4.6. Hva fungerer dårlig i samhandlingen mellom helseforetak og kommunen?

70 respondenter fra kommunene og 3 fra brukerorganisasjonene har svart på dette spørsmålet. Dersom ikke  annet er nevnt, gjelder resultatene i kapitlene under svar fra respondenter i kommunene.

Svarene på hva som fungerer dårlig i samhandlingen mellom helseforetak og kommuner er mer omfattende og fyldigere enn for spørsmålet om hva som fungerer godt. En del respondenter fra kommunene svarte at det ikke foregår samarbeid om lærings- og mestringsvirksomhet.

Noen beskrev det slik:

  • «Har ikke inntrykk av at det foregår noe samhandling i forhold til dette.»
  • «Det har ikke vært samhandling.»
  • «Lite samhandling og kommunikasjon.»

4.6.2. Dialog/kommunikasjon

Flere respondenter fra kommunene svarte at samhandlingen er tilfeldig og person- eller avdelingsavhengig. Hvordan samarbeidet utøves og fungerer varierer mye, blant annet ut fra hvilket helseforetak eller enheter man samarbeider med.

Samhandlingen med helseforetakene oppleves utfordrende på grunn av sterkt fokus på å få pasienten raskest mulig tilbake til kommunen. Flere kommuner opplever at samarbeid med helseforetakene om prioritering og fordeling av oppgaver fungerer dårlig. Prioriteringer avgjøres i hovedsak ut fra økonomi. Det settes av for lite tid og personellressurser til samhandling. Det samme gjelder strategisk utvikling av «felles tjenester». Det oppleves også vanskelig å få til samhandling om kompetanseutveksling og at helseforetaket ikke melder om behov for lærings- og mestringstilbud. Noen kommuner vil gjerne ha flere henvisninger til frisklivs-, lærings og mestringstilbud da de tror en del brukere ikke tar kontakt selv basert på kun oppfordring fra sykehuset.

Noen sier at dialogen om utskrivningsklare pasienter ikke fungerer som det skal. Det gjelder eksempelvis for pasienter som kommunens helse- og omsorgstjeneste ikke kjenner til fra tidligere. Konkret nevnes korte frister og mangelfulle medisinlister. Kommunene mener at det bør være smidigere overgang mellom helseforetaket og kommunen, og at dialogen bør starte tidlig mens pasienten er på sykehuset.

Noen respondenter fra kommunene svarte slik:

  • «At det settes av for lite tid til samhandling.»
  • «Det bør være en smidigere overgang når det gjelder utskrivning av slike pasienter, kommunen bør inn mens pasienten ligger på sykehus, og ikke føre til betaling for utskrivningsklar pasient mens man må rigge et godt tilbud.»
  • «Meget varierende fra ulike spesialisthelsetjenester.»
  • «Det er i dag blitt en utfordring med samarbeid da det fra spesialisthelsetjenesten fokuseres på å få pasienten raskest mulig ut til kommune og der stopper også deres ansvar for pasienten.»
  • «Foretaket bidrar ikke til kompetanseutveksling.»
  • «ALT ender i diskusjon om økonomi!»
  • « Samarbeidet er lettare når det er helseføretaket som tek initiativet.»

To brukerorganisasjoner beskriver samhandlingen mellom helseforetak og kommuner som ustabil og fragmentert. De svarte at kommunikasjonen fungerer for dårlig for personer med kronisk sykdom og behov for flere tjenester, og at ny-diagnostiserte med middels behov for oppfølging opplever å bli sendt hjem i et vakuum.

4.6.2 Likeverdig, likestilt og gjensidig samarbeid

Mer enn halvparten av respondentene fra kommunene beskriver på ulike måter at det mangler gjensidig og likeverdig samarbeid mellom helseforetak og kommuner. De opplever at helseforetakene legger premissene for samarbeid og styrer avtaler, fremdrift mm. Flere kommuner beskriver at de ikke blir betraktet som en likeverdig samarbeidspartner og at samhandlingen ikke er likestilt. Det mangler også gjensidig tilnærming til felles utfordringer. Felles faglig innsats og samhandling oppleves mangelfull, blant annet for personer med store og sammensatte behov. Kommunene opplever at helseforetakene har mangelfull kunnskap om, og forståelse for, kommunens virkelighet, hverdag og rammer.

Noen svarte slik:

  • «HF oppfatter seg selv som overordnet kommunene, og vil legge føringer. Kommune og HF er ikke likestilt.»
  • «Har fortsatt en vei å gå for å oppleve likeverdighet i dialogen, og forståelse for utfordringer i kommunehelsetjenesten kunne ha vært bedre.»
  • «Kommunene og helseforetakene har ikke lik definisjon på samhandling.»
  • «Samhandlingen bærer ofte preg av at helseforetaket er premissleverandør, dette binder opp løsningene i så sterk grad et det i realiteten ikke er medvirkning. Produktet er ferdig bearbeidet når det når fram til medvirkningsarenaene.»
  • «Det helsefremmende og forebyggende området er så stort, så det er utfordrende å samhandle om konkrete ting. I en liten kommune må man være generalister, samtidig er det opplevelse av at sykehusperspektivet er veldig diagnosespesifikt.»

