Du benytter en nettleser vi ikke støtter. Se informasjon om nettlesere

2.2. Definisjon

Endometriehyperplasi er overvekst av endometrieslimhinne og representerer en heterogen gruppe av morfologiske forandringer som dekker hele spekteret mellom proliferativt endometrium og høyt differensiert carcinom (R. J. Kurman, Kaminski, & Norris, 1985).

WHO klassifikasjon/histologisk klassifisering

I WHO 2014 klassifiseringen inndeles hyperplasiene i to kategorier:

  1. Endometriehyperplasi (EH)
  2. Endometrial intraepitelial neoplasi (EIN)/Kompleks atypisk hyperplasi

Endometriehyperplasi defineres her som benign lesjon med svært lav risiko for malign utvikling. EIN defineres som premalign lesjon med endret cytologi i kjertelcellene og endret vevsarkitektur som tydelig skiller seg fra omkringliggende vev. Forandringen må være av en viss størrelse.

Klassifiseringen utføres lysmikroskopisk. Kategori 1 er forbundet med svært lav sannsynlighet for kreftutvikling. Kategori 2 har vist høy sannsynlighet for kreftutvikling eller ko-eksisterende kreft (opptil 60 %) (R.J. Kurman, Carcangiu, Herrington, & Young, 2014; Owings & Quick, 2014; Trimble et al., 2006; Ørbo et al., 2008; Ørbo et al., 2000).

WHO 2014 avløser WHO 1994 klassifikasjonen som tidligere har vært regnet som gullstandard. Her deles hyperplasier inn i fire ulike kategorier (R.J. Kurman et al., 2014; R. J. Kurman et al., 1985).

  1. Simpel hyperplasi
  2. Kompleks hyperplasi uten atypi
  3. Simpel atypisk hyperplasi
  4. Kompleks atypisk hyperplasi

Kategoriene 1 og 2 regnes i henhold til 2014 klassifikasjonen som kategori 1. Kategoriene 3 og 4 regnes til kategori 2 i den nyeste klassifiseringen.

Studier har vist at disse histologiske klassifikasjonssystemene har hatt lav reproduserbarhet blant patologer (Bergeron et al., 1999; Kendall et al., 1998; Zaino et al., 2006).

D-score-metoden

Flere laboratorier benytter D-score-metoden som beslutningsstøtte for risikovurdering og terapianbefaling i tillegg til WHO klassifikasjonen (Baak et al., 2005; Baak, Nauta, Wisse-Brekelmans, & Bezemer, 1988; Baak, Wisse-Brekelmans, Fleege, van der Putten, & Bezemer, 1992; Baak et al., 2001; Dunton et al., 1996; Mutter, 2002; Mutter et al., 2000; Mutter et al., 2001; Vereide, Arnes, Straume, Maltau, & Ørbo, 2003; Ørbo, Vereide, Arnes, Pettersen, & Straume, 2014).

D-score-metoden er en matematisk/statistisk beregning av risiko for kreftutvikling som er basert på objektive morfometriske målinger på histologiske snitt. Ved hjelp av et stort antall mikroskopisk målte vevsparametere (volum prosent stroma, kjernediameter, overflatetetthet av kjertler) beregnes en risiko-score for malign utvikling hos den enkelte pasient ved hjelp av et spesialtilpasset dataprogram. Risikovurdering ved hjelp av D-score har en inndeling i tre ulike kategorier:

D > 1:

Pasienten har lav risiko for kreftutvikling.

D 0–1:

Pasienten har lett økt risiko for kreftutvikling.

D < 0:

Pasienten har høy risiko for kreftutvikling (ca 60 %) samt risiko for ko-eksisterende cancer (>40 %) (Garuti, Mirra, & Luerti, 2006; Trimble et al., 2006).

For alle praktiske formål kan D-score deles i D>0 og D<0.

Hyperplasi med D-score < 0 tilsvarer EIN (Hecht et al., 2005; Mutter, 2002; Mutter et al., 2000; Mutter et al., 2001; Mutter, Zaino, Baak, Bentley, & Robboy, 2007).

Klassifiseringen er objektiv og har vist seg å ha god reproduserbarhet. Metoden er velegnet som grunnlag for terapianbefalinger (Baak et al., 2005; Baak et al., 1988; Baak et al., 1992; Baak et al., 2001; Mutter, 2002; Mutter et al., 2000; Mutter et al., 2001; Vereide et al., 2003; Ørbo et al., 2008; Ørbo et al., 2000; Ørbo et al., 2014). Tabell 1 viser sammenhengen mellom WHO2014 og D-score.

Tabell 2.1 Oversikt som viser WHO klassifisering sammenlignet med D-score-evaluering

WHO 2014

D-score

Endometriehyperplasi

D-score ≥ 0

Endometrial intraepitelial neoplasi, EIN

D-score < 0

Sist faglig oppdatert: 28. juni 2021