Du benytter en nettleser vi ikke støtter. Se informasjon om nettlesere

4.7. Forslag til forbedring av samhandlingen om lærings- og mestringstilbud

65 kommuner og to brukerorganisasjoner har respondert på dette spørsmålet. Dersom ikke annet er nevnt, gjelder resultatene i kapitlene under svar fra respondenter i kommunene.

4.7.1 Dialog/kommunikasjon

Respondenter fra kommunene ønsker et sterkere engasjement for samhandling fra både helseforetak og kommuner og tettere dialog mellom partene knyttet til:

  • organisering av tjenestene
  • prioritering av målgrupper
  • informasjon om og utvikling av tilbud
  • interkommunalt samarbeid for å skaffe tilgang til kompetanse og kompetanseutveksling 
  • oppfølging av pasienter.

Lærings- og mestringsvirksomhet må få større fokus. Begge nivå må prioritere tid og ressurser til samhandlingsarbeidet. Det foreslås å prioritere noen få felles satsingsområder ut fra kapasitet til gjennomføring.

Det påpekes at nåværende finansieringsmodell oppleves som et hinder for samhandling og at det må følge med midler både til samhandlingsarbeidet og til de kokrete oppgavene.

Det er viktig at lærings- og mestringstilbud finnes både i spesialisthelsetjenesten og i kommunene og at de utfyller hverandre. Brukermedvirkning må få større fokus. Likhet i tilbud uavhengig av bosted er viktig. Noen respondenter peker på betydningen av å evaluere hvorvidt igangsatte tiltak bidrar til forbedret samhandling om lærings- og mestringsvirksomhet.

En brukerorganisasjon svarer at kommunene i større grad må ha ansvaret for ikke-diagnosespesifikke og HF for diagnosespesifikke lærings- og mestringstilbud, og at begge må samarbeide med brukerorganisasjonene.

Noen svarte slik:

  • «Så lenge alt ender i diskusjon om økonomi, har jeg liten tro på forbedringer. Fjern HF-ene, og endre finansieringsmodellen slik at kommune og fremtidens «HF» blir likestilt økonomisk. Da først vil vi i felleskap evne å ivareta pasientens beste.»
  • «Forenkle pengestrøm slik at det praktisk blir lettere å hjelpe hverandre over kommunegrenser og foretak. Tydeligere ekstern finansiering på det som det skal satses på.»
  • «Deltakelse i kurs i kommunen har ikke de samme rettighetene som pasienter i helseforetak. Spesialisthelsetjenesteloven omfatter ikke kommunens rett og plikter. Kommunens brukere får ikke brukt takstsystemet og dermed ikke frikort.»
  • «Tettere dialog  om organisering av tjenestene, prioritering av målgrupper, interkommunalt samarbeid for å skaffe tilgang til kompetanse og gi «mengdetrening.»
  • «Først og fremst - sette det (samhandling) på agendaen.»
  • «Sette få felles satsingsområder slik at det er gjennomføringskapasitet.»
  • «Større fokus på området (læring og mestring) i samhandlingen mellom sykehus og kommune.»
  • «Det må iverksettes team fra spesialisthelsetjenesten som følger opp i kommunen i henhold til opplæring, veiledning og evaluering.»

4.7.2 Likeverdig, likestilt og gjensidig samarbeid

Kommunene svarte at samhandling og kompetanseutveksling må vektlegge likeverd og være gjensidig. Arbeidsgrupper og nettverk som jobber med samhandling må være likeverdig sammensatt av kompetent personell fra kommuner og helseforetak. Utvikling av, oversikt over og informasjon om tilbud bør gjøres i felleskap.

Ansatte i helseforetak og kommuner må/bør også ha bedre kjennskap til og forståelse for hverandres hverdag, kompetanse, kompetanseplaner, arbeidsmåter, rammer for arbeidet, tilbud og tjenestebehov basert på innbyggernes og pasientenes helseutfordringer.

Noen respondenter svarte slik:

  • «Ha et nettverk som gjør felles utarbeidelse av tilbudene, med kompetent personell som deltakere, og med vekt på likeverdighet mellom deltakerne fra spesialisthelsetjeneste og kommunehelsetjenesten. Opplever ofte motsatt.»
  • «Tydeliggjøring av hverandres virkelighetsforståelse, roller og rammer for samarbeid vil bidra til forbedring.»
  • «Bedre gjensidig forståelse for hverandres hverdag, samt måte å jobbe på i kommunen og spesialisthelsetjenesten.»
  • «Blir satt i bedre stand til å forstå samfunnsoppdraget kommunen har og hvordan midlene blir fordelt.»

4.7.3 Avtaler, prosedyrer, rutiner

Respondenter fra kommunene svarer at strukturene og rammene for samarbeidet må sikre tydelig rolle-, ansvars- og oppgavedeling. Noen påpekte at samarbeidsavtalene bør bli kortere, mer konkrete og målrettet. En del kommuner foreslo å lage egne avtaler med gjensidige forventningsavklaring der oppgaver og ansvar er mer konkret beskrevet. Prosedyrer og rutiner bør forbedres ved at disse utarbeides og konkretiseres i felleskap og med bred involvering. Tilbud må gjøres godt kjent for ansatte både i kommuner og helseforetak. Rutinemessig tilbud til personer med overvekt om oppfølging i frisklivssentral både som alternativ til annen behandling samt før og etter behandling i sykehus, nevnes som eksempel. Noen etterlyser sterkere statlig styring for mindre variasjon i kommunale tilbud.

