Ettergodkjenning av forskningsprosjekter har ikke en egen lovhjemmel i helseforskningsloven. Det har utviklet seg en forvaltningspraksis hos REK og NEM om ettergodkjenning. REK skal normalt ikke kunne godkjenne et forskningsprosjekt etter det er igangsatt. Det er en høy terskel for å ettergodkjenne prosjekter og det er et unntak som bygger på en bred vurdering. Det kan imidlertid tenkes grunner for at det ikke er søkt om godkjenning før et prosjekt er satt i gang. Det kan for eksempel tenkes at forskningsprosjektet befinner seg i en gråsone av hva som er medisinsk og helsefaglig forskning, slik at det er uklart om det er fremleggelsespliktig. En annen situasjon er at prosjektet har startet som et kvalitetsforbedringsprosjekt, men etter hvert har utviklet seg til et forskningsprosjekt. REK må foreta en vurdering av om prosjektet ville fått forhåndsgodkjenning dersom det hadde vært søkt rettidig.
For å kunne gi en ettergodkjenning må det foreligge tungtveiende grunner av hensyn til samfunnet, forskningsdeltakere eller forskere. I tillegg kan det, ved formelle mangler, være grunn til å ettergodkjenne, eksempelvis om det i utgangspunktet var tvil om prosjektet falt innenfor helseforskningsloven og dermed var underlagt kravet om forhåndsgodkjenning. Hvis det er tvil om et prosjekt faller innenfor helseforskningsloven, bør det forelegges REK for vurdering. Relevante spørsmål/momenter som vil inngå i en slik vurdering er om prosjektet i utgangspunktet ville fått en forhåndsgodkjenning, dersom det var søkt rettidig, samt virkninger av at ettergodkjenning ikke innvilges (vurderinger av rimelighet og forholdsmessighet).