Du benytter en nettleser vi ikke støtter. Se informasjon om nettlesere

7.1. Innledning

ICD-10 skiller ikke mellom de to hovedtypene premalignitet (carcinoma in situ) i plateepitel og sylinderepitel, som er forstadier for henholdsvis plateepitelcarcinom og adenocarcinom i cervix. Cervical intraepitelial neoplasi (CIN) brukes synonymt med plateepiteldysplasi.

CIN1/LSIL vurderes som lavgradig, CIN2 og CIN3/HSIL og Adenocarcinoma in situ (AIS/ACIS) som høygradig dysplasi. CIN2+ omfatter høygradig dysplasi og cancer. Tiden fra AIS oppdages til utvikling av adenocarcinom kan være kortere, se anbefalinger i avsnitt "Adenocarcinoma in situ" i kapittel Diagnostikk. Ved blandingsdiagnose CIN/ AIS, skal retningslinjer for AIS følges.

WHO Female Genital Tumours, 2020, angir ny klassifikasjon med skille mellom HPV-assosierte og HPV-uavhengige adenokarsinomer. HPV-uavhengige adenokarsinomer inkluderer gastrisk type adenokarsinom, forstadium med typisk gastrisk differensiering (gAIS). Andre HPV-uavhengige adenokarsinomer er klarcellet, mesonefrisk og endometrioid type.

ICD-10 Histologiske diagnoser

N87.0

CIN 1 – Lett dysplasi

N87.1

CIN 2 – Moderat dysplasi

D06

CIN 3 – Grov dysplasi eller carcinoma in situ

 

D06.0

CIN 3 i endocervix (inkl. AIS)

 

D06.1

CIN 3 på ektocervix (portio)

 

D06.9

CIN 3 uspesifisert del av livmorhals

Cytologiske klassifikasjonssystem i bruk i Norge fra 2005 (Solomon et al., 2002)

(Normal)

Normal morfologi

ASC-US*

Irregulært plateepitel av usikker betydning (undetermined significans)

ASC-H*

Atypisk plateepitel der høygradige celleforandringer i plateepitelet ikke kan utelukkes

AGUS*

Irregulært sylinderepitel av usikker opprinnelse eller betydning

LSIL*

Lavgradige intraepiteliale forandringer i plateepitel

HSIL*

Høygradige intraepiteliale forandringer i plateepitel

AIS/ACIS*

Høygradige intraepiteliale forandringer i sylinderepitel/Adenokarsinom in situ

Cancer

Invasivt karsinom

* Se ordforklaring i kapittelet om forkortelser/ordforklaringer

Forekomst

Kreftregisteret publiserer årsrapporter med en oversikt over blant annet antall livmorhalsprøver, dekningsgrad, oppfølging og behandling for celleforandringer.

Årsrapport Livmorhalsprogrammet.

Etiologi og risikofaktorer

  • Humant Papilloma Virus (HPV) er kausalfaktor for utvikling av cervix cancer og er påvist i > 99 % av tilfellene. Infeksjon med onkogene HPV-typer er nødvendig for utvikling av CIN 2+ og AIS (Bosch et al., 2013; IARC Working Group on the Evaluation of Carcinogenic Risks to Humans, 2012; Muñoz et al., 2003; Walboomers et al., 1999).
  • Høyrisikotypene 16, 18, 31, 33, 45, 52 og 58, er påvist over 80–90 % av CIN 2+ (Arbyn, Tommasino, Depuydt, & Dillner, 2014; Smith et al., 2007; Tjalma et al., 2013).
  • Livstidsrisiko for cervical HPV-infeksjon hos seksuelt aktive er opp til 80 % (Stanley, 2010).
  • De fleste genitale HPV infeksjoner er asymptomatiske og går i spontan klinisk remisjon innen 2 år (90 %) (Gravitt, 2011).
  • Persisterende HPV-infeksjon og utrykk av oncoproteiner er forutsetning for utvikling av CIN 2+, og risikoen øker med infeksjonens varighet (Schiffman & Wentzensen, 2010) .
  • Ved påvist CIN forandringer er risiko for cancer angitt under «Forløp/Prognose».
  • Samtidig infeksjon med flere onkogene HPV-typer øker risikoen for CIN 2+ (Schiffman & Wentzensen, 2010).
  • HPV-type 16 er hyppigst forekommende i CIN2+ (Stanley, 2010).
  • Prevalens av onkogene HPV-infeksjoner varierer med alder (Castle et al., 2005). HPV-infeksjoner er hyppigst forekommende hos unge kvinner. En studie viser at ca 50 % av norske kvinner mellom 18 og 26 år tester positiv med HPV test (Dillner et al., 2018).
Klassifisering av HPV-genotyper gruppert etter potensiale til å utvikle invasiv cancer (IARC Working Group on the Evaluation of Carcinogenic Risks to Humans, 2012)

