Kriterier fra DSM-5 bør brukes i diagnostisering av ADHD/hyperkinetisk forstyrrelse, selv om det skal kodes etter ICD-10
- Kriterier fra Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders version 5 (DSM-5) bør brukes i diagnostisering av ADHD/hyperkinetisk forstyrrelse (heretter kalt ADHD), selv om det skal kodes etter ICD-10 i elektronisk pasientjournal.
- "Kombinert presentasjon" i DSM-5 kodes etter ICD-10 som F90.0, mens "overveiende uoppmerksom presentasjon" og "overveiende hyperaktiv/impulsiv presentasjon" kodes som F.90.0 med tilleggskommentar. Ved samtidig atferdsforstyrrelse kodes F90.1 etter samme prinsipper. Dette gjelder frem til innføring av ICD-11.
- I DSM-5, samt i ICD-11 som skal tas i bruk i Norge i fremtiden, betegnes ADHD som en "nevroutviklingsforstyrrelse".
Diagnostisering av ADHD krever bred og grundig kartlegging av pasienten. Se utredning av barn og unge, utredning av voksne og differensialdiagnostikk og samtidige tilstander.
Diagnostiser som hovedregel ADHD dersom diagnostiske kriterier i DSM-5 er oppfylt. ADHD bør diagnostiseres også i tilfeller hvor ADHD opptrer sekundært til tidlig ervervede eller medfødte tilstander. En ADHD-diagnose bør ikke medføre at forhold som samtidig omsorgssvikt og/eller traumatiske opplevelser overses, på samme måte som omsorgssvikt og/eller traumatiske opplevelser ikke bør hindre oppdagelse av samtidig ADHD. I tråd med DSM-5 diagnostiseres ikke ADHD dersom symptomene skyldes en annen diagnose eller tilstand. Dette begrunnes i journal.
I DSM-5 skal seks av ni symptomer på uoppmerksomhet/konsentrasjonsvansker og/eller hyperaktivitet/impulsivitet oppfylles, mens fem symptomer på hver eller begge dimensjoner er tilstrekkelig ved alder 17 år eller eldre. Symptomene skal ha vart i minst seks måneder, vise seg i to eller flere settinger, være avvikende med tanke på alder og ha negativ innflytelse på fungering sosialt, i skole eller yrke. Symptomer skal ikke kunne forklares bedre av annen diagnose. Flere symptomer skal ha vært til stede før fylte 12 år.
DSM-5 deler ADHD inn i ulike presentasjoner:
- Kombinert presentasjon der symptomkriterier på både oppmerksomhetssvikt og hyperaktivitet/impulsivitet er oppfylt.
- Overveiende uoppmerksom presentasjon (uoffisielt betegnet som attention deficit disorder, ADD) der symptomkriterier på oppmerksomhetssvikt er oppfylt, men ikke kriterier på hyperaktivitet/impulsivitet.
- Overveiende hyperaktiv/impulsiv presentasjon der kriterier på hyperaktivitet/impulsivitet er oppfylt, men ikke kriterier på oppmerksomhetssvikt.
Se de diagnostiske manualene DSM-5 og ICD-10 for mer detaljer.
Bruk av samme diagnostiske kriterier kan hindre uønsket variasjon i diagnostiseringspraksis, sikre god kvalitet på utredninger, bedre prognose for noen grupper og sørge for at flere får riktig diagnose og oppfølging.
I Norge er den offisielle diagnostiske manualen ICD-10 (World Health Organization, 1992). Imidlertid er ICD-10 ikke oppdatert på de siste års utvikling innen ADHD-feltet da mye har skjedd både i forskning og klinikk etter utgivelsen. I ICD-10 er for eksempel autismediagnose eksklusjonskriterium for diagnostisering av hyperkinetisk forstyrrelse, mens dette ikke er tilfelle i DSM-5. I DSM-5 er det krav om at noen symptomer skal være til stede i to eller flere settinger og at de virker inn på eller reduserer funksjon i hverdagen, mens det i ICD-10 er krav om at kriterier skal være oppfylt i flere settinger og gi klinisk signifikant innvirkning på funksjon. Det er primært diagnostiske kriterier fra DSM-5 (American Psychiatric Association, 2013) som anvendes i forskning. I ICD-11, som skal tas i bruk i Norge på sikt, ligger kriteriene tett opp til de som brukes i DSM-5.
