Du benytter en nettleser vi ikke støtter. Se informasjon om nettlesere

7. Behandling

Behandling av pasienter med meningeom krever en balanse mellom definitiv svulstbehandling og unngåelse av nevrologisk skade som følge av behandlingen. Pasient-spesifikke faktorer (alder, funksjonsnivå, tilstedeværelse eller fravær av symptomer, komorbiditet), meningeomets lokalisering og utbredelse i forhold til kritiske strukturer i hjernen, samt meningeomets histopatologiske egenskaper (spesielt WHO-grad) er viktige faktorer for å bestemme optimal behandling for den enkelte pasient. WHO-grad korrelerer godt med prognose og har derfor stor betydning for behandlingen av meningeomer. Pasienter med WHO grad II eller III har betydelig høyere forekomst av invasiv sykdom, lokale residiver etter primærbehandling, og en signifikant kortere totaloverlevelse enn pasienter med WHO grad I meningeom. Avhengig av disse egenskapene, kan initial behandling for pasienter med meningeom bestå av kirurgi, kirurgi pluss stråleterapi, eller strålebehandling alene. For pasienter med små, asymptomatiske eller minimalt symptomatiske lesjoner kan overvåkning for å vurdere om tumor vokser være et godt alternativ. Det samme gjelder eldre pasienter med betydelig komorbiditet. EANO har utarbeidet et beslutningsdiagram (figuren under) som kan følges, selv om dette diagrammet nok representerer en noe mer aggressiv behandlingstilnærming enn man har praktisert i Norge. Individuelle vurderinger må alltid gjøres.

Tilfeldig oppdagede meningeomer kan forbli uendret i størrelse eller vokse svært sakte over lengre perioder. Derfor kan mange pasienter med små og asymptomatiske meningeomer trygt observeres og kun behandles dersom svulsten har dokumentert vekst eller blir symptomatisk (60-62). En beskjeden og langsom vekst hos asymptomatiske pasienter vil ikke alltid gi grunn­lag for behandling da vekst kan stoppe opp og forløpet fortsatt kan være fredelig hos mange. Begrunnelsen for aktiv overvåking (jevnlige radiologiske kontroller) er illustrert ved en retros­pektiv, populasjonsbasert studie av 1434 meningeompasienter (62). I denne serien var 603 pasienter (42 %) asymptomatiske og 351 av disse ble behandlet konservativt med obser­vasjon. Av de 171 pasientene som var fulgt i mer enn ett år, ble 31 deretter behandlet med kirurgi eller stereotaktisk strålebehandling, i de fleste tilfellene på grunn av tumorvekst. Blant de 67 asymptomatiske pasientene med oppfølging i mer enn fem år, hadde 63 % ikke dokumentert tumorvekst. Blant de 213 asymptomatiske pasientene som ble behandlet kirurgisk, observerte man morbiditet hos 4 % av dem under 70 år og hos 9 % av dem ≥70 år. Data tyder derfor på at en stor andel av asymptomatiske pasienter forblir asymptomatiske på kort til mellomlang sikt, noe som gir støtte for aktiv overvåking fordi man da ikke løper risiko for terapirelaterte komplikasjoner. Vi anser vanligvis asymptomatiske svulster opp til ca. 2 cm i diameter for å være små, men dette er ikke en absolutt grense og aktuell lokalisasjon må tas i betraktning. Blir de større enn 2 cm, bør kirurgi vurderes. Grensen på 2 cm er arbitrær og individuelle vurderinger må alltid gjøres.

Selv om symptomer eller tumorvekst som hovedregel bør ligge til grunn for at man skal finne behandlingsindikasjon, vil man for friske unge pasienter kunne ha en lavere terskel for terapeutisk intervensjon på grunn av forventningen om at (ytterligere) tumorprogresjon på et senere tidspunkt vil kreve aktiv behandling (63).

Beslutningsdiagram.png
Beslutningsdiagram

 

7.1. Kirurgi

7.2. Strålebehandling

7.3. Medikamentell behandling

7.4. Supplerende behandling

7.5. Organisering av behandling

Sist faglig oppdatert: 31. desember 2020