Samarbeide om enkelt-pasienter og behandlingsretningslinjer i nyfødtmedisin
Sterk anbefaling vil gjelde for de aller fleste pasienter i de aller fleste situasjoner. Uttrykk som brukes er "bør" og "anbefaler". Hvis anbefalingen er så klart faglig forankret at det sjelden er forsvarlig ikke å følge den, brukes uttrykkene "skal" og "må".
Regionavdelingene bør ha særlig ansvar for utvikling og vedlikehold av fora for samarbeide innenfor regionen.
Avdelingene i hver region bør samarbeide om retningslinjer for behandling, og regionavdelingen bør ha særskilt ansvar for å ha en oppdatert samling av slike retningslinjer.
Samarbeid mellom de ulike behandlingsnivåene gir basis for gode kvalitetsstandarder i nyfødtmedisin.
NICE (National Institute for Health and Care Excellence, UK) har utviklet kvalitets standarder i perinatalmedisin [70].
I noen tilfeller vil det være vanskelig å utveksle fullgod informasjon og gi råd via telefon i en travel hverdag. Derfor bør det også være andre måter å samarbeide på:
- Samarbeide mellom sykehusene – både om opplæring og knyttet til spesielle utfordringer for enkeltpasienter eller grupper av pasienter - kan skje ved jevnlige møter mellom personell ved avdelingene og med videokonferanser.
- Bruk av videokonferanser er anbefalt i Nasjonal helse- og sykehusplan [18] og det finnes eksempler på at videokonferanser/telemedisin også i nyfødtavdelinger oppfattes som nyttig [82][74][78][80][73][70][81].
Behandlingsretningslinjer bør være felles, men tilpasset lokale forhold innad i regionen. Utformingen av behandlingsretningslinjer bør skje i samarbeide mellom avdelingene, og oppdaterte retningslinjer bør være tilgjengelig for alle.
Målet for all nyfødtbehandling og omsorg er at den skal være til barnets beste og være likeverdig uansett hvor i landet du bor. For å oppnå dette er det nødvendig å samarbeide tett mellom sykehusene for å oppnå optimale resultater i nyfødtomsorgen.
Nettverksmøter, videokonferanser og andre konsultasjoner både nasjonalt og innen egen sykehusregion er naturlige løsninger for å oppnå dette. En slik service bør være kostnadsfri.
70. National Institute for Health and Care Excellence (NICE). Neonatal specialist care - Quality standard. 2010. www.nice.org.uk/guidance/qs4.
73. B McGrath. Distance Shouldn't Be a Barrier to Care: Telemedicine in the NICU. 2015. http://www.uwhealthkids.org/news-and-events/telemedicine-nicu-video/45482.
74. CS Garrison-Isler, L Gilbert, C Miller. Do You See What I See? Using Telemedicine in Obstetrics to Improve Patient Safety. Journal of Obstetric, Gynecologic & Neonatal Nursing. 2014. 43. Supplement 1. https://doi.org/10.1111/1552-6909.12375.
18. Helse- og omsorgsdepartementet. Stortingsmelding 11: Nasjonal helse- og sykehusplan (2016–2019). 2015. https://www.regjeringen.no/contentassets/7b6ad7e0ef1a403d97958bcb34478609/no/pdfs/stm201520160011000dddpdfs.pdf.
78. RW Hall, J Hall-Barrow, E Garcia-Rill. Neonatal regionalization through telemedicine using a community-based research and education core facility. Ethn Dis. 2010. 20. 1 Suppl 1. 136-140.
80. EW Kim, TJ Teague-Ross, WW Greenfield, D Keith Williams, D Kuo, RW Hall. Telemedicine collaboration improves perinatal regionalization and lowers statewide infant mortality. J Perinatol. 2013. 33. 9. 725-730. 10.1038/jp.2013.37.
81. P Scheans. Telemedicine for neonatal resuscitation. Neonatal Netw. 2014. 33. 5. 283-287. 10.1891/0730-0832.33.5.283.
82. A Garingo, P Friedlich, L Tesoriero, S Patil, P Jackson, I Seri. The use of mobile robotic telemedicine technology in the neonatal intensive care unit. J Perinatol. 2012. 32. 1. 55-63. 10.1038/jp.2011.72.