Kapittel 4.1Hva er tilpassing til norske forhold?

4.1.1 Språk i Norge

4.1.1.1 Bokmål og nynorsk

Språkmodeller tilpasset norske forhold, må være i stand til å utføre oppgavene på norsk. Språkloven gir flere føringer for det offentliges språkbruk i Norge. Ifølge språklovens § 4 er norsk det nasjonale hovedspråket i Norge, og bokmål og nynorsk er likestilte skriftspråk i offentlige organ [97]. I tillegg skal offentlige organ følge den offisielle rettskrivningen for både bokmål og nynorsk. Språkmodeller som skal benyttes i den offentlige helse- og omsorgstjenesten, må derfor beherske bokmål og nynorsk innenfor den fastsatte rettskrivningen. Språkmodeller bør også kunne håndtere variasjonen innenfor bokmål og nynorsk.

Språkrådet slår fast i en språklig undersøkelse fra oktober 2024 at språket i ChatGPT ikke holdt tilstrekkelig høy nok kvalitet til å benyttes av offentlig forvaltning [98]. Mye taler for at språkmodeller fremdeles ikke er godt nok tilpasset norsk språk.

4.1.1.2 Samiske språk

Samiske språk, dvs. lulesamisk, sørsamisk og nordsamisk, har status som urspråk. Ifølge språklovens § 5 er samiske språk og norsk språk likeverdige [99].

Samelovens formål er å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe i Norge kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Den stiller krav til når offentlige organer skal bruke samiske språk. Samtidig gir loven enkeltpersoner språklige rettigheter i møte med offentlige organ. Sameloven § 3-5 gir personer utvidet rett til bruk av samisk i helse- og omsorgsinstitusjoner i forvaltningsområdet for samisk språk:[100][101][102].

Det bør arbeides for å utvikle og tilgjengeliggjøre språkmodeller som fungerer på samisk med både det språklige og kulturelle perspektivet.

4.1.1.3 Andre språk i Norge

Norge er et flerspråklig land, og vi finner en rekke andre språk i bruk i tillegg til norsk og samiske språk: de nasjonale minoritetsspråkene, skandinavisk, norsk tegnspråk og nyere minoritetsspråk.

Nordsamisk, sørsamisk, lulesamisk, kvensk, romanes og romani er alle definert som minoritetsspråk i Norge, og dermed beskyttet av minoritetsspråkpakten [103]. Språkbrukere av disse minoritetsspråkene har ikke egne, konkrete rettigheter knyttet til møte med helse- og omsorgstjenesten. Tilsvarende som for samisk bør det jobbes for at KI-verktøyene tar hensyn til det kulturelle perspektivet i møtet mellom brukere fra minoritetsgrupper og storsamfunnet, noe som vil være i tråd med pasient- og brukerrettighetsloven. I helse- og omsorgssektoren vil dette i stor grad gjelde de nyere minoritetsspråkene.

Skandinaviske språk kan benyttes i pasientjournalen. Ifølge pasientjournalforskriften § 10 kan dansk og svensk benyttes i den utstrekning det er forsvarlig [104].

Tolkelovens § 6 gir offentlige organer plikt til å "bruke tolk når det er nødvendig for å ivareta hensynet til rettssikkerhet eller for å yte forsvarlig hjelp og tjeneste. I vurderingen av om bruk av tolk er nødvendig, skal det blant annet legges vekt på om samtalepartene kan kommunisere forsvarlig uten tolk, og på sakens alvorlighet og karakter." Skal språkmodeller benyttes i slike tilfeller, for eksempel til automatisk tolking, vil tolkeloven trolig gjelde. Språkmodeller må i så fall tilpasses aktuelle språk.

4.1.1.4 Norsk helsefaglig språk

Skal språkmodeller benyttes i helsefaglige sammenhenger, bør de i tillegg til norsk beherske det norske helsefaglige fagspråket, inkludert fagterminologien. Fagterminologi omfatter spesialiserte faguttrykk, forkortelser og sjargong.

