§ 6-2.


Lovtekst

Gebyret skal betales etter følgende satser:

  • - 0,22 kr pr. vareliter for alkoholholdig drikk i gruppe 1
  • - 0,60 kr pr. vareliter for alkoholholdig drikk i gruppe 2
  • - 0,49 kr pr. vareliter for alkoholholdig drikk i gruppe 1
  • - 1,29 kr pr. vareliter for alkoholholdig drikk i gruppe 2
  • - 4,27 kr pr. vareliter for alkoholholdig drikk i gruppe 3.

undefined

Bevillingsgebyret utgjør pr. år minimum kr 1700 for salg og kr 5300 for skjenking. Bevillingsmyndigheten kan likevel i særlige tilfeller bestemme at gebyret skal settes lavere. For ambulerende bevilling kan bevillingsmyndigheten kreve et gebyr på inntil kr 380 pr. gang.

Kilde: lovdata.no

Kommentar

Gebyret er fastsatt som et fast kronebeløp pr. liter og vil således øke med økende omsetning. I § 6-2 er det fastsatt én sats for alkoholholdig drikk gruppe 1 som selges, og tre ulike satser for alkoholholdig drikk som skjenkes. Gebyrfastsettelsen skjer ved at antall liter alkoholholdig drikk multipliseres med den aktuelle satsen for alkoholgruppen.

Uavhengig av omsetningens størrelse skal det betales et minstegebyr for salg og for skjenking. Gebyrets størrelse fremgår av forskriftsbestemmelsen.

Det presiseres at gebyr for bevilling gitt for en bestemt del av året eller for en enkelt bestemt anledning etter alkoholloven § 1-6 tredje ledd, skal beregnes på samme måte som de ordinære bevillingene, dvs. etter omsatt vareliter av de ulike gruppene alkoholholdig drikk, eller minimum minstegebyr. Dette innebærer at festivaler og andre arrangementer med stor omsetning og kostnadskrevende saksbehandling og kontroll gir gebyrinntekter som står i forhold til dette.

For ambulerende bevilling etter alkoholloven § 4-5 kan bevillingsmyndigheten kreve et gebyr pr. gang.

Bevillingsgebyret skal fastsettes for kommende kalenderår på bakgrunn av forrige års omsetning og opplysninger om forventet omsetning. Bevillingshaver har plikt til å oppgi sin omsetning ved å sende inn omsetningsoppgave over forrige års omsetning og forventet omsetning i inneværende år. For å sikre at salgs- og skjenkestedenes omsetningsoppgaver er korrekte kan det kreves bekreftelse fra revisor.

Forskriften åpner for at bevillingsmyndigheten i særlige tilfeller kan sette gebyret lavere enn ordinært minstegebyr. Dette er ment som en snever unntaksregel, i første rekke beregnet på steder hvor salg eller skjenking av alkoholholdig drikk utgjør en svært liten del av virksomheten og har liten økonomisk betydning.

Det legges til grunn at bevillingsmyndigheten er nærmest til å foreta vurderingen av i hvilke tilfeller det vil gi et svært urimelig resultat å anvende minstegebyret. Det er derfor ikke gitt retningslinjer om gebyrnivå eller hva som ligger i «særlige tilfeller».  Det er opp til bevillingsmyndigheten å avgjøre hva som er særlige tilfeller, bl.a. under hensyn til virksomhetens art, omsetningens omfang og til at bevillingsmyndigheten bruker ressurser ved søknadsbehandling, kontroll mv. også ved slike bevillinger.

Det presiseres at bevillingsmyndigheten aldri vil ha plikt til å benytte unntaksbestemmelsen.

Gebyret tilfaller den myndighet som har ansvaret for å føre kontroll med utøvelsen av bevillingen. Gebyrene er ikke øremerket, men ved departementets beregning av gebyrets størrelse er det sett hen til forventede kostnader ved behandling av bevillingssøknaden og kontroll med utøvelsen av bevillingen.

Hvis det er gitt bevilling fra flere kommuner til én og samme virksomhet, må det betales bevillingsgebyr til samtlige av kommunene. Dette gjelder for eksempel skip og båter som har flere kommunale skjenkebevillinger og utlevering av alkoholholdig drikk hvor bestillingen har blitt foretatt på nett. Dette betyr at for hver kommunale bevilling skipet har, må det betales minstegebyr og eventuelt overskytende gebyr etter hvor mye som omsettes. Dette skyldes at gebyret er knyttet til kommunes utgifter med behandling og kontroll av bevillinger.