteren skal gis i samsvar med de punktene om dette som er angitt i malen for brev til statsforvalteren, se Helsedirektoratets førerkortveileder kapittel 2 om meldeplikten.

Statsforvalterens anmodning til politiet om tilbakekall av førerrett

Når statsforvalteren mottar en melding fra lege, psykolog eller optiker skal statsforvalteren vurdere om det skal sendes melding til politiet, jf. meldeforskriften § 3. Statsforvalteren skal vurdere om opplysningene i meldingen gir rettslig og faktisk grunnlag for å sende saken til politiet med anmodning om tilbakekall av førerrett. Er faktaopplysningene og/eller vurderingene i meldingen ikke tilstrekkelige, skal statsforvalteren be melder om å utdype innholdet i meldingen. Når statsforvalteren finner grunnlaget godt nok, sendes saken til politiet med anmodning om tilbakekall av førerrett.

I anmodningen skal det redegjøres nærmere for hvilket faktagrunnlag, herunder helseopplysninger om førerkortinnehaver, vurderingen er bygget på og hvilke medisinskfaglige vurderinger melder og statsforvalter har foretatt. Disse opplysningene skal gis til politiet uten hinder av taushetsplikt. De er unntatt fra taushetsplikt for melders vedkommende i meldeforskriftens § 6 og for statsforvalters vedkommende i forvaltningsloven § 13 b nr. 5.

Meldeplikt når pasient har sertifikat for luftfartøy og tjeneste som flygeleder

Helsekrav for pasienter med sertifikat for luftfartøy og flygeledere

For personer med sertifikat for luftfartøy og flygeledere er det følgende regelverk som gir kravene til helse:

1. Piloter – kommersielle og privatflygere, samt fører av lette luftfartøy (LAPL):

For innehavere av legeattest klasse 1 (kommersielle), legeattest klasse 2 (privatflygere) og legeattest for LAPL (fører av lette luftfartøy) gjelder forskrift om sertifisering av besetningsmedlemmer. Forskriften gjennomfører forordning (EU) nr. 1178/2011 (samt senere endringsforordninger), og de konkrete helsekravene fremgår av forordningens Annex IV – Part-MED. 

2. Førere av mikrofly, ballong og seilfly:

For innehavere av legeattest/legeerklæring utstedt i henhold til forskrift om medisinske undersøkelser av seilflygere, mikroflygere, førere av friballong og kabinbesetningsmedlemmer (BSL C 1-2), er gjeldende helsekrav fastsatt i forskrift om medisinske krav for seilflygere, mikroflygere, førere av friballong og kabinbesetningsmedlemmer (BSL C 1-3). 

Vi gjør oppmerksom på at både C 1-2 og C 1-3 er under revisjon.

3. Flygeledere

For innehavere av legeattest klasse 3 gjelder forskrift om utdanning og sertifisering av flygeledere. Forskriften gjennomfører forordning (EU) 2015/340 (samt senere endringsforordninger), og de konkrete helsekravene fremgår av forordningens Annex IV ATCO.MED.  

Reglene for førere av luftfartøy gjelder både når flygingen skjer i privat regi og når vedkommende fører luftfartøy i yrkessammenheng som profesjonell pilot.

I helsepersonelloven § 34 første ledd første setning er det bestemt at opplysnings-/meldeplikten utløses av at personen «ikke oppfyller de helsekrav som stilles» i meldeforskriftens § 1 og det av helsemessige grunner er uforsvarlig at pasienten fortsetter i tjeneste som betinger luftfartssertifikat eller i tjeneste som flygeleder.

For å harmonisere tolkingen av ordlyden i helsepersonelloven § 34 første ledd og meldeforskriften § 1, skal det legges til grunn at det av helsemessige grunner er uforsvarlig å fortsette i tjeneste som betinger luftfartssertifikat og i tjeneste som flygeleder når de helsekrav som er stilt ikke er oppfylt.

Informasjon, advarsel og muntlig kjøreforbud når helsesvekkelsen er kortvarig

I helsepersonelloven § 34 første ledd første setning fremgår det at ved midlertidig (kortvarig) helsesvekkelse som antas å ikke vare utover seks måneder skal lege, psykolog og optiker informere pasienten om at han/hun ikke har lov til å fortsette i tjeneste som betinger luftfartssertifikat eller i tjeneste som flygeleder før helsekravet igjen er oppfylt, jf. også meldeforskriften § 1.

