Sykehuservervet pneumoni defineres som pneumoni oppstått > 48 timer etter innleggelse i sykehus. Anbefaling gjelder for pasienter med tegn til respirasjonssvikt, sepsis og/eller ved høy risiko for multiresistente bakterier (Se «praktisk info»).
Anbefalt behandlingsvarighet ved ukomplisert forløp (inkludert oral behandling): 7 døgn
Standard behandling
Behandlingsalternativer
Vurdering av alvorlighetsgrad og risikoforhold: De fleste internasjonale retningslinjer anbefaler å legge til grunn en kombinasjon av pasientens kliniske tilstand, for eksempel sepsis, komorbiditet og risikofaktorer for infeksjon med multiresistente mikrober (Torres et al., 2017).
Behandlingsvalg: Sykehuservervet pneumoni skyldes som regel Streptococcus pneumoniae, Haemophilus influenzae, Staphylococcus aureus eller Enterobacterales spp.. Infeksjoner med Pseudomonas aerginosa forekommer, særlig hos pasienter med strukturell lungesykdom eller immunsuppresjon. Personer med sykehusopphold < 5 døgn har oftere infeksjoner forårsaket av bakterier som ved samfunnservervet pneumoni, og enkelte internasjonale retningslinjer anbefaler behandling av laviriskopasienter i denne gruppen på samme måte som pasienter med samfunnservervet pneumoni (Hospital-acquired pneumonia, 2018; Kalil et al., 2016; Knudsen et al., 2018; National Institute for Health and Care Excellence, 2019a, 2019b). Risiko for resistente gramnegative mikrober er sannsynligvis høyere hos pasienter med nylig sykehusopphold, med nylig kirurgi, som nylig har fått bredspektret antibiotika, med kjent kolonisering med ESBL-produserende Enterobacterales spp, og ved sykehus med høy bakgrunnsforekomst av slike mikrober (Kalil et al., 2016; Torres et al., 2017). Forekomsten av mikrober som Acinetobacter spp. og MRSA er svært sjelden i Norge, og empirisk dekning mot slike mikrober er ikke nødvendig.
Behandlingsvarighet: Internasjonale retningslinjer anbefaler varighet 5-8 dager hos pasienter med god respons på behandling og som ikke er immunsupprimerte (Hospital-acquired pneumonia, 2018; Kalil et al., 2016; Knudsen et al., 2018; National Institute for Health and Care Excellence, 2019b; Torres et al., 2017).