Det rettslige utgangspunktet for rekvirering av legemidler er helsepersonelloven § 11, som bestemmer at leger og tannleger kan rekvirere reseptbelagte legemidler. Med hjemmel i bestemmelsens andre ledd er det gitt forskrift om rekvirering og utlevering av legemidler m.m. (rekvireringsforskriften) som nærmere regulerer adgangen til å rekvirere legemidler for leger i § 3-1.
Utgangspunktet etter bestemmelsen er at leger og tannleger med norsk autorisasjon har rett til å rekvirere legemidler til human bruk. I rekvireringsforskriften er også annet helsepersonell gitt begrenset rekvireringsrett. Rekvireringsretten må ses i lys av de grunnleggende helserettslige prinsippene om forsvarlig virksomhet. Dette innebærer at ett helsepersonells beslutning om å igangsette, videreføre eller avslutte legemiddelbehandling, må fylle kravene til forsvarlighet, slik kravet er beskrevet i helsepersonelloven § 4.
Enkelte legemidler har egne rekvireringsregler. For eksempel kan Helsedirektoratet fastsette særskilte bestemmelser etter rekvireringsforskriften § 5-8 femte ledd, herunder om rekvirering av forbudt narkotikum til medisinsk bruk, substitusjonslegemidler og botulinumtoksin. Det er videre gitt egne rekvireringsregler for legemidler til bruk i LAR-behandling.