4.6.3 Avtaler, koordinering, oppgave- og ansvarsfordeling

Noen respondenter peker på at samarbeidsavtalene kan være gode, men at de er for lite konkrete, og at ikke alle operasjonaliserer avtalene og/eller følger opp i praksis. Samhandling om prioriteringer og fordeling av oppgaver fungerer dårlig. Ansatte i både kommuner og helseforetak har for lite kjennskap til innholdet i samarbeidsavtalene. Samarbeid om oppgaver der det er uklart hvem som har ansvar for hva, oppleves krevende, for eksempel når sykehus ber kommunen stille med personal til inneliggende pasienter. Noen helseforetak mangler samhandlingskoordinator for somatikk og/eller psykisk helse. Ikke alle har en tydelig koordinerende enhet heller. Det vanskeliggjør samhandling. Noen påpekte at helseforetaket ikke bidrar med veiledning og kompetansebygging.

Hva som fungerer dårlig når det gjelder avtaler, koordinering og ansvarsfordeling ble blant annet beskrevet slik:

  • «Oppgaver hvor det er litt uklart hvem som har ansvar (gråsone) er krevende å samarbeide rundt.»
  • «Områder hvor utgiften kommer på ett nivå og gevinsten på et annet.»
  • «Det oppleves som særs vanskelig å få iverksatt opplæring, oppfølging.»
  • «Avklaringer når det gjelder ansvar for de ulike oppgavene.»
  • «Mye fungerer bra på systemnivå, det kan være en utfordring å få alt ut i alle avdelinger som skal operasjonalisere det.»

4.6.4 Oversikt over og informasjon om tilbud

Flere respondenter i kommunene svarer at det ikke finnes god oversikt over frisklivs-, lærings- og mestringstilbud i helseforetak og kommuner, og at det krever bedre samarbeid for å få dette på plass. Det mangler samarbeid om behovskartlegging. Både ansatte og brukere får/har for lite informasjon om hvilke tilbud som finnes.

Noen svarte slik:

  • «Det er utfordring for helseforetak å ha oversikt over tilbod i kommunane, samt kven dei bør ta kontakt med for å finne ut. Kommunen er nok heller ikkje gode nok på å vite kva tilbod som helseforetaket har, er lite informasjon å finne.»
  • «Oversikt over tilbud er ikke satt ordentlig i system, krever mer samarbeid.»
  • «For lite informasjon om eksisterende tilbud, både til tilsette og til brukarar.»

4.6.5 Brukernes behov

Flere kommuner mener at det mangler samarbeid om når en pasient er utskrivningsklar, hva pasienten ønsker og trenger av lærings- og mestringstilbud før hjemreise og hva kommunene kan tilby. Helseforetakene har for stort fokus på å få pasienten raskt hjem, og for lite på hva som er til beste for pasienten.  Noen respondenter svarte slik:

  • «Manglende hensyn til hva pasienten ønsker og trenger av læring og mestring før hjemreise og hva kommunene kan tilby.»
  • «Helseforetaket må ha mer fokus på pasientens funksjon og mestringsnivå.»
  • «Det mangler at pasienten er i fokus. Manglende samarbeid om når tid pasienten er utskrivningsklar.»
  • «Samhandling på pasientnivå, det føles som om pasienter skal hjem så raskt som mulig, lite rom for hva som er til det beste for pasienten.»

4.6.6 Tjenesteområder

Respondenter fra kommunene viser til noen områder der de mener samhandlingen om lærings- og mestringsvirksomhet fungerer spesielt dårlig. Hyppigst nevnes psykisk helse og rus, rehabilitering og habilitering, både generelt og i konkrete saker. Tjenester til personer med kols, og til personer med psykisk utviklingshemming, nevnes også.

Noen sa det slik:

  • «Helseforetaket har samhandlingskoordinatorer for somatikk, men ikke for psykisk helse og rus. De har heller ingen tydelig koordinerende enhet. Dette gjør det vanskelig spesielt på rus/ psykområdet og rehabilitering.»
  • »Foreløpig mye uavklart på KOLS-området.»

4.6.7 Geografisk avstand

Noen av respondentene fra kommuner sier at stor geografisk avstand mellom sykehus og kommune medfører dårligere samhandling og tilbud. Lang reisevei gjør det også vanskeligere for brukere å delta på helseforetakenes kurs.

Noen beskrev det slik:

  • «For små kommuner der brukere har lang reisevei blir tilbudene dårligere.»
  • «Stor avstand mellom tjenestene.»
  • «Opplever ikke at dette fungerer optimalt, dette med bakgrunn i at det er stor avstand i km mellom sykehus og kommune.»

Sist faglig oppdatert: 02. februar 2021