Faktorer som kan øke eller redusere risiko
Behandling er mest effektiv for personer med høy risiko, i tråd med Risiko-Behov-Mottagelighetsprinsippene (RNR). Lav risiko krever ofte ingen spesifikke tiltak utover eksisterende tilbud, mens moderat risiko kan innebære behov for strukturerte tiltak og samarbeid mellom tjenester. Selv om behandling også kan være nyttig for personer med moderat risiko, er behovet for omfattende intervensjoner størst hos de med høy risiko. Risiko vurderes gjennom en strukturert faglig vurdering av risiko- og beskyttelsesfaktorer (Hoge, 2021; Wormith & Bonta, 2021; Helsedirektoratet, 2018).
Risikofaktorer for voldelig atferd og SSA kan variere på individ-, familie-, skole- og nærmiljønivå. På individnivå inkluderer risikofaktorer tidlig aggresjon, mobbing, hyperaktivitet, og svak tilknytning til skolen. På familienivå kan risikofaktorer inkludere konfliktfylte barn-foreldrerelasjoner, foreldrestress, rusmisbruk i hjemmet, og sosial isolasjon. På skole- og nærmiljønivå er svake skoleprestasjoner, normbrytende venner, og fattigdom noen eksempler på risikofaktorer (FHI, 2020; Fox et al., 2015; Cross et al., 2005; Jensen, 2023).
Beskyttelses- og styrkende faktorer kan på den andre siden redusere risikoen for voldelig atferd og SSA, og inkluderer god emosjonsregulering, støttende foreldre, positive vennskap og et trygt nærmiljø (Labella & Masten, 2018; FHI, 2020).
Unge med SSA og voldelig atferd er ofte blant de mest risikoutsatte i samfunnet. En høyere andel har tidligere eller pågående erfaring med vold, overgrep og omsorgssvikt, og vokst opp i familier med sammensatte utfordringer og negative levekår. Disse pågående negative hendelsene og belastningene påvirker deres utvikling og sosiale, akademiske og relasjonelle fungering, samt evne til selvregulering og beslutningstaking (Forsman et al., 2015; Seto et al., 2010; Vizard, 2013).
Videre er unge med autisme, utviklingshemming og intellektuelle funksjonsutfordringer, særlig i forbindelse med ADHD og ODD, høyere representert blant unge som utøver vold og kriminalitet enn den øvrige befolkningen (Zhang et al., 2011; Davies & Oliver, 2016; Kanne & Mazurek, 2011; Billstedt et al., 2017; Franke, 2018; Davies & Oliver, 2013). Også unge med ruslidelser og unge med traumelidelser som PTSD har en høyere forekomst av utøvelse av vold enn den øvrige befolkningen (Moan et al., 2021). Dette understreker viktigheten av å ikke begrense tilbudet til å kun gjelde for unge utøvere med psykiske lidelser, men også inkludere unge med rus- og habiliteringsutfordringer.
Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) har kartlagt to utviklingsstier for barn og unge som utviser voldelig atferd: tidlig debut i barndommen og senere debut i ungdomsårene (NKVTS, 2024). Fra et utviklingspsykologisk perspektiv endrer både typen og hyppigheten av voldelig atferd seg med alderen.
Aggresjon, som er en naturlig del av menneskelig atferd, kan ha ulike funksjoner, som å oppnå noe ønsket eller beskytte seg mot en opplevd trussel (Tremblay et al., 2018; von Tetzchner, 2020). Studier viser at fysisk aggresjon vanligvis begynner i løpet av det første leveåret, når en topp ved 3–4 år, og deretter avtar i takt med at barn utvikler bedre sosiale og kognitive ferdigheter (Nærde et al., 2014; Tremblay, 2022).
For de fleste barn avtar aggresjonen gjennom barndom og ungdomstid. En liten gruppe fortsetter imidlertid med vedvarende aggressiv atferd, og disse har en høyere risiko for å utvikle et livslangt mønster preget av vold og kriminalitet. Denne gruppen har ofte vist mer alvorlig vold og SSA i tidlig alder, kombinert med andre risikofaktorer som traumer, nevrologiske vansker og et belastet sosialt miljø (NKVTS, 2024). Det er sjeldent at voksne utviser voldelig atferd uten en problematisk utvikling preget av vedvarende aggresjon fra barndommen (Tremblay, 2022).
Debut i ungdomstid
Ungdom som debuterer med vold i ungdomsårene, kalt «sein-start»-mønsteret, utviser vanligvis atferdsproblemer fra 12–14 år, men disse avtar ofte mot tidlig voksen alder (Frick, 2012). Denne gruppen representerer majoriteten av ungdommer som begår kriminelle handlinger, og atferden er ofte knyttet til ungdomsspesifikke risikofaktorer som gruppedynamikk, rusbruk og et modningsgap (NKVTS, 2024; FHI, 2020; Bufdir, 2019).
De fleste unge i denne gruppen går videre til et veltilpasset voksenliv, selv om en periode med voldelig atferd kan påvirke skolegang og sosial tilpasning. Det er imidlertid en liten gruppe som fortsetter med en kriminell løpebane også inn i voksen alder. Risikoen for dette øker med tilstedeværelsen av risikofaktorer som rusmiddelbruk, særlig overstadig alkoholinntak, og dårlige vennerelasjoner (Assink et al., 2015; Bright, 2015; Labella & Masten, 2018).
Debut i barndom
Barn med tidlig aggressiv atferd har høyere risiko for vedvarende kriminalitet. Dette knyttes til nevrologiske vansker, traumer og belastede miljøer (NKVTS, 2024; FHI, 2020; Bufdir, 2019). Selv om gruppen er liten, står de for en stor andel alvorlige lovbrudd (Aase et al., 2020; David-Ferdon et al., 2016).
En særlig risikoutsatt gruppe er barn med sosial kognisjon, dyssosiale trekk og ufølsom-hardhet (CU) (Frick et al., 2014a; Klahr & Burt, 2014). Disse barna har redusert empati og skyldfølelse, lav fryktrespons og en genetisk sårbarhet for aggresjon (Fairchild et al., 2019; FHI, 2020; Bufdir, 2019). De bruker ofte vold instrumentelt og reaktivt, viser stabil aggressivitet og er mindre mottakelige for straff (Fonagy et al., 2018; Frick, 2012). Uten tidlig intervensjon har de høy risiko for alvorlig kriminalitet og dyssosial personlighetsforstyrrelse i voksen alder (Frick, 2012; Essau et al., 2006; Thøgersen et al., 2022; Lønnum et al., 2022).