4.3. Bildediagnostikk

Computertomografi – CT

Ultralyd har sin hovedindikasjon i den primære utredningen av pasienten. En positiv ultralydundersøkelse bør alltid suppleres med en CT-undersøkelse.

CT er det viktigste verktøy med hensyn både på diagnose og i preoperativ planlegging hos nyrecancerpasienter. Standardprosedyre for CT-undersøkelse av nyresvulster er en undersøkelse hvor man gjør CT-opptak i alle kontrastfaser (Herts et al., 1999). CT gir opplysninger om forstørrede lymfeknuter, svulstenes størrelse og eventuelle innvekst eller metastaser i nærliggende organer (f.eks binyrene og leveren) og gir informasjon om funksjonen til den kontralaterale nyren (Bechtold et al., 1997).  Moderne CT gir svært god informasjon vedrørende eventuelle tumortromber i venesystemet, og det kan fremstilles arteriogrammer til nytte i den preoperative planleggingen før nyrereseksjon (Coll et al., 1999; Ueda et al., 2004).

CT av thorax er den mest nøyaktige undersøkelsen for påvisning av lungemetastaser (Heidenreich et al., 2004; Lim et al., 1993; Sheth et al., 2001). Som en minimumsutredning må ordinært lungerøngten utføres. MR er ikke førstevalget i diagnostikken i nyrecellecancer. Undersøkelsesmetoden har mange av de samme mulighetene som CT, og har sin hovedindikasjon der hvor det foreligger kontrastallergi, nyresvikt, samt enkelte tilfeller av lokalavansert sykdom med eller uten innvekst i vener (Heidenreich et al., 2004).

På grunn av for lav sensitivitet benyttes ikke intravenøs urografi lenger for utredning av mulig nyrecellekarsinom (Roy et al., 2003).

Intravenøs cavagrafi og selektiv renal angiografi er ikke rutineundersøkelser for kartlegging av RCC. Sistnevnte kan benyttes for å gjennomføre embolisering i den hensikt å redusere blødning og smerter fra en nyresvulst hos pasienter som ikke er tilgjengelig for kirurgi (Munro et al., 2003).

De fleste metastaser til skjellett og hjerne vil gi symptomer, derfor bør skjellettscintigrafi og CT-cerebri forbeholdes pasienter med symptomer/tegn på metastaser i disse organsystemene (Blacher et al., 1985; Bos et al., 1995; Henriksson et al., 1992; Koga et al., 2001; Marshall et al., 1990). Skjelletscintegrafi er ingen optimal undersøkelse på skjelletmetastaser fra RCC ettersom disse oftest er ostelytiske. Helkropps-MR kan derfor være et alternativ ved mistanke om metastaser.

Finnålsbiopsi av tumor bidrar lite til diagnostikken og er ikke noen fullgod rutineundersøkelse (Brierly et al., 2000). Undersøkelsen bør forbeholdes utvalgte pasienter, særlig når kirurgi ikke er mulig/ kontraindisert av ulike årsaker (for eksempel komorbiditet, inoperabel tumor etc. Se for øvrig kap. Nålebiopsi) Dette utføres da for å få en sikker diagnose.

Konklusjon: Fortsatt diagnostiseres mange pasienter med RCC på bakgrunn av symptomer og tegn. Hematuri, smerter, paraneoplastiske symtomer og symptomgivende metastaser er de vanligste (evidensnivå B). Det er økende andel tilfeldig påviste svulster (evidensnivå B).

Obligatorisk billedutredning bør innbefatte CT nyrer i alle kontrastfaser og CT thorax (evidensnivå B). CT thorax er mer sensitiv i utredningen av lungemetastaser enn ordinært lungerøntgen (evidensnivå B). Rutinebruk av nålebiopsi, skjellettscintegrafi og CT cerebrum er ikke indisert (evidensnivå B).