5.4. Bildediagnostiske undersøkelser

Selv om en definitiv diagnose av meningeom og klassifisering som godartet, atypisk, eller ondartet (henholdsvis WHO grad I, II, eller III) krever histopatologisk undersøkelse, vil billeddiagnostikk ofte gi en tentativ diagnose og kan være tilstrekkelig diagnostisk grunnlag for behandling.

Hovedformålet med radiologisk utredning er for det første å diagnostisere en tumor, antatt tumortype, nøyaktig utbredelse, preoperativ (eventuelt preirradiær) karakterisering, samt danne utgangspunkt for kontroller med tanke på svulstens veksthastighet og/eller vekst­mønster. For mer detaljert om radiologi, se det mer generelle «Handlingsprogram for hjernesvulst».

CT

På grunn av god tilgjengelighet vil CT caput ofte være den første radiologiske undersøkelsen som gjøres. På CT med kontrast ser man oftest en velavgrenset, ekstraaksial lesjon med en bred tilhefting til dura mater. Enkelte ganger sees forkalkninger eller flere lobuli. Affeksjon av tilstøtende ben i form av hypertrofi, reaktiv sklerose og/eller innvekst forekommer hos opptil halvparten av skallebasissvulstene, men er mindre vanlig ved konveksitetsmeningeomer (45).

En utfordring er at meningeomer ofte er isointense sammenlignet med omkringliggende hjernevev dersom man ikke benytter seg av kontrastforsterkning. Dette kan lede til falske negative undersøkelser. Etter kontrastinjeksjon vil et meningeom typisk ha et homogent og kraftig kontrastopptak. Ved signalforandringer på MR som gir mistanke om forkalket meningeom (hypointenst T2-signal) kan CT være nyttig for å vurdere grad av kalsifisering. Vekstpotensialet i forkalkede meningeomer er oftest mer begrenset.

Det skal alltid, med mindre det foreligger kontraindikasjoner, gjøres en MR caput for nærmere karakterisering av alle hjernesvulster som oppdages på CT. Oppfølging gjøres alltid med MR caput, ikke minst på grunn av at MR ikke medfører den strålebelastningen man får med CT.

MR

Cerebral MR er den viktigste supplerende undersøkelsen ved mistanke om meningeom. Det bør benyttes en standard tumor MR-protokoll som omfatter T1-vektede bildeserier før og etter i.v. kontrast samt T2-vektede, FLAIR og diffusjonsvektede sekvenser. T1-serie med kontrast bør være en volumserie/tredimensjonal serie for best mulig å definere tumors størrelse og utbredelse. FLAIR-sekvens er fin for å vurdere påvirkning av hjernevevet som ligger nær meningeomet, spesielt utvikling av ødem. I en del tilfeller vil man også supplere med spesialserier som MR angiografi eller fettsupprimerte serier.

Meningeomer er isointense eller hypointense i forhold til grå substans på T1 og isointense eller hyperintense på T2-vektede bilder. De fleste meningeomer er velavgrensede og skyver hjerne­vevet foran seg uten å infiltrere det. De har vanligvis et sterkt og homogent kontrast­opptak etter gadolinium-injeksjon, men unntak finnes. Et annet fenomen som ofte sees er dural hale som beskriver en kontrastladende dural randsone omkring tumor.

Det gjøres ikke rutinemessig MR av spinalkanalen hos pasienter med mistenkt intrakranialt meningeom, men vi anbefaler MR av hodet hos pasienter med mistenkt spinalt meningeom for å se etter intrakranielle lesjoner som kan indikere enten en predisposisjon for svulster (for eksempel bilaterale acusticusschwannomer ved NF2) eller en alternativ diagnose.

Det er svært vanskelig å skille et atypisk eller ondartet meningeom fra et godartet meningeom utelukkende på grunnlag av MR-undersøkelser. Følgende tegn kan imidlertid trekke i retning av WHO grad II eller III meningeom (46-49):

• Intratumorale cystiske forandringer
• Hyperostose av tilstøtende skalleben og / eller skallebens-destruksjon
• Tumorvekst gjennom skallebasis
• Perifokalt hjerneødem
• Lav intratumoral diffusjonskoeffisient (ADC)
• Forhøyet intratumoralt cerebralt blodvolum

I noen tilfeller, for eksempel ved cystiske meningeomer, kan svulstens MR-morfologi til forveksling ligne på høygradige gliomer.

Positronemisjonstomografi (PET)

Noen typer PET-skanning (gjelder ikke FDG) har vist en høyere sensitivitet for deteksjon av meningeomer i noen, men ikke alle, studier (50). Imidlertid er ingen av disse bildediagnostiske funn spesifikke nok til å være av sikker klinisk nytte så langt. Videre er den første terapeutiske tilnærming for de fleste meningeomer kirurgisk fjerning dersom det er mulig, uavhengig av WHO-grad. Imidlertid kan PET komme til å spille en viktigere rolle i beslutningsprosessene omkring residiv av atypisk eller ondartede meningeomer og målvolumsdefinisjon ved de meningeomene som skal bestråles.

Cerebral angiografi

Cerebral digital subtraksjonsangiografi (DSA) kan anvendes for å visualisere meningiale arterielle tilførselskar. Bruken av DSA er nå begrenset til tumor-embolisering som en delkomponent i behandlingen av enkelte meningeomer.

Radiologiske differensialdiagnoser

Selv om meningeom er langt den vanligste årsaken til en solitær, dura-nær, ekstra-aksial intrakraniell lesjon, kan andre sykdomsprosesser involvere dura eller subduralrommet og etterligne et meningeom. Disse inkluderer lymfom, plasmocytom, metastaserende melano­cytiske svulster, solitær fibrøs tumor/hemangiopericytom, gliosarkom, inflammatoriske lesjoner som sarkoidose og granulomatose, samt infeksjoner som tuberkulose (51-53). Generelt sett kan hverken CT, MR, eller PET sikkert skille slike tilstander fra et meningeom, men atypiske billedfunn som for eksempel et påfallende stort perifokalt ødem, omfattende bendestruksjon, eller klar invekst i hjernevev eller leptomeningene kan indikere en annen patogenese eller en høyere WHO-grad av meningeomet.