14.2. Retningslinjer for fysioterapi til blodkreftpasienter

Behovet for fysioterapi innen denne pasientgruppen vil variere mye. Det vil være store for­skjel­ler i de fysiske funksjonsforstyrrelser den enkelte pasient får som følge av sykdom og behandling. For blodkreftpasientene vil det ofte være visse kritiske faser hvor fysioterapi er av betydning for å redusere funksjonstap.

Følgende «hovedområder» utpeker seg i forhold til behov for fysioterapi – intervensjon:

1. Diagnose og oppstart av cellegiftbehandling
2. Høydosebehandling med autolog stamcellestøtte
3. Fatigue
4. Rehabilitering/opptrening
5. Palliasjon

Fysioterapitiltak i forbindelse med diagnose og oppstart av behandling

Fordi en langvarig behandlingsperiode ofte fører til generelle og spesielle fysiske funksjons­vansker kan det være nyttig at pasientene får råd og veiledning i forhold til fysisk aktivitet/​trening under selve behandlingsperioden.

Pasienten kan ved hjelp av fysioterapeut få utarbeidet et tilpasset treningsprogram.

Fysioterapitiltak i forbindelse med høydosebehandling og induksjonsbehandling av akutt leukemi

Isolatperioden etter høydosert cytostatikabehandling er en periode hvor pasienten er særlig utsatt for infeksjoner og komplikasjoner. Et viktig mål for fysioterapien er å begrense omfanget av f.eks. pneumoni og muskelatrofi. Pasienten bør motta informasjon om nytten av fysisk aktivitet under isolatperioden. De bør også få veiledning og instruksjon i enkle øvelser / treningsprogram før oppstart av høydosebehandlingen.

Aktuelle tiltak er lungefysioterapi og lavdoserte øvelser for bevegelighet, styrke og kondisjon.

Kontraindikasjoner for trening er vanlig i denne behandlingssituasjonen. Man må blant annet ta hensyn til feber, gastrointestinale symptomer og blodverdier.

Fysioterapi ved myelomatose

Osteoporose og hyperkalsemi forverres ved fysisk inaktivitet. Det er derfor viktig at myelo­matose­patienter unngår langvarig sengeleie.

Effektiv smertelindring kan medvirke til økt fysisk aktivitet. Trening av patienter bør planlegges i samarbeid med lege, fysio-og eventuelt ergoterapeut, gjerne allerede på diagnosetids­punktet. Hovedregelen er at man kan mobilisere til smertegrensen. Tyngre løft og kraftig vridning av ryggen frarådes. Immobilisering kan være nødvendig f.eks. ved brudd eller sammenfall af rygghvirvler, men bør minimaliseres. Pasienten bør informeres om at det er viktig å være i fysisk aktivitet hvis mulig.

Ved skjelettsykdom kan man henvise til fysio- og evt ergoterapeut, og sørge for relevante hjelpe­midler ved behov. Aktuelt kan være gripetang, spesialmadrass, regulerbar seng, stol- og toilettforhøyer etc. Fysioterapeuten bør instruere patienten om avlastning og trening av ryggen. En skriftlig veiledning kan være en støtte.

Fysioterapeuten kan tilrettelegge og gjennemføre individuelle treningsprogrammer i samarbeid med det tverrfaglige team f.eks. hos

• sengeliggende patient: pusteøvelser, tromboseprofylakse.
• ved tverrsnittslesjon: kontrakturprofylakse og mobilisering etter legeordinasjon.
• ved frakturer: mobilisering og belastning etter legeordinasjon.
• pasient som klarer å være oppe: supplerende holdningstrening, styrke- og gangtrening.
• før utskriving: gjennemgå planlagt treningsprogram i hjemmet og ved behov rapportere til Hjemmesykepleien.

Noen ganger kan et ortopedisk korsett i en avgrenset periode være et verdifullt hjelpemiddel ved mobilisering ved rygghvirvelbrudd og/eller ryggsmerter.