Målgruppen for denne teksten er helsepersonell.
I hele behandlingsforløpet, både ved utredning og behandling av personer med TMD-plager, bør man være bevisst at det kan være flere årsaker til plagene. Både lokale og generelle faktorer som for eksempel traume, parafunksjoner (eks. tannpressing og tungepressing), psykisk helse, sosiale forhold, genetiske faktorer, betennelsestilstander og samtidige sykdommer kan disponere for, utløse og/eller opprettholde TMD-symptomer. I mange tilfeller vil en tverrfaglig og helhetlig tilnærming være avgjørende for prognosen.
Det er også av betydning både for behandling og for prognose at relaterte tilstander (eks. hodepine, nakke-/ryggsmerter og andre muskel-/skjelettplager) utredes og eventuelt behandles. TMD-symptomer kan være en konsekvens av annen sykdom/grunnlidelse, og behandling av denne kan føre til bedring av TMD-plagene.
Psykiske plager kan både være en medvirkende årsak til utvikling av TMD-symptomer, og en følge av langvarige smerter. Tiltak mot denne typen plager er en essensiell del av behandlingen.
Ved mistanke om systemiske tilstander bør pasientens fastlege vurdere videre oppfølging.
Tverrfaglig samarbeid med eller henvising til spesialisthelsetjenesten kan være aktuelt blant annet når:
- Pasientens TMD-symptomer er del av en systemisk sykdom
- Pasienten har vært gjennom flere behandlingstiltak uten bedring
- Pasienten har et sammensatt sykdomsbilde med flere relaterte smertetilstander
- Psykiske plager er medvirkende årsak til eller en konsekvens av TMD-symptomene
- Pasienten har sterkt redusert gapeevne og responderer ikke på konservativ behandling
- Pasienten overforbruker legemidler og/eller har rusmiddelproblemer
Utrednings- og behandlingsforløp
I de aller fleste tilfeller er TMD-plager forbigående og sjelden et tegn på alvorlig sykdom. De fleste blir bra uten behandling og vil kun ha behov for informasjon, eventuelt med råd om egenaktivitet.
Det er alltid viktig å gjøre individuelle vurderinger og tilpasninger for hver enkelt pasient. I forslaget til behandlingsforløp (se under) presenteres flere typer tiltak. Valg av ett eller flere tiltak bør gjøres i samarbeid med pasienten og på bakgrunn av en helhetsvurdering av sykdomsbildet. Det kan være aktuelt med flere forskjellige tiltak samtidig. Oppfølging av tiltaket/-ene er en vesentlig del av behandlingen.
Målet med behandlingen er å eliminere eller redusere smerter og ubehag samt å oppnå god gape- og tyggefunksjon.
Behandlingsforløpet som er skissert under er retningsgivende for de TMD-relaterte diagnoser denne retningslinjen omfatter. Det foreslåtte behandlingsforløpet gir ikke grunnlag for krav eller rettigheter. Tidsangivelsene i behandlingsforløpet er omtrentlige. Hver pasient må vurderes individuelt og det kan være aktuelt med utredning og behandling på et høyere trinn, enten tidligere eller senere enn det som er angitt i behandlingsforløpet.
Røde flagg er kliniske funn og symptomer som kan tyde på annen alvorlig sykdom.
Trinn 1: Initial behandling
Trinn 2: Tidlig behandling
Uten bedring etter ca. to måneder i behandling, etter trinn 1.
Trinn 3: Behandling
Uten bedring etter ca. fire måneder i behandling, etter trinn 2.
Pasienter som ikke har respondert på tidligere behandling bør henvises til helsepersonell med spesiell interesse og kompetanse innen utredning og behandling av TMD-symptomer.
Psykiske plager kan både være en medvirkende årsak til utvikling av TMD-symptomer, og en følge av langvarige smerter. Dersom slike forhold er avklart vil behandling for de psykiske plagene være en essensiell del av behandlingen.
Trinn 4: Henvisning/behandling ved langvarige TMD-plager
Uten bedring etter ca. seks måneder i behandling, etter trinn 3.
Pasienter som ikke har respondert på tidligere behandling bør henvises til spesialisthelsetjenesten.
Vurder radiologisk undersøkelse av kjeveledd dersom dette gir informasjon som bidrar til å stille diagnose og/eller er av betydning for behandlingen.
Oppfølging etter utredning og eventuell behandling i spesialisthelsetjenesten
For pasienter som har gjennomgått behandling i spesialisthelsetjenesten vil avdelingen der behandlingen er utført være ansvarlig for etterkontroller og eventuell videre oppfølging. Hvor lenge pasienten blir fulgt opp vil være avhengig av hvilken type behandling som er gitt.
Etter utført utredning og eventuell behandling skal behandlende spesialist sende skriftlig rapport (epikrise) til henvisende instans og til pasientens fastlege (forutsetter samtykke fra pasient eller verge). Rapporten skal redegjøre for utredning, diagnose, behandling og vurdering. I de tilfeller der videre behandling og oppfølging skal skje i primærhelsetjenesten bør rapporten også inneholde veiledning for dette.