I merknadene til § 34 i lovproposisjonen til lovendringen, Prop. 121 L (2020-2021), punkt 9 s. 35 venstre spalte annet avsnitt skrev Helse- og omsorgsdepartementet:

«Meldeplikten inntrer når lege, psykolog eller optiker «finner» at pasienten ikke oppfyller de helsemessige kravene som stilles og helsetilstanden ikke anses å være kortvarig. Begrepet «finner» er i praksis tolket slik at det må foreligge en sannsynlighetsovervekt for at helsekravene ikke er oppfylt. Det må legges til grunn at helsepersonellet har større innsikt i helsekravene som gjelder for førerkort for motorvogn enn i helsekravene som gjelder for piloter og flygeledere.»

Når lege, psykolog og optiker vurderer å sende melding, må de derfor gjøre seg kjent med helsekravene som gjelder for å fortsette i tjeneste som betinger luftfartssertifikat eller i tjeneste som flygeleder, slik at de blir i stand til å vurdere om det foreligger en sannsynlighetsovervekt for at helsekravene ikke er oppfylt.

Meldeplikt ved varig helsesvekkelse

Dersom pasientens helsetilstand antas ikke å være kortvarig, skal melding om at advarsel er gitt, samtidig gis til Luftfartstilsynet, jf. meldeforskriften § 1.

Begrepet "ikke kortvarig" må forstås på samme måte som for føring av motorkjøretøy, dvs. at helsesvekkelsen antas å vare mer enn seks måneder.

Melding sendes direkte til Luftfartstilsynet

Meldingen skal sendes direkte fra melder til Luftfartstilsynet.

Luftfartstilsynet har opplyst at de på grunn av taushetsplikt ikke vil anmode statsforvalteren om faglig bistand i disse sakene, slik de har anledning til etter meldeforskriften § 3 tredje ledd.

Luftfartstilsynets adresse er:
Att: FMU, postboks 243, 8001 Bodø.

Andre ledd

I andre ledd er det gitt hjemmel til å gi forskrift med bestemmelser som utdyper bestemmelsene i helsepersonellovens § 34, samt gir bestemmelser om gjennomføring av meldepliktbestemmelsene. Slik forskrift om melding fra lege, psykolog eller optiker ved helsesvekkelse av betydning for trafikksikkerheten (meldeforskriften) er gitt 4. mars 2022. Meldeforskriften trådte i kraft 1. april 2022.

Første ledd

Meldeadgang når lege, psykolog eller optiker har grunn til å tro at pasient som fører skinnegående kjøretøy, fartøy på sjøen eller utfører tjeneste som los, har en helsesvekkelse som kan føre til skade på person.

I § 34 a første ledd første setning er det bestemt at lege, psykolog eller optiker, uten hinder av taushetsplikt, kan å gi melding (har meldeadgang) til offentlige myndigheter når det er grunn til å tro at en pasient som fører skinnegående kjøretøy, fartøy på sjøen eller utfører tjeneste som los, har en helsesvekkelse som kan føre til skade på person.

Listen over hvilke helsepersonell som har meldeadgang, er uttømmende. Det anses hensiktsmessig, av hensyn til sikkerheten, at de legene, psykologene og optikerne som normalt undersøker pasienter som fører skinnegående kjøretøy, fartøy på sjøen eller utfører tjeneste som los, har adgang til å melde fra til offentlige myndigheter når helsepersonellet finner at pasienten har en helsesvekkelse som kan føre til skade på person.

Formålet med meldeadgangen er trafikksikkerhet for skinnegående kjøretøy (tog, T-bane, trikk mv.), fartøy på sjøen og for skip som seiler med los ombord.

Melding kan skje uten hinder av taushetsplikt

Meldinger kan gis uten hinder av taushetsplikt, jf. helsepersonellovens § 34 a første ledd første setning og forskrift om melding fra lege, psykolog eller optiker ved helsesvekkelse av betydning for trafikksikkerheten § 6 (meldeforskriften). Meldeadgangen gjelder kun i situasjoner der helsepersonellet har fått bekreftet fra pasienten at vedkommende fører skinnegående kjøretøy, fartøy på sjøen eller utfører tjeneste som los.

