Pasientens prognose vil ha betydning for fokuset på rehabilitering. For pasienter med god prognose ved tilbakefall vil rehabiliteringsbehovet ofte være stort, og ikke kvalitativt skille seg vesentlig fra primærdiagnose. For pasienter med uhelbredelig svulsttype og alvorlig prognose, vil det ved tilbakefall være mer fokus på symptomrettet behandling og støttetiltak og å unnå tiltak som medfører unødvendig bruk av tid borte fra familien, særlig dersom tiltakene medfører lav sannsynlighet for bedring av funksjon eller livskvalitet.
Videre vil symptombilde og funksjonsnivå vil ha betydning for hvilke støttetiltak som er aktuelle for den enkelte pasient og dens pårørende. For noen kan det være relevant med vurdering av henvisning til klinisk ernæringsfysiolog. Ved hyperglykemi (for eksempel ved langvarig glukokortikoidbruk) kan det være aktuelt med vurdering og eventuelt oppfølging hos endrokrinolog og/eller diabetessykepleier. Ved motoriske utfall kan det være nyttig med vurdering og oppfølging hos fysioterapeut og/eller ergoterapeut. Noen pasienter kan ha nytte av tilbud ved for eksempel Vardesenter eller Pusterom. Kursopphold ved Montebellosenteret kan være aktuelt dersom pasienter og eventuelt pårørende ønsker. Mange pasienter og pårørende har behov for veiledning av sosionom. Pasienter og pårørende som har behov for henvisning til psykolog eller psykiater bør tilbys det.
For pasienter med residiv av hjernesvulst kan tilstanden ofte være preget av både uhelbredelig kreftsykdom og progredierende nevrologiske utfall, og det vil ofte være behov for tverrfaglig oppfølging og oppfølging av palliativt team, se avsnitt Ikke-medikamentelle symptomrettede tiltak og Rehabilitering. Det vises også til nasjonalt handlingsprogram for palliasjon i kreftomsorgen (Palliasjon i kreftomsorgen – handlingsprogram - Helsedirektoratet).