Noen beskrev det slik:

  • «Klare retningslinjer fra stat.»
  • «FM (fylkesmannen). Det kommunale tilbodet burde «styrast» slik at kommunane hadde likare tilbod.»
  • «Samarbeidsavtalar som er korte, konkrete og målretta. Avtalane er per i dag alt for omfattande og det er vanskeleg å få alle i organisasjonen til å kjenne til dei.»
  • «Egne avtaler som tydeliggjør roller og ansva.r»
  • «Bedre prosedyrer, bedre involvering i den enkelte kommune.»
  • «Definere i lag hva som er god samhandling og rutiner for dette.»

4.7.4 Møtearenaer, nettverk og koordinator

Flere i kommunene sier at det bør være faste og regelmessige møter for samhandling slik som felles ansvarsmøter, oppfølgingsmøter, felles oppfølgingsteam, fagnettverk etc. Det foreslås at sykehusene har en definert ansvarlig person for dialogen med kommunene. Noen sier at de har tro på at helsefelleskapene kan bidra til å systematisere og styrke samarbeidet. Møtearenaer må gi rom for å jobbe både med overordnede saker og strukturer knyttet til samhandling, faglige spørsmål og oppfølging av pasienter. Frisklivs- lærings- og mestringsvirksomhet må inngå her. Det samme gjelder samhandling om opplæring, veiledning og evaluering. Kommunene sier at helseforetaket bør etablere en tydelig koordinerende enhet, samt egen samhandlingskoordinator. Det er særlig viktig når det gjelder rus og psykisk helse.

Noen svarte slik:

  • «Regelmessig samhandlingsmøter mellom  foretak og kommunen på fagnivå..»
  • «Større grad av felles ansvarsmøter, oppfølgingsmøter etter innleggelse eller utskriving.»
  • «Samarbeidsmøter med tema lærings og mestringstilbud mellom kommune helseforetak.»
  • «Helseforetaket bør etablere en tydelig koordinerende enhet, samt egen samhandlingskoordinator for rus/psyk.»
  • «Arenaer for tettere samarbeid blir viktig fremover…»
  • «Økte ressurser og tydeligere ansvarsfordeling i både kommuner og helseforetak.»

4.7.5 Kompetanseutveksling og kompetanseutvikling

Mange respondenter fra kommunene påpekte behovet for gjensidig kompetanseutveksling og -utvikling. Helseforetak og kommuner må samarbeide om dette på en systematisk måte. Helseforetakene må overholde veiledningsplikten og kommunene må etterspørre spesialisthelsetjenestens kompetanse. At nivåene har kjennskap til hverandres kompetanse er viktig.

Respondentene svarte at det fortsatt bør være fokus på kompetansebygging i kommunene og tilbud om desentraliserte kurs og praktisk trening. Obligatorisk gjensidige hospiteringsavtale, team som følger opp kommunene med hensyn til opplæring og kompetansebygging er tiltak kommunene tror kan bidra til å sikre bedre forståelse for hverandres arbeid og dermed bedre samhandling. Undervisningstilbudet lokalt kan eksempelvis styrkes gjennom undervisning via lyd/bilde.

Noen respondenter svarte slik:

  • «Bedre kjennskap til hverandres  kompetansenivå, kompetanseplaner med tanke på hvilke pasientgrupper som er mest aktuelle når det gjelde.r»
  • «Det må iverksettes team fra spesialisthelsetjenesten som følger opp i kommunen i henhold til opplæring, veiledning og evaluering»
  • «Hospiteringsavtale mellom to nivåer burde ha vært obligatorisk for å sikre bedre forståelse og dermed samhandling.»
  • «Få til meir desentraliserte kurs. Fortsette fokus på opplæring av helsepersonell, slik at kommunane kan opprette tiltak i eigen kommune.»

4.7.6 Teknologi/Digitale løsninger  

Respondenter fra kommunene svarer at digitale løsninger kan bidra positivt. Disse bør utvikles slik at de bidrar til å stimulere til og forenkle samhandling for både kommuner og helseforetak. Digitale løsninger kan bidra til å eliminere reiseavstand, og dermed til at tjenester er tilgjengelig for alle uavhengig av geografi. Tilbud om undervisning kan styrkes ved å øke bruk av lyd/bilde, også for pasienter, brukere og pårørende.

Noen sa det slik:

  • «Har tru på Helseplattformen.»
  • «Lærings- og mestringstilbudene retter seg mot pasienter bosatt i bynære strøk. Det er lite bruk av digitale plattformer som eliminerer reiseavstand, i tillegg er det ikke etablert samarbeid med kommunale instanser som f.eks. Frisklivssentraler»
  • «Økt tilbud av lyd/ bilde undervisning, foredrag der både pasient, pårørende og helsepersonell kan delta.»
  • «Det må til enhver tid sikres at tjenester er tilgjengelig for alle uavhengig av avstander.»

4.7.7 Oversikt og informasjon om tilbud

Av resultatene fremkommer det at både helseforetak og kommuner har behov for bedre oversikt over, og kjennskap til, eksisterende lærings- og mestringstilbud. Det foreslås at et felles nettverk sammen kan utarbeide tilbud og informasjon.

 Noen respondenter sa det slik:

  • «Ha et nettverk som gjør felles utarbeidelse av tilbudene. Med kompetent personell som deltakere, og med vekt på likeverdighet mellom deltakerne fra spesialisthelsetjeneste og kommunehelsetjenesten. Opplever ofte motsatt.»
  • «For pasienter som ikke er kjent for den kommunale helse og omsorgtjenesten er det viktig at kommunene kommer tidlig inn og kjenner til de tilbud som kan tilbys i samarbeid med helseforetaket.»
     

 

Sist faglig oppdatert: 02. februar 2021