Fagspråket kjennetegnes av mange synonymer, der norske, greske, latinske og hybride (latinske termer tilpasset norsk skrivemåte) ofte er i bruk om hverandre. I tillegg varierer fagterminologien i stor grad mellom de ulike yrkesgruppene og spesialitetene.

Språkmodellen bør derfor være i stand til både å motta instrukser og produsere tekst med etablert og riktig norsk terminologi for det aktuelle bruksområdet. Det vil eksempelvis være uheldig om en språkmodell automatisk oversetter og lager helt nye direkteoversettelser der det finnes godt etablerte fagtermer som har hevd i norsk fagspråk. Dette har hittil vært en utfordring ved bruk av KI-verktøy for oversettelse.

4.1.1.5 Dialekter

Skal språkmodeller benyttes til å prosessere tale, for eksempel tale-til-tekst, bør språkmodellene også beherske dialektene som er i bruk i Norge samt andre muntlige talevariasjoner som for eksempel skandinaviske språk. Dialektbruk har vært en ikke ubetydelig utfordring med tidligere språkteknologi. Imidlertid har nyere generative språkmodeller som NB-Whisper vist lovende resultater (se faktaboks NB-Whisper). Dette blir særlig viktig for flere typer verktøy, for eksempel tale-til-sammendrag (ambient scribe) og muntlig språkbruk i samtaleroboter (conversational AI).

4.1.1.6 Klarspråk

Språkloven stiller krav til klarspråk, dvs. klart og korrekt språk tilpasset målgruppen. I tillegg er pasient- og brukerrettighetsloven § 3-5 relevant: Når det skal gis informasjon om en pasient eller brukers helsetilstand og helsehjelp, skal informasjonen være tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger, blant annet kultur og språkbakgrunn. Språkmodeller bør derfor være i stand til å differensiere språkbruk og valg av ord avhengig av hvem som er brukerne/leserne, enten det er innbyggere med ulike nivåer av helsekompetanse eller fagpersoner.

Forskjell mellom språk dreier seg ikke alltid om ulike ord og setningsstrukturer. Språk er også et kulturelt uttrykk. Normer for god språkbruk, som for eksempel høflighet, stil og tone, varerier mellom kulturer og språk. En tilpasset språkmodell bør derfor også være i stand til å uttrykke seg på en måte som er i tråd med normene for god språkbruk i Norge.

4.1.2 Helsefaglig kunnskap og praksis i Norge

Helsefaglig kunnskap kan være internasjonal og uavhengig av land og kulturer. Samtidig er mye helsefaglig kunnskap betinget av spesifikke kulturområder. Eksempelvis vil kunnskap om kosthold og ernæring og tilhørende råd kunne variere fra land til land, og man snakker gjerne om nordiske kostholdsråd [105]. En språkmodell tilpasset norske forhold må kunne bygge på norsk (eller nordisk) kunnskap og vår helsefaglige forståelse av verden, som kostholdeksemplet illustrerer.

Språkmodeller som brukes i helse- og omsorgstjenesten bør også virke i tråd med praksisen i tjenesten. Det finnes en rekke nasjonale faglige retningslinjer og pasientforløp som representerer normert klinisk praksis i Norge, for eksempel antibiotikaveiledere, pakkeforløp for kreft og veiledende planer for sykepleiepraksis. En forutsetning for trygg bruk av språkmodeller i Norge er nettopp at den blir trent på data som inneholder slike nasjonale retningslinjer.

Det er ikke gjort noen systematisk analyse av i hvilken grad tilgjengelige språkmodeller baserer seg på slik kunnskap.

Uten spesifikk trening eller veiledning, kan språkmodeller falle tilbake på generell eller internasjonal kunnskap fremfor å følge landsspesifikke retningslinjer og praksiser.

Praksiser og retningslinjer kan tydeliggjøres og defineres gjennom standarder, og de kan hjelpe språkmodeller med å generere innhold som er i tråd med norske forhold. En internasjonal undersøkelse kan tyde på at integrering av standarder i språkmodeller kan forbedre deres etterlevelse av slike standarder [106].

