7.5. Organisering av behandling

Dersom man mistenker at en pasient kan ha meningeom, så bør det utføres en MR-undersøkelse. Det er fastlege eller den sykehusavdeling hvor mistanken om meningeom er reist som sørger for dette. Dersom det klinisk og/eller radiologisk er usikkerhet rundt diagnosen og man har høygradig hjernesvulst som en aktuell differensialdiagnose, skal pasienten henvises til «Pakkeforløp for hjernekreft». Er dette avklart og man føler seg trygg på at pasienten har en benign og saktevoksende svulst, skal pasienten henvises til lokal nevrokirurgisk avdeling for vurdering. Dette gjøres utenfor «Pakkeforløp for hjernekreft», i og med at pasienter med meningeomer ikke skal inkluderes i «Pakkeforløp for hjernekreft».

Nevrokirurgisk avdeling vurderer pasienten og MR-bildene. Dersom man beslutter at pasienten kan observeres uten behandling og følges med MR-kontroller, kan lokal nevrologisk avdeling forestå oppfølgingen. Ved endring av svulsten skal nevrokirurg konsulteres. Også pasienter som har blitt operert kan kontrolleres av nevrokirurgisk avdeling i samarbeid med lokal nevrologisk avdeling. Dersom det er aktuelt med strålebehandling bør pasientene diskuteres i MDT.

Anbefalinger

• Behandling av pasienter med meningeom krever en balanse mellom definitiv svulstbehandling og unngåelse av nevrologisk skade som følge av behandlingen
• Pasienter med små, asymptomatiske, tilfeldig oppdagede meningeomer kan ofte observeres ubehandlet
• Vekst av og/eller symptomer fra meningeomer kan gi indikasjon for behandling
• Hovedbehandlingsmodalitet for meningeomer er kirurgi
• Komplett reseksjon er å vurdere som kurativ behandling og bør planlegges dersom mulig uten for stor risiko for komplikasjoner
• Kombinasjon av kirurgi og stråleterapi bør vurderes dersom et meningeom ikke er tilgjengelig for komplett reseksjon 
• Simpson grad I-reseksjon tilstrebes vanligvis ved olfactorius-meningeomer, laterale kilebensmeningeomer, konveksitetsmeningeomer, falx-meningeomer, parasagittale meningeomer i fremre tredjedel av sinus sagittalis superior, samt tentorium cerebelli-meningeomer og noen bakre skallegropsmeningeomer.
• Simpson grad II-reseksjon kan være mer hensiktsmessig for mindre tilgjengelige svulster, som for eksempel mediale kilebensmeningeomer, parasellære meningeomer, parasagittale meningeomer som involverer bakre to tredjedeler av sinus sagittalis superior, noen bakre skallegropsmeningeomer og petroclivale meningeomer.
• Simpson grad III-reseksjon kan være mer hensiktsmessig for synsnerveskjedemeningeomer og sinus cavernosus-meningeomer hvor man planlegger en postoperativ adjuvant fokusert strålebehandling, særlig hvis det er foreligger et atypisk eller ondartet meningeom.
• Ved behandlingsindikasjon og kontraindikasjon mot kirurgi eller dersom pasienten motsetter seg kirurgi er strålebehandling indisert.
• All strålebehandling av meningeomer forutsetter volumbasert radiologisk diagnostikk (oftest T1 postkontrastserie) og doseplanlegging
• Indikasjon for strålebehandling av meningeomer bør vurderes individuelt
• I følgende situasjoner er det i utgangspunktet indikasjon for strålebehandling
  • Ikke-resektable WHO grad I svulster som er symptomatiske
  • WHO grad II svulster som ikke er fjernet fullstendig (og viser vekst)
  • Alle WHO grad III svulster
• SRS (stereotactic radiosurgery) egner seg best for mindre (<2–3 cm) meningeomer WHO grad I og eventuelt WHO grad II i noe avstand (2–3 mm) fra kritiske strukturer
• Ved SRS av meningeomer bør målvolumet motta 12–15 Gy som minimumsdose
• Ved normofraksjonert strålebehandling av meningeomer bør
  • Totaldose være 54 Gy for WHO grad I svulster
  • Totaldose være 59.4– 60 Gy for WHO grad II-III svulster
  • Fraksjonsdose være 1.8–2 Gy
  • Behandlingstid være 6–7 uker
• For pasienter under 60 år bør man ved fraksjonert strålebehandling vurdere å bruke protoner heller enn fotoner
• Per i dag har man ingen effektiv medikamentell tumorrettet behandling for meningeomer