Føringer i oppdragsdokumentene til RHF-ene, inngåelse av samarbeids- eller rammeavtaler mellom politidistrikter og helseforetak, og lovkrav har vært drøftet. Nedenfor gis vurderinger og forslag til tiltak.
Oppdragsdokumentene til de regionale helseforetakene
Det har blitt påpekt at de regionale helseforetakene ikke ser ut til å prioritere rettsmedisinske tjenester i tilstrekkelig grad. Et viktig tiltak vil være å gi føringer gjennom oppdragsdokumentene til RHF-ene. Som nevnt i kapittel 1 om Oppdragsdokumenter til de regionale helseforetakene fikk RHF-ene i oppdragsdokumentene for 2015 – 2017 ansvar for å bygge opp tilstrekkelig kompetanse og kapasitet slik at alle barn som avhøres ved Statens barnehus tilbys medisinsk undersøkelse i tillegg til de klinisk rettsmedisinske undersøkelsene som rekvireres av politiet. Det er i årene 2017 – 2020 avsatt midler til dette i statsbudsjettet.
Føringer i oppdragsdokumentene til RHF-ene om å bygge opp tilstrekkelig rettsmedisinsk kapasitet vil kunne bidra til økt tilgang og likhet i tilbudet i hele landet. Det vil også kunne bidra til bedre rammebetingelser for utøvelse og oppbygging av kompetanse, men vil ikke kunne erstatte et formalisert utdanningsløp for leger og rekruttering til fagområdet. Oppdrag til RHF-ene om å bygge opp tilstrekkelig kapasitet innen rettsmedisinske tjenester bør derfor kombineres med tiltak for å bedre rekruttering og kvalitet gjennom mer formaliserte utdanningsløp innen rettsmedisin.
Samarbeids- eller rammeavtaler mellom politidistrikter og helseforetak
Avtaler om rettsmedisinske tjenester mellom helseforetak (HF) og politidistrikter bør inngås slik at omfang og innhold blir knyttet til institusjoner og ikke til enkeltpersoner. Det er pekt på at spesielt rettspatologiske tjenester noen steder honoreres ved at den enkelte sakkyndige mottar stykkprisbetaling for rettsmedisinske obduksjoner og andre oppdrag selv om disse ofte gjøres innenfor ordinær arbeidstid. Det anses likevel som uheldig da det kan oppstå en monopolsituasjon, uheldige bindinger, for lite spredning av rettsmedisinske oppdrag og manglende kvalitetssikring av utøvelsen utover at Den rettsmedisinske kommisjon skal kontrollere rettsmedisinske erklæringer og kan gi merknader.
Vi er kjent med at det er inngått noen samarbeids- og rammeavtaler for tjenester innen rettspatologi og klinisk rettsmedisin mellom politidistrikt og helseforetak, men har ikke kartlagt hvor mange helseforetak som har inngått slike avtaler og hva avtalene konkret dekker av krav til innhold, omfang, finansiering etc. Vi har heller ikke kartlagt omfanget av finansiering av rettsmedisinske tjenester gjennom forskrift om salær fra det offentlige til advokater mv. (lovdata.no) der den enkelte rettsmedisiner mottar salær for oppdrag i tillegg til annet offentlig arbeid.
Politidirektoratet, Barne-, familie- og ungdomsdirektoratet og Helsedirektorat har utarbeidet Felles retningslinjer for Statens Barnehus, jf. kapittel 1. Her heter det at barnehusene bør ha samarbeidsavtaler som tydeliggjør samhandlingsrutiner med lokale samarbeidspartnere, herunder barneverntjenesten, helse- og omsorgstjenesten, helseforetak og fylkeskommunal tannhelsetjeneste. Samarbeidsavtalene bidrar til å sikre likeverdige nasjonale utredninger i barnehusene. I avtalene reguleres grunnlaget for helseforetakenes ansvar, hvilken type helsepersonell som skal være tilgjengelige for barnehuset, hvordan sosialpediatriske tjenester skal tilbys, derunder skadedokumentasjon. Avtalene regulerer også helseforetakets ansvar for kompetansehevende tiltak.
I Helsedirektoratets faglige råd for medisinske undersøkelser i Statens barnehus er det blant annet vedlagt mal for samarbeidsavtaler. Tilsvarende bør utarbeides for klinisk rettsmedisinske undersøkelser av voksne og rettsmedisinske obduksjoner.
Lovregulering
Helsedirektoratet og Politidirektoratet fikk i 2015 i oppdrag å foreta en utredning av ansvarsforhold og finansiering knyttet til sporsikring og skadedokumentasjon i volds- og overgrepssaker. Utredningen ble avgitt den 14.10.2015 med tilleggsuttalelse den 30.9.2016. Direktoratene stilte spørsmål om helsepersonell burde pålegges en plikt til å sporsikre og dokumentere skade som de har behandlet. Det ble vist til at det ville være for omfattende, ressurskrevende og lite hensiktsmessig å pålegge alt helsepersonell en slik plikt. I utredningen ble det gitt flere anbefalinger knyttet til ansvar for utførelse og finansiering. Det ble også foreslått lovfesting av ansvar for sporsikring og skadedokumentasjon med følgende ordlyd:
Spesialisthelsetjenesteloven: Ny § 3-1 a Sporsikring og skadedokumentasjon (i vold og overgrepssaker)
«Det regionale helseforetaket skal sørge for at nødvendig sporsikring og skadedokumentasjon tilbys personer utsatt for vold og overgrep innen helseregionen. Dette skal skje i tillegg til nødvendig helsehjelp.»