4.1.3 Helseadministrativ kunnskap og praksis i Norge

Den norske helse- og omsorgstjenesten er strukturert på en annen måte enn i andre land. Det gjelder blant annet fordelingen mellom privat og offentlig helsetjenestetilbud og den geografiske og administrative innretningen. Videre gjelder det også ordninger som for eksempel fastlegeordningen og skillet mellom primær- og spesialisthelsetjenesten for øvrig, samt den sentrale helseforvaltningen [107].

En språkmodell som er tilpasset norsk helseadministrativ kunnskap og praksis bør være i stand til å håndtere kunnskap om dette. Det er i dag usikkert i hvilken grad tilgjengelige språkmodeller er i stand til det [108].

Det er viktig å være ekstra oppmerksom på at helseadministrativ kunnskap og praksis følger en annen dynamikk enn den helsefaglige ved at den endres gjennom for eksempel politiske vedtak og juridiske endringer.

4.1.4 Helselovgivning i Norge

Rettigheter og plikter til pasienter, pårørende, helsepersonell og virksomheter varierer fra land til land. En språkmodell som er tilpasset norske forhold, innebærer også tilpasning til norsk lovverk.

En rekke lover og forskrifter regulerer helse- og omsorgssektoren, fra generelle lover som helse- og omsorgstjenesteloven til mer spesifikke lover som abortloven. Det er helt avgjørende at en språkmodell i bruk i Norge ikke gir informasjon som bryter med verken norsk lovverk eller norsk helselovverk. Det er ikke gjort noen systematisk analyse av hvorvidt tilgjengelige språkmodeller baserer seg på slik kunnskap.

4.1.5 Verdier og etikk i norsk helse- og omsorgstjeneste

Ingen språkmodell er helt nøytral når det gjelder kulturelle preferanser, ideologi og verdier. Forskning indikerer at store språkmodeller speiler kulturelle verdier fra treningsdataene. Hvilke ytringer som oppfattes som krenkende eller aggressive, vil variere fra kultur til kultur, og vil basere seg på språkmodellenes treningssett [109]. Nye store språkmodeller fra andre kulturområder enn de vestlige har også ført til større oppmerksomhet knyttet til sensur og sensitivitet, også i den offentlige debatten. Allment kjente, men politisk betente politiske hendelser i Kina synes å ha blitt sensurert i DeepSeeks språkmodell [110]. Syn på og kunnskap om kjønn vil eksempelvis variere mellom ulike land og kulturer.

Det samme vil også gjelde helse- og omsorgssektoren. I St.meld. nr. 26 (1999–2000) Om verdiar for den norske helsetenesta slås det fast at det ukrenkelige menneskeverdet er den grunnleggende verdien for tjenesten. Videre står likhet, rettferdighet, likeverdig tilgang til tjenester av god kvalitet, faglig forsvarlighet, menneskeverd og solidaritet med de svakest stilte sentralt.

Dette slås også fast i Helsetjenesten i Norge at "[d]et er et grunnleggende prinsipp at i Norge skal alle ha samme rett til helsetjenester, uavhengig av alder, kjønn, bosted og økonomi"[111].

I flere stortingsmeldinger de senere årene har det vært lagt særlig vekt på brukermedvirkning som en grunnleggende forutsetning for god helse og god omsorg [112]. Pasienter, brukere og pårørende skal bli sett og hørt. Brukermedvirkning er en grunnleggende forutsetning i pasientens helsetjeneste, der ingen beslutninger skal tas om deg uten deg. Det skal tas utgangspunkt i menneskets helhetlige behov, herunder fysiske, psykiske, sosiale, åndelige og eksistensielle behov.

Slike verdier er ikke nødvendigvis universelle, og det må sikres at språkmodeller i helse- og omsorgstjenesten er i tråd med dette verdigrunnlaget.