Helt sentralt i kontrakter er valg av vederlagsmodell. Dette påvirker dels hva som utgjør en endring, og hvilke endringer som kan gjøres underveis, og er også styrende for kontraktsoppfølgingen og hva som potensielt utgjør et mislighold under en kontrakt. Dermed vil valg av vederlagsmodell også påvirke hvilke sanksjoner som kan gjøres gjeldende. Vederlagsmodellen har også betydning for hvilke incentiver partene får.
Det er altså svært viktig å ha et bevisst valg av vederlagsmodell. Dette gjelder særlig i kontrakter hvor det er mye utviklingsarbeid, hvilket ofte er tilfellet i langvarige relasjonskontrakter.
Ytterpunktene for vederlagsmodeller vil på det ene siden være fastpris, og vederlag for løpende timer på den andre siden. Risikoen for leverandøren er størst ved fastpris og lavest ved løpende timer.
Innenfor disse ytterpunktene finnes det en rekke varianter. Eksempelvis er det i utviklingskontrakter ikke uvanlig med målprismodeller, som innebærer en deling av risikoen hvor leverandøren får en bonus hvis arbeidet utføres rimeligere enn forventet, og får lavere betalt dersom målprisen overskrides.
Andre modeller vil også kunne tenkes, eksempelvis at det etableres et fond (hvor også deler av betalingen til leverandøren settes inn) som kan benyttes til å håndtere utfordringer underveis. Brukes det ikke av fondet, kan fondet betales ut til leverandøren.
Ofte vil det kunne være hensiktsmessig med en form for risikodeling av vederlaget i en relasjonskontrakt. Dersom partene deler både oppsider og nedsider, vil dette normalt gi et bedre insentiv til samarbeid. Anskaffelsesregelverket setter ikke noen begrensninger for valg av vederlagsmodell som sådan så lenge bruken av den følger av kontrakten og er regulert og ikke for eksempel innebærer en fri reforhandling av pris.