Meldeadgangen etter helsepersonellovens § 34 a første ledd første punktum gjelder kun dersom føreretten forutsetter helseattest. Dersom helsepersonellet er i tvil om pasienten må ha helseattest, skal det avklares direkte med pasienten selv om vedkommende plikter å levere helseattest for å føre skinnegående kjøretøy, fartøy på sjøen eller utføre tjeneste som los. Pasienten skal få beskjed når melding blir sendt.

Meldingen skal inneholde nødvendige og relevante opplysninger for å belyse helsesvekkelsen

Når det gjelder hvilke faglige vurderinger som må foretas før det sendes melding er det i § 34 a bestemt at lege, optiker eller psykolog kan melde når det er grunn til å tro at pasienten har en helsesvekkelse som kan føre til skade på person. Legen, optikeren eller psykologen må komme til at det er en meldeadgang fordi pasientens helsesvekkelse er av en slik art at fortsatt føring av skinnegående kjøretøy eller fartøy på sjø, eller utøvelse av yrket som los kan forårsake personskade.

I merknadene til § 34 a i lovproposisjonen, Prop. 121 L (2020-2021) skrev Helse- og omsorgsdepartementet:

«Det foreslås i første ledd en adgang for leger, psykologer og optikere til å kunne melde uten hinder av taushetsplikten til offentlige myndigheter når det er grunn til at tro at en pasients helsesvekkelse kan føre til skade på person ved at pasienten fører skinnegående kjøretøy eller fartøy på sjøen, eller ved at pasienten utfører tjeneste som los. «Skade på person» omfatter både skade på pasienten selv og skade på andre personer.

«Grunn til å tro» gir i anvisning om at helsepersonellet ikke trenger å ha sikker kunnskap om at skade vil kunne inntreffe for å kunne melde, samtidig må det foreligge mer enn en anelse. Det er ikke krav om sannsynlighetsovervekt, men helsepersonellet må ha konkrete holdepunkter for at helsesvekkelsen vil kunne føre til skade ved at pasienten fører framkomstmiddel på sjø eller skinner, eller er i tjeneste som los. Videre gjenspeiler begrepet «grunn til å tro» at det ikke stilles krav til at leger, psykologer og optikere har inngående kjennskap til de særskilte helsekravene som gjelder for de ulike gruppene og alle helsesvekkelser som kan føre til hendelser som innebærer skade på person.»

Som et eksempel på vurderingen av helsesvekkelse som gjør at helsekravene ikke er oppfylt og sammenhengen dette har med faren for personskade, har Kystverket skrevet følgende om loser:

"Losens primære rolle er å gi veiledning ved navigering og manøvrering av skip for å unngå kollisjoner og grunnstøtinger og kravet til helseerklæring er gitt for å sikre at losen er helsemessig skikket til tjeneste som los. På et lospliktig fartøy er losen den eneste som har den spesialkompetansen som en los har. Dersom losen ikke er helsemessig skikket og dette får følger for losens evne til å utføre sin oppgave som los vil sannsynligheten for en ulykke øke. Personskade for de som er på skipet er en mulig konsekvens av en grunnstøting eller kollisjon med skip, det samme er tilfelle for personer om bord på det (de) andre fartøy som er involvert i en kollisjon."

Pasienten bør informeres om mulige konsekvenser av helsesvekkelsen

Det er ikke gitt bestemmelser i helsepersonellovens § 34 a om at lege, psykolog og optiker skal vurdere om helsesvekkelsen er av midlertidig varighet eller om den vil være varig, dvs. varer mer enn seks måneder. Helsedirektoratet anbefaler imidlertid at det gjøres en vurdering av om helsesvekkelsen er midlertidig eller varig fordi det vil kunne ha betydning i vurderingen av om melding skal gis.

Det er heller ikke gitt bestemmelser i helsepersonelloven § 34 a eller meldeforskriften om at lege, psykolog og optiker skal gi pasienten informasjon om at helsesvekkelsen kan føre til svekket evne til å utføre yrket. Det er heller ikke gitt bestemmelse om at det kan gis muntlig forbud mot å utøve yrket inntil helsesvekkelsen er helbredet og helsekravene igjen er oppfylt.