En tilsvarende bestemmelse ble foreslått i helse- og omsorgstjenesteloven.
I et tilleggsoppdrag i 2016 om økonomiske og administrative konsekvenser, opprettholdt Politidirektoratet og Helsedirektoratet forslaget om lovregulering, hvor helsetjenesten pålegges en plikt til å sørge for et tilbud innen egnede tjenester, som overgrepsmottak, sykehus, legevakter for personer utsatt for seksualvold eller annen vold, der det skal være kompetanse, utstyr og fasiliteter for sporsikring og skadedokumentasjon.
Direktoratene foreslo også at helsetjenesten burde pålegges en plikt til å sørge for sporsikring og skadedokumentasjon i Statens barnehus. Det ble uttalt at det var rimelig å anta at en lovregulering ville bidra til å redusere problemet med manglene ressurser og ulik kompetanse i sporsikring og skadedokumentasjon. Det ble vist til at politiet erfarer at det er kvalitetsforskjeller i skadedokumentasjonen som utføres i helseforetakene. Det ble videre antatt at en plikt om å ha et likt tilbud om sporsikring og skadedokumentasjon sannsynligvis vil medføre en økning i antall sporsikrings-/skadedokumentasjonssaker.
Endringer i helse- og omsorgstjenesteloven og spesialisthelsetjenesteloven
I Meld. St. 26 (2014–2015) Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet (Primærhelsetjenestemeldingen) (regjeringen.no) fremgikk det at regjeringen ville vurdere om helselovgivningen burde tydeliggjøre helse- og omsorgstjenestens ansvar på systemnivå for å bidra til å avdekke eller avverge vold og seksuelle overgrep.
Ansvaret for å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep ble regulert i helse- og omsorgstjenesteloven (hol.) § 3-3 a, spesialisthelsetjenesteloven (sphl.) § 2-1 f og tannhelsetjenesteloven (tannhl.) § 1-3 c.
Spesialisthelsetjenesteloven § 2- 1f: De regionale helseforetakenes ansvar for å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep
«De regionale helseforetakene skal ha særlig oppmerksomhet rettet mot at pasienter kan være utsatt for, eller kan stå i fare for å bli utsatt for, vold eller seksuelle overgrep. De regionale helseforetakene skal legge til rette for at spesialisthelsetjenesten blir i stand til å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep.»
Tilsvarende bestemmelse ble gitt for kommunene og for den fylkeskommunale tannhelsetjenesten. I forarbeidene til de ovennevnte lovendringene er sporsikring og skadedokumentasjon ikke et tema, selv om «avdekke» rent språklig sett kan tenkes å innebære utførelse av slike tjenester, i tillegg til øvrige rettsmedisinske tjenester. Helse- og omsorgstjenesteloven § 3-3 a, spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 f og tannhelsetjenesteloven § 1-3 c, omhandler helsehjelp, og kan derfor ikke benyttes som eventuell hjemmel for å tydeliggjøre helsetjenestenes ansvar for å yte rettsmedisinske tjenester overfor politi og påtalemyndighet.
Vurdering tilknyttet lovregulering
Formålet med rettsmedisinske undersøkelser og erklæringer er å bidra til at beslutninger i etterforsknings- og rettsprosesser kan fattes på et så riktig og etterprøvbart grunnlag som mulig. Konsekvensene av mangelfull undersøkelse, sporsikring og dokumentasjon kan være store, både for offer og mistenkt gjerningsperson, og kan utgjøre et betydelig rettssikkerhetsproblem. Det ovennevnte forslaget om lovendring fra 2015/2016 opprettholdes. På sikt bør det vurderes om dette også bør omfatte plikten til å yte rettsmedisinske tjenester utover sporsikring og skadedokumentasjon. Før dette utredes bør kapasiteten innen rettsmedisinske tjenester økes slik at det er mulig å oppfylle et lovkrav innen alle helseregioner.
Gjennom oppdragsdokumentene, har RHF-ene over noen år, fått i oppdrag til å bygge opp kapasiteten i barneavdelinger, slik at det kan tilbys medisinske undersøkelser av barn i Statens barnehus. Tilsvarende kan gjøres for øvrige rettsmedisinske tjenester.
Som tidligere nevnt har Justis- og beredskapsdepartementet sendt ut på høring forskrift om rettspsykiatriske undersøkelser og sakkyndige m.m. Ved et eventuelt fremtidig regelverksarbeid knyttet til rettsmedisinske tjenester generelt, kan det vurderes en tilsvarende forskrift som for rettspsykiatri.