Du benytter en nettleser vi ikke støtter. Se informasjon om nettlesere

17.1. Anatomi, lymfedrenasje og spredningsmønster

Figur 17.1: Orofarynks anatomi.
Figur 17.1: Orofarynks anatomi.

Regional anatomi

Orofarynks strekker seg fra bløte gane til tungebenet og kommuniserer med munnhule fortil, nasofarynks oppad, hypofarynks og supraglottisk larynks nedad.

ICD 10 har følgende koder for de respektive lokalisasjoner i orofarynks:

C01, C10.0 og C10.1

Tungerot med vallecula og fremre del av epiglottis

C05.1 og C05.2

Bløte gane med uvula

C09.0 og C09.1

Tonsilleregion med tonsilleseng, fremre og bakre ganebue

C10.2 og C10.3

Sidevegg og bakvegg

Figur 17.2: Anatomi tungebasis og tonsilleregion.
Figur 17.2: Anatomi tungebasis og tonsilleregion.

Tungeroten (radix linguae) danner forveggen i orofarynks og strekker seg fra sulcus terminalis ned til vallecula hvor slimhinnen slår seg over på epiglottis. I medianplanet reiser slimhinnen seg i en skarp fold, plica glossoepiglottica mediana. På hver side av denne finnes en avrundet fordypning, vallecula epiglottica som lateralt avgrenses av plica glossoepiglottica lateralis (plica pharyngoepiglottica).

Bløte gane inkluderer uvula og fester seg foran til hårde gane. Lateralt går den over i fremre og bakre ganebue (arcus palatoglossus og arcus palatopharyngeus). Oversiden av den bløte gane danner gulvet i nasofarynks, undersiden taket i orofarynks. Svulster utgående fra den orofaryngeale flate er mye hyppigere enn svulster utgående fra den nasofaryngeale flate. Den bløte gane markerer også overgangen mellom munnhule og orofarynks.

Ganetonsillen ligger i tonsillesengen som fortil og baktil avgrenses av hhv. fremre og bakre ganebue. Nedad begrenses tonsillesengen av sulcus glossopallatinus. Ganetonsillen er mandel­formet og består av lymfoid vev omgitt av en bindevevskapsel. I et materiale på 465 pasienter fra Sveits utgikk 40 % av kreft i denne regionen fra selve tonsillen, 29 % fra sulcus glosso­pala­tinus og 17 % og 13 % fra hhv. fremre og bakre ganebue (Bataini et al., 1988). Tonsillekreft blir brukt som et samlebegrep for kreft i nevnte områder. Ofte er imidlertid tumor så avansert at det kan være vanskelig å bestemme det opprinnelige utgangspunkt. Svulster utgående fra sulcus glossopala­tinus affiserer ofte tungeroten og har dårligst prognose av svulster i nevnte lokalisasjoner.

Veggene i orofarynks består av bakvegg og sidevegger. Bakveggen begynner hvor nasofarynks slutter, og strekker seg ned til epiglottisnivå, dvs. i forkant av 2. og 3. halshvirvel. I tillegg til tonsilleregionen, består sideveggene i orofarynks av plica pharyngoepiglottica og går nedad over i øvre laterale aspekter av sinus piriformis. Farynks constrictor muskulatur danner reisverk for farynksveggene.

Lymfedrenasje

I orofarynks finnes et utbredt submukøst lymfatisk nettverk som lateralt konvergerer til 4–6 lymfeårer som drenerer til de jugulodigastriske knuter (nivå II) lokalisert i øvre interne jugulære kjede. Tonsilleregionen, faryngeale del av bløte gane, laterale og posteriøre vegger av farynks og tungebasis drenerer også til retrofaryngeale og parafaryngeale lymfeknuter. Disse knutene er lokalisert i hhv. det retrofaryngeale og parafaryngeale rom og er nært relatert til hjernenervene IX til XII, v. jugularis interna og a. carotis interna. De parafaryngeale lymfeknuter kalles ofte «junctional nodes» fordi de ligger i møtepunktet for øvre interne jugulære og spinale aksesoriske lymfeknutekjede (high level II).

De retrofaryngeale knuter kan deles inn i mediane og laterale, og benevnes ofte Rouvieres knuter. De mediane ligger i forkant av prevertebral muskulatur på begge sider av midtlinjen, mens de laterale ligger medialt for a. carotis interna og lateralt for prevertebrale muskulatur Alle ligger de i nivå med C1. Rouvieres knuter er best synlig på CT/MR hos barn, hos voksne er de ofte atrofiert.

Spredningsmønster

Grad av spredning til regionale lymfeknuter er relatert til primærtumors størrelse (T stadium), differensieringsgrad og lokalisasjon. Mønster for progresjon av lymfeknutemetastaser er ovenfra (nivå II) og nedover (nivå III til IV), se fordeling av lymfeknutemetastaser figur 17.3. Svært sjeldent forekommer lymfeknutemetastaser i en region uten at regionen over er affisert («skip metastasis»). Hyppigst forekommer lymfeknutemetastaser ved svulster i tungebasis og i tonsille/tonsilleseng. Midtlinjenære svulster (tungebasis, bløte gane og bakre farynksvegg) kan gi bilaterale metastaser. Middels til høyt differensierte PEC i tonsille/tonsilleseng som infiltrerer tungebasis viser ikke samme grad av bilateral spredning som PEC primært oppstått i tungebasis.

Svulster i tonsille/tonsilleseng og tungerot kan metastasere til bakre triangel (nivå V). Det anbefales å stråle kun unilateral hals hvis risiko for subklinisk sykdom er under 10 % (O'Sullivan et al., 2001).

Hode og halskreft - Prosentvis fordeling av lymfeknutemetastaser.png
Figur 17.3: Prosentvis fordeling av lymfeknutemetastaser ved kreft i orofarynks (Candela, Kothari, & Shah, 1990)

 

Sist faglig oppdatert: 07. mai 2020