Eldre lever lengre og friskere – men helseforskjeller består
Eldre lever lengre og friskere – men helseforskjeller består
En aldrende befolkning er en av de viktigste samfunnsendringene vi står overfor. Befolkningsframskrivinger fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at frem til 2040 vil veksten i befolkningen nesten utelukkende skje i aldersgruppen over 67 år. Årsaken er de store fødselskullene de første tiårene etter andre verdenskrig, samtidig som levealderen øker. Veksten i aldersgruppen 20–66 år ventes å stoppe opp etter en lang periode med oppgang.
Helsedirektoratet sine Folkehelseprofiler viser at selv om levealderen øker, er dagens eldre friskere enn tidligere generasjoner. Mange eldre utgjør også en ressurssterk gruppe med høyere utdanningsnivå, forbedret helse, bedre bokvalitet og sterkere økonomi enn tidligere generasjoner eldre. Folkehelserapporten til FHI viser at det er betydelige sosiale ulikheter i helsen til eldre. Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024–2027 peker på at ulik tilgang til helsetjenester er en av de største utfordringene i dagens system.
Den offentlige utredningen Det handler om Norge (2020) viser at den demografiske utviklingen treffer forskjellig i ulike deler av landet. Størstedelen av befolkningsveksten vil komme i og rundt de store byene. I mange distriktskommuner er innvandring en viktig faktor til befolkningsvekst.
Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024-2027 viser at endringer i befolkningssammensetningen og bosetting vil gi store utfordringer for helse- og omsorgstjenesten, og spesielt for de kommunale omsorgstjenestene. Omsorgsoppgavene blir flere, men vi blir ikke flere i yrkesaktiv alder til å utføre dem. Utfordringene vil merkes spesielt godt i de små og mindre sentrale kommunene med både fraflytting og flere eldre.
Mangel på helsepersonell
De siste årene har presset på personellet i helse- og omsorgstjenestene økt betydelig. Norge, som mange andre land, står overfor store utfordringer med å skaffe tilstrekkelig tilgang på kvalifisert helsepersonell. Situasjonen forventes å bli enda strammere frem mot 2040. Det er stadig mer krevende å rekruttere og beholde helsepersonell, arbeidspresset er økende og mange pasienter opplever lange ventetider for flere typer behandlinger. Fremover ventes det at de største utfordringene vil komme i kommunene og særlig i distriktene siden unge flytter til byene, mens eldre blir boende i mindre sentrale strøk. Mange kommuner er allerede i en bemanningskrise, og det er særlig vanskelig å få tak i nok fastleger og sykepleiere. Flere kommuner har utfordringer med å tilby de tjenestene som pasienter og pårørende har krav på, og spesialisthelsetjenesten har tilsvarende utfordringer.
Høyt sykefravær preger helse- og omsorgstjenesten, og som gjenspeiler de krevende arbeidsforholdene helsepersonell står i fysisk og psykisk. Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) sin sykefraværstatistikk var sykefraværet innen helse- og sosialtjenester over 10 % i andre kvartal 2024, det høyeste nivået siden slutten av koronapandemien. Med et økende press på helsetjenestene, vil pårørende kunne ta på seg flere omsorgsoppgaver, noe som kan gi økt belastning for pårørende.
I stortingsmeldingen Meld. St. 21 (2024–2025) Helse for alle understrekes det at forventningene i befolkningen til helse- og omsorgstjenesten øker, særlig som følge av økt velstand, kompetanse og tilgang til informasjon. Statistikk fra næringsorganisasjonen Finans Norge viser at antallet nordmenn med private helseforsikringer økt betydelig de siste årene, og kan skyldes ønske om raskere behandling.
Overbehandling er et problem for helsesektoren ifølge Helse Sør-Øst RHF. Dette henger tett sammen med overdiagnostikk, hvor pasienter får diagnoser og behandlinger som kanskje ikke er nødvendige. Flere faktorer bidrar til denne utviklingen, blant annet den raske teknologiske utviklingen, økte forventninger fra pasienter, og et sterkt fokus på tidlig diagnostikk.
Utviklingen i sykdomsbildet
Folkehelsen i Norge er god, og levealderen er høy. Ifølge en studie fra tidsskriftet The Lancet ser en at selv om vi lever lenger, er det et betydelig gap mellom leveår og antall friske år.
En konsekvens av at sykdomsbyrden i befolkningen øker er at ventetiden for helsehjelp kan øke over tid, spesielt for sykdomsgrupper i vekst. Ulike tiltak for å redusere ventetidene og sikre mer likeverdige tjenester er igangsatt, men det er fortsatt regionale forskjeller i ventetid og pasienter som venter.
Utviklingen går feil vei for flere tilstander som det er mulig å forebygge, som fedme, muskel- og skjelettlidelser og skadelig rusmiddelbruk. Psykiske lidelser bidrar i stor grad til den samlede sykdomsbyrden i Norge, og i de senere årene har det vært økning i selvrapporterte psykiske plager hos barn og unge, ifølge Folkehelserapporten til FHI fra 2025.
Demens er en sykdom som henger sammen med alder, og forekomsten øker med alderen. Siden vi lever lengre og det vil bli flere eldre de neste tiårene, er tallet på personer med demens forventet å øke kraftig frem mot 2050, som blant annet beskrevet på FHI sine nettsider.
I 2024 kom Nasjonal én-helse strategi mot antimikrobiell resistens, der beskrives antibiotikaresistens som en alvorlig trussel mot global folkehelse. Når bakterier blir motstandsdyktige, blir infeksjoner vanskeligere å behandle og vanlige medisinske inngrep farligere. Overforbruk og feilbruk av antibiotika i mennesker, dyr og planter er hovedårsakene til resistensutviklingen.
Samhandling mellom ulike forvaltningsnivåer i helse- og omsorgstjenesten er avgjørende for å sikre effektive pasientforløp. I utredningen Tid for handling (2023) beskrives samhandlingsutfordringene som oppleves både innad i og mellom nivåene i helse- og omsorgstjenesten. Men også mot sektorer som oppvekst, barnevern, arbeid og helse (Nav). Når samhandlingen ikke fungerer godt nok, vil ansvaret for koordinering ofte havne hos pasienten, og de pårørende. Dette kan være belastende og kan gå utover kvaliteten i behandling og oppfølging. Mangelfull samhandling skaper risiko for pasientskader og feil ressursbruk. Personer med sammensatte lidelser som trenger at tjenestenivå samarbeider på tvers av fagområder og virksomheter, er særlig sårbare for svikt i pasientforløpene.