GTT-undersøkelsen gir oss informasjon om omfanget av pasientskader, alvorlighetsgraden av skadene og hvilke skader som oppstår. Vi får lite informasjon om hvorfor skadene oppstår utover det som ligger implisitt i noen av skadetypene. Selv om man med stor forsiktighet kan tolke positiv eller negativ tidstrend i helseforetakene, er det i dag ikke mulig å gjøre en direkte sammenligning mellom helseforetakene. En grunn til dette er at vi ikke kan korrigere for eventuelle forskjeller i pasientsammensetning. Skal vi i fremtiden bruke GTT-metoden til å sammenligne helseforetak og sykehus, er det nødvendig å samle flere parametere fra journalene slik man gjør i Sverige. De mest nærliggende parameterne er alder, kjønn, antall diagnoser, sykehusoppholdets lengde og hvorvidt pasienten legges på en annen avdeling enn innleggelsesårsak skulle tilsi.
Selv om det totale utvalget journaler er stort sammenlignet med tilsvarende undersøkelse fra USA [25], og på nivå med tilsvarende undersøkelse i Sverige, er det uheldig at det trekkes like mange journaler fra hvert helseforetak, uavhengig av dets størrelse [26, 27]. I Sverige undersøker man 20 journaler per måned på de minste sykehusene, 30 journaler per måned på de mellomstore sykehusene, og 40 journaler per måned på de største sykehusene. Man kunne tenke seg en tilsvarende differensiering i Norge.
Selv om GTT-teamene har utført undersøkelsen i henhold til samme manual og med samme opplæring, vil det være usikkerhet knyttet til at GTT-team fra ulike helseforetak kan vurdere forskjellig hva som regnes som en skade. For å forebygge dette arrangeres det både obligatoriske kurs og et årlig nasjonalt seminar for alle GTT-team, der teamene kan harmonisere hvordan metoden gjennomføres ved å gjennomgå eksempler og stille spørsmål i plenum. Selv om deltagelse på kurs og seminar er obligatorisk, er det ikke alltid alle GTT-team har mulighet til å delta. Dette kan være uheldig for undersøkelsen, og det er viktig at alle helseforetak og sykehus fortsatt sender sine teammedlemmer på kurs og det årlige GTT-seminaret. Det er også en mulighet for at det oppstår variasjon i vurderingene ved utskiftning av medlemmer i GTT-teamet. Forskning viser imidlertid at variasjonen i slike tilfeller er liten dersom det er en viss grad av kontinuitet i teamet [28]. Graden av variasjon i vurdering av skade bør derfor undersøkes om det i fremtiden skal være mulig å bruke resultatene fra GTT-undersøkelsen til sammenligning av resultater mellom helseforetakene.
Resultatene fra GTT-undersøkelsen kan betraktes som et nivå for den samlede risikoen knyttet til pasientbehandling i norske sykehus. Endringene vi ser sammenlignet med tidligere år bør sees i sammenheng med informasjon fra andre kilder. Man kan for eksempel spekulere i om Samhandlingsreformen kan ha bidratt til at pasientskader i større grad håndteres av primærhelsetjenesten, og ikke fanges opp i sykehusenes GTT-undersøkelse. Det kan i så fall forklare at omfang av pasientskader ved sykehusbehandling går ned. For å belyse en slik hypotese er det nødvendig å tilpasse og anvende GTT-metoden til å samle inn data for omfang av pasientskade i for eksempel hjemmesykepleie, omsorgsboliger og sykehjem. Det pågår forsknings- og utviklingsprosjekter med sikte på å tilpasse GTT-metoden til disse sektorene i Norge og Sverige.
Det er også relevant å anvende GTT-metoden innen psykisk helsevern. En håndbok for GTT-metoden tilpasset norsk kontekst, er utviklet ved Helse Nord Trøndelag Helseforetak. Vitenskapelig publisering av resultatene pågår. Det ligger til rette for å implementere metoden nasjonalt.
I tillegg bør man vurdere om det er mulig å se årsakssammenhenger opp mot resultater fra Norsk pasientskadeerstatning, undersøkelser av pasienttilfredshet, måling av sykehusinfeksjoner, implementering av pasientsikkerhetstiltak, data fra nasjonale medisinske kvalitetsregistre, og undersøkelser av pasientsikkerhetskultur. Helseforetakene bør se resultatene fra GTT-undersøkelsen i sammenheng med nasjonale kvalitetsindikatorer innenfor pasientsikkerhet [29].