Vurdering av behov for tiltak i senfasen.
Anbefalingen er faglig normerende og et hjelpemiddel for å ta forsvarlige valg som fremmer god praksis, kvalitet og likhet innenfor folkehelsen og for helsetjenesten. Anbefalingen er ikke rettslig bindende.
Slagrammede som bor hjemme og har varige funksjonsnedsettelser bør i senfasen få vurdert sitt funksjonsnivå og om de kan ha nytte av videre tiltak for å forbedre eller opprettholde funksjon.
SIGN: B1a.
Bruk av selvhjelpsprogrammer kan også være et godt alternativ [364].
Ved nyoppståtte problemer, komplikasjoner eller forverring i funksjon vil det være rimelig å henvise til spesialisthelsetjenesten (poliklinikk eller ambulant team, ev. avdeling; rehabiliteringsavdeling eller slagenhet) for vurdering og rådgivning.
Slagpasienters pårørende har i mange tilfelle behov for veiledning og oppfølging også i den senere fasen, og dette bør alltid tas med i betraktning i rehabiliteringen. Se også Veileder om pårørende i helse- og omsorgstjenesten.
Pasientorganisasjoner kan ha en viktig rolle i denne fasen. Se også anbefaling om «Informasjon og opplæring til slagrammede og deres pårørende» .
Ut fra dagens kunnskap er det rimelig å konkludere med at den vesentlige bedringen i funksjonsnivået finner sted i løpet av de første 6 månedene [365].
De fleste pasientene kommer innenfor denne perioden til et punkt der de ikke lenger opplever vesentlig fremgang. Da er det vanlig å vurdere om rehabiliteringen med formål å øke det generelle funksjonsnivået bør avsluttes. Flere studier tyder imidlertid på at bedring i ADL og fysisk funksjonsnivå (mobilitet) også kan finne sted etter denne fasen [366];[363];[367]. Klinisk erfaring tilser at dette også kan gjelde f.eks. kognitiv og kommunikasjonsfunksjon. Det foreligger også en rekke mindre studier som finner at trening på spesifikke funksjoner kan føre til funksjonsbedring i senere faser, dette gjelder spesielt intensiv trening i form av korte perioder med høy intensitet. For noen intervensjoner foreligger det også systematiske oversiktsartikler som gir grunnlag for å foreslå tiltak hos utvalgte pasienter i den kroniske fasen, se anbefalinger om CIMT, anbefaling om intensiv språktrening og anbefaling om intensiv visuell skanning trening.
363. Louise Ada, Catherine M Dean, Jillian M Hall, Julie Bampton, Sarah Crompton. A treadmill and overground walking program improves walking in persons residing in the community after stroke: a placebo-controlled, randomized trial. Archives of physical medicine and rehabilitation. 2003. 84. 1486-1491.
364. Fiona Jones. Strategies to enhance chronic disease self-management: how can we apply this to stroke?. Disability and rehabilitation. 2006. 28. 841-847.
365. Henrik S Jørgensen, Jakob Reith, Hirofumi Nakayama, Lars P Kammersgaard, Hans O Raaschou, Tom Skyhøj Olsen. What determines good recovery in patients with the most severe strokes?. Stroke. 1999. 30. 2008-2012.
366. Michelle M Ouellette, Nathan K LeBrasseur, Jonathan F Bean, Edward Phillips, Joel Stein, Walter R Frontera, Roger A Fielding. High-intensity resistance training improves muscle strength, self-reported function, and disability in long-term stroke survivors. Stroke. 2004. 35. 1404-1409.
367. Robert A Werner, Susan Kessler. Effectiveness of an intensive outpatient rehabilitation program for postacute stroke patients1. American Journal of Physical Medicine & Rehabilitation. 1996. 75. 114-120.
Helsedirektoratet (2017). Vurdering av behov for tiltak i senfasen. [nettdokument]. Oslo: Helsedirektoratet (sist faglig oppdatert 21. desember 2017, lest 20. april 2021). Tilgjengelig fra https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/hjerneslag/rehabilitering-etter-hjerneslag/prosesser-i-slagrehabilitering/vurdering-av-behov-for-tiltak-i-senfasen