Helsedirektoratet ser det imidlertid slik at lege, psykolog og optiker, for å opptre faglig forsvarlig, jf. helsepersonelloven § 4, bør orientere pasienten om negative konsekvenser av helsesvekkelsen, også for føring av skinnegående kjøretøy, fartøy på sjøen eller for å utføre tjeneste som los. Det samme gjelder om å gi informasjon om at føring av skinnegående kjøretøy, fartøy på sjøen eller utføring av tjeneste som los ikke bør utøves inntil helsesvekkelsen er over. Dersom slik informasjon gis skal det journalføres. Dette gjelder også i tilfeller der helsepersonellet etter vurdering av helsesvekkelsen velger å ikke benytte seg av meldeadgangen.

At pasienten skal ha informasjon om sin helsetilstand fremgår av helsepersonelloven § 10, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-2 første ledd. Dette gjelder også alvorlige konsekvenser av helsetilstanden som at pasienten ikke kan føre skinnegående kjøretøy, fartøy på sjøen eller utføre arbeid som los om bord i skip.

Helsepersonell har meldeplikt og meldeadgang etter andre lovbestemmelser

Alt helsepersonell kan i noen konkrete situasjoner, i tillegg til meldeadgangen i § 34 a, både ha en meldeplikt og meldeadgang med hjemmel i andre bestemmelser i helsepersonelloven, jf. helsepersonelloven § 23 nr. 4 og § 31:

• Helsepersonellovens § 23 nr. 4: Denne bestemmelsen sier at helsepersonells taushetsplikt ikke er til hinder for at opplysninger gis videre når tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig å gi opplysningene videre. Bestemmelsen gir, med andre ord, en melde- /varslingsadgang. Se rundskrivet til helsepersonelloven § 23 for mer informasjon. 
   
• Helsepersonellovens § 31: Denne bestemmelsen sier at helsepersonell skal varsle politi og brannvesen dersom dette er nødvendig for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom. Bestemmelsen gir, med andre ord, en meldeplikt. Se rundskrivet til helsepersonelloven § 31 for mer informasjon. 

Meldinger etter helsepersonelloven § 34 a skal sendes direkte fra lege, psykolog eller optiker til offentlig myndighet og ikke gjennom statsforvalteren. Meldingen skal inneholde nødvendige og relevante opplysninger for å belyse helsesvekkelsen, jf. meldeforskriften § 5 andre ledd.

Pasient som er fører av skinnegående kjøretøy

Når det gjelder førere av skinnegående kjøretøy er førere av alle typer jernbanekjøretøyer som er omfattet av jernbaneloven, og som er underlagt krav til medisinsk og eventuelt yrkespsykologisk skikkethet omfattet av meldeadgangen:

Det gjelder:

1. Fører av trekkraftkjøretøy på det nasjonale jernbanenettet, der helsekravene er gitt i førerforskriften, se nedenfor.
2. Fører av sporvogn, bybane, t-bane og annet sporbundet transportmiddel, der helsekravene er gitt i kravforskriften, se nedenfor.
3. Fører av museumsbanetog, der helsekravene er gitt i museumsbaneforskriften.
4. Fører på sidespor og godsbane, der helsekravene er gitt i sidesporforskriften.

Det stilles følgende helsekrav til disse profesjonene:

(Forskriftene med helsekravene er tilgjengelig fra Statens jernbanetilsyns hjemmeside, eller direkte fra Lovdata).

• Førerforskriften

• Kravforskriften

• Sidesporforskriften

• Museumsbaneforskriften

Melding sendes direkte til Statens jernbanetilsyn

Elektronisk skjema (med sikker innlogging og forsendelse) «Melding om helsesvekkelse (helsepersonelloven § 34a.)» er tilgjengelig på Statens jernbanetilsyns hjemmeside.

Direkte adresse til skjema «Melding om helsesvekkelse (helsepersonelloven § 34a.)» finnes her.

Pasient som er fører av fartøy på sjøen

Når det gjelder fører av fartøy på sjøen er dette førere innen sjøfart som har sitt arbeid på fartøy i næringsvirksomhet, og som skal ha helseerklæring etter forskrift om helseundersøkelse av arbeidstakere på norske skip og flyttbare innretninger (helseforskriften), omfattet av ordningen.

Dette gjelder følgende profesjoner:

1. Førere med kompetansesertifikat dekksoffiser klasse 1 til 6, jf. forskrift om kvalifikasjoner og sertifikater for sjøfolk (kvalifikasjonsforskriften) §§ 23a til 28.
2. Førere med kompetansesertifikat fiskeskipper klasse A, AB eller B, jf. kvalifikasjonsforskriften §§ 32, 32a og 32b.