Risikogruppe

HPV-genotype

Høy

16, 18, 31, 33, 35, 39, 45, 51, 52, 56, 58, 59

Sannsynlig høy

68

Mulig høy

26, 53, 66, 67, 69, 70, 73, 82

Lav

6, 11, 40, 42, 43, 44, 54, 61, 72, 81

Risikofaktorer

  • Røyking øker risikoen for CIN 2+ (Gadducci et al., 2011; Kjellberg et al., 2000; Vaccarella et al., 2008).
  • Nedsatt immunforsvar (HIV-infeksjon/AIDS, SLE, immunsuppresjon) gir økt risiko for CIN 2+ (Gadducci et al., 2011; Jordan et al., 2009).
  • Tidlig seksuell debutalder og antall partnere øker risikoen for CIN2+ (Dillner et al., 1996).
  • Langvarig bruk av P-piller er assosiert med økt risiko for CIN 2+ (Gadducci et al., 2011; Kjellberg et al., 2000; Smith et al., 2003).
  • Samtidig infeksjon med Chlamydia trachomatis og andre seksuelt overførbare infeksjoner øker risikoen for CIN 2+ (Silins et al., 2005).
  • Arvelig faktorer som HLA-variasjon kan ha betydning for utvikling av CIN2+ (de Araujo Souza et al., 2009; Leo et al., 2017).
  • Annen HPV-relatert pre-cancer eller cancer øker risikoen for CIN 2+ (Forman et al., 2012).

Forløp/prognose

  • Det er få studier som omfatter naturlig forløp av CIN. En studie har vist at 31 % av CIN3 som ikke ble behandlet progredierte til cancer i løpet av 30 år (McCredie et al., 2008). En betydelig andel CIN går i spontan regress (Castle, Schiffman, Wheeler, & Solomon, 2009; Tainio et al., 2018). Det finnes per i dag ingen metode for å skille mellom forandringer som går i regress og forandringer som vil kunne progrediere til cancer.
  • Behov for re-behandling etter konisering er oppgitt å være ca 10 % første 2 år, uavhengig av frie reseksjonsrender (Ghaem-Maghami & Soutter, 2009; Kocken et al., 2011; Paraskevaidis, Jandial, Mann, Fisher, & Kitchener, 1991).
  • Persisterende HPV-infeksjon etter konisering øker risiko for residiv, størst risiko for residiv første 10 år etter behandling (Kocken et al., 2011). Negativ HPV test etter eksisjon av premaligne forandringer er assosiert med meget lav risiko for ny CIN2+ (Arbyn et al., 2017).
  • Forløp av AIS er ikke godt dokumentert, men erfaringsmessig kan tiden fra diagnosen AIS til utvikling av adenocarcinom være kortere, enn fra CIN til plateepitelcarcinom, se avsnitt "Adenocarcinoma in situ" i kapittel Diagnostikk.
  • Immunsupprimerte kvinner med dysplasi bør følges opp av gynekolog med kompetanse på dette området, evt. i samråd med immunolog og revmatolog for å optimalisere behandlingen i forhold til immunforsvaret. Det er vanlig med multifokal dysplasi (cervix, vagina, vulva og perianalt) hos disse pasientene.

Sist faglig oppdatert: 28. juni 2021