I DSM-5 deles diagnosen ADHD opp i "overveiende uoppmerksom presentasjon", "overveiende hyperaktiv/impulsiv presentasjon", samt "kombinert presentasjon", mens i ICD-10 krever diagnosen hyperkinetisk forstyrrelse symptomer på både uoppmerksomhet, hyperaktivitet og impulsivitet. Pasienter som har "overveiende uoppmerksom presentasjon" eller "overveiende hyperaktiv/impulsiv presentasjon" etter DSM-5 kan derfor risikere ikke å få en ADHD-diagnose ved stringent bruk av ICD-10, noe som kan være uheldig da manglende diagnose og adekvat hjelp kan bidra til dårligere prognose. I DSM-5 kalles subgruppene "presentasjon" i stedet for "type" (som i DSM-4) da de har vist liten stabilitet over tid.
Særlig "overveiende uoppmerksom presentasjon" har blitt ulikt kodet i ICD-10. Det er derfor behov for en presisering av hvilken kode som bør brukes. F90.0 med tilleggskommentar om at det er "overveiende uoppmerksom presentasjon" eller "overveiende hyperaktiv/impulsiv presentasjon" vurderes som det mest hensiktsmessige da disse subpresentasjonene slik sidestilles med "kombinert presentasjon" når det gjelder status og rettigheter.
I National Institute for Health and Care Excellence (NICE) sine retningslinjer for ADHD (2018) understrekes viktigheten av en bred utredning og at diagnose ikke kun settes på basis av spørreskjemaer og observasjoner (se kapittel 1.3. Diagnosis i NICE).
Fordeler og ulemper
Fordeler: Mulige fordeler ved at kriterier fra DSM-5 blir brukt i diagnostisering av ADHD kan være riktigere diagnostiseringspraksis og at flere med ADHD blir oppdaget og hjulpet. Tiltaket kan hindre uønsket variasjon i diagnostiseringspraksis, sikre god kvalitet på ADHD-utredninger og medføre bedre prognose for de med "overveiende uoppmerksom presentasjon" og "overveiende hyperaktiv-impulsiv presentasjon". Selv om det også er utviklet kriterier for bruk i forskning i ICD-10, er det ofte DSM-5 som brukes. DSM-5 er også utgitt etter ICD-10 og således mest oppdatert på både forskning og klinisk praksis innen feltet.
Ulemper: Uønskede effekter ved at kriterier fra DSM-5 blir brukt i diagnostisering av ADHD kan være at flere blir diagnostisert, men dette kan også vurderes som en ønsket effekt da riktig diagnose i mange tilfeller kan være viktig for å få riktig hjelp. Frem til ICD-11 innføres, må DSM-5-kriterier "oversettes" til koding i ICD-10, noe som krever at utredere setter seg inn i dette. Da det er mulig at flere pasienter vil kvalifisere for diagnose enkelte steder, kan dette medføre økt ressursbruk for de som skal følge opp/gi behandling i både kommunale tjenester og spesialisthelsetjenesten.
Konklusjon: Fordelene vurderes å veie opp for ulempene. Det antas også at praksis mange steder allerede er i tråd med anbefalingen.
Verdier og preferanser
Bedre og likere diagnostiseringspraksis på tvers av regioner blir vektlagt av både bruker- og pårørenderepresentanter samt fagpersonell på grunn av muligheter for å sette inn pasientrettede tiltak tidligere, noe som trolig også bedrer prognose.
Ressurshensyn
Det forventes at anbefaling om bruk av DSM-5 vil føre til likere diagnostiseringspraksis på tvers av regioner i Norge. Bruk av DSM-5 er praksis mange steder allerede, og det burde derfor være mulig å gjennomføre tiltaket innenfor dagens rammer. Det forventes at tiltaket vil være akseptabelt og ønsket for tjenester, klinikere og brukere.
American Psychiatric Association. (2013). Diagnostic and statistical manual of mental disorders (5th ed.). Arlington.
National Institute for Health and Care Excellence (2018). Attention deficit hyperactivity disorder. Diagnosis and management. NICE Guideline NG87. Hentet fra www.nice.org.uk/guidance/ng87
World Health Organization. (1992). The ICD-10 classification of mental and behavioural disorders: clinical descriptions and diagnostic guidelines. Geneva.
Sist faglig oppdatert: 08. desember 2021 Se tidligere versjoner
Helsedirektoratet (2021). Kriterier fra DSM-5 bør brukes i diagnostisering av ADHD/hyperkinetisk forstyrrelse, selv om det skal kodes etter ICD-10 [nettdokument]. Oslo: Helsedirektoratet (sist faglig oppdatert 08. desember 2021, lest 21. mars 2023). Tilgjengelig fra https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/adhd/henvisning-utredning-og-tilbakemelding/kriterier-fra-dsm-5-bor-brukes-i-diagnostisering-av-adhd-hyperkinetisk-forstyrrelse-selv-om-det-skal-kodes-etter-icd-10