At helsekravet er oppfylt dokumenteres med gyldig helseerklæring etter helseforskriften § 4.

Melding sendes direkte til Sjøfartsdirektoratet

Melding etter helsepersonelloven § 34a som omfatter førere av fartøy på sjø sendes direkte fra legen, psykologen og optikeren til Sjøfartsdirektoratet. Sjøfartsdirektoratets adresse er: Postboks 2222, 5509 Haugesund.

Pasient som er los

Alle loser i Norge er statsansatte loser, ansatt i Kystverket, Lostjenesten, og de er sertifisert som los i henhold til forskrift om opplæring og sertifisering av loser.

Losene er underlagt helsekrav tilsvarende som sjømenn, men tilpasset yrket som los. Informasjon om helsekravene er gitt på Kystverkets hjemmesider.

Helsekravene inkluderer synskrav, krav til hørsel, krav til fysisk funksjonsevne (som er strengere enn for sjøfolk), krav ved bruk av legemidler og helsekrav for vanlige medisinske tilstander (inkludert blant annet infeksjonssykdommer, svulster, endokrine sykdommer, psykiske lidelser, sykdommer i blod og immunsystem, nervesystemet, sirkulasjonssystemet, åndedrettssystemet, fordøyelsessystemet, øyet, øret, huden og muskel/skjelettsystemet).

Melding sendes direkte til Losdirektøren

Melding etter helsepersonelloven § 34 a som omfatter loser sendes direkte fra legen, psykologen og optikere til Losdirektøren, som er øverste leder for Kystverkets lostjeneste. Losdirektørens adresse er: Losdirektøren, Kystverket, postboks 1502, 6025 Ålesund.

Andre ledd

I andre ledd er det gitt hjemmel for å gi forskrift med bestemmelser som utdyper bestemmelsene i § 34 a første ledd, samt bestemmelser om gjennomføring av meldeadgangsbestemmelsene. Slik forskrift om melding fra lege, psykolog eller optiker ved helsesvekkelse av betydning for trafikksikkerheten er gitt 4. mars 2022 (meldeforskriften). 

Bestemmelsen er flyttet til egen paragraf fra 1. juli 2026 men innholdet er ikke endret.  

Helsepersonell kan uten inder av taushetsplikt gi melding til Mattilsynet eller politiet når det er grunn til å tro at dyr blir utsatt for slik mishandling eller alvorlig svikt vedrørende miljø, tilsyn og stell at det anses rettmessig. Bestemmelsen gir helsepersonellet en opplysningsrett, ikke en opplysningsplikt.

Det kreves ikke at helsepersonellet skal ha sikker kunnskap om at det foreligger mishandling eller svikt, jf. begrepet "grunn til å tro". Helsepersonellet må imidlertid ha en berettiget mistanke om at dyrene utsettes for mishandling eller alvorlig svikt. Ved vurderingen av om det er grunn til å tro at dyrene utsettes for mishandling eller alvorlig svikt vedrørende miljø, tilsyn og stell, må helsepersonellet blant annet se hen til pasientens sykdom eller helsetilstand, og hvilken betydning dette vil ha for pasientens evne til å ta seg av dyrene på en forsvarlig måte. Opplysningsretten vil først inntre dersom forholdene er å karakterisere som "mishandling" av dyr eller dersom den foreliggende svikt vedrørende miljø, tilsyn og stell er å karakterisere som "alvorlig".

Bestemmelsen gir helsepersonell en varlingsrett, ikke en varslingsplikt. Selv om det er grunn til å tro at dyr blir utsatt for mishandling eller alvorlig svikt vedrørende miljø, tilsyn og stell, må helsepersonellet likevel foreta en konkret helhetsvurdering av om det er "rettmessig" å gi opplysningene videre. Det kan tenkes situasjoner hvor hensynet til taushetsplikten likevel går foran, for eksempel hvor bruk av opplysningsretten vil forverre eller ødelegge mulighetene for videre behandling eller oppfølging av alvorlig sykdom eller helsetilstand hos pasienten. Det kan også være der det antas at situasjonen er raskt forbigående dersom nødvendig helsehjelp blir gitt eller hvor helsepersonellet har forsikret seg om at pasienten selv vil iverksette nødvendige tiltak for å sikre god dyrevelferd.

Det vises også til dyrevelferdsloven §§ 4 og 5 om hjelpeplikt og varslingsplikt som retter seg mot "enhver".