Kapittel 6.1 Bakgrunn

Som en innledning til intervjuene ønsket vi å sikre at deltagerne hadde samme forståelse som oss om enkelte begrep vi benytter. Klinisk nytte er godt etablert og sier noe om de positive og praktiske effektene en kan oppnå med et tiltak. Med datadeling så mener vi behovene for samhandling som kan løses ved å dele strukturerte data om en pasient, både muligheten for å lese, behandle og oppdatere data via datadeling. Alle helsepersonell som er intervjuet, hadde kjennskap til begrepene datadeling og klinisk nytte.

Erfaring med digital hjemmeoppfølging

Det var stor variasjon på hvor lang erfaring informantene hadde med digital hjemmeoppfølging. Variasjonen var fra 1,5 måned til 2,5 år, med et gjennomsnitt på i underkant av 1,5 år (17 måneder). Erfaringene de hadde med DHO var både fra deltakelse i prosjekter for oppstart av DHO og med oppfølging av pasienter i samarbeid med oppfølgingstjenestene som var etablert i kommunene [3].

De aller fleste som ble intervjuet hadde tilgang til måledata fra pasienter fra september 2024, enkelte hadde hatt disse tilgangene også fra tidligere. Vi intervjuet helsepersonell med ulik yrkesbakgrunn, henholdsvis sykepleiere og leger som hadde oppfølgingsansvar og tilgang til pasientrapporterte data.

Antall pasienter informantene hadde erfaring med å følge opp varierte fra ca. 2–50 pasienter.

Tilgang til måledata

I utprøvingen hadde alle som er intervjuet fått tilgang til kommunens DHO-system. De hadde fått tildelt unike brukere, og måtte logge inn med brukernavn og passord eller bankID. Det varierte hvor ofte informantene logget seg inn i DHO-systemet. En stor andel av informantene var tydelig på at det var tungvint å måtte logge seg inn i en ekstern løsning for å kunne se måledata, og at dette ikke var en bærekraftig løsning de ville benyttet videre. Det var ønskelig at pasientjournalen var hovedløsningen og at måledata var integrert i pasientjournal som de benyttet i daglig arbeid. Det var ikke avgjørende at visningen var som en del av pasientjournalen, men det måtte være en enkel måte å gjøre uthopp til rett visning på, uten ny pålogging.

Alle ble spurt om hvordan de visste at pasienten hadde oppfølging med digital hjemmeoppfølging. Her svarte de fleste at de ikke hadde noen måte å vite dette på. De hadde kun oversikt over dette for pasienter de selv hadde henvist til DHO eller hvor de hadde bidratt med innspill i oppfølgingen av pasienten. Det var for mange praksis å notere i «fritekstfelt»“ i pasientjournalen at pasienten følges med digital hjemmeoppfølging. På et av sykehusene hadde de utarbeidet en prosedyrekode i DIPS som registrerte at pasienten hadde DHO. Dette fungerte greit, men pasienter som hadde startet opp med oppfølging i kommunen og hvor det ikke hadde vært behov for bistand fra sykehus hadde ikke denne koden registrert.  

Det ble beskrevet av flere at de ofte brukte 5–10 min i DHO-systemet per pasient. Dette innebar både pålogging som flere opplevde som krevende, samt å finne frem riktig i systemet, se på de pasientrapporterte dataene og gjøre en faglig vurdering. Flere sa de opplevde DHO-systemene som enkle i bruk, men enkelt sa også at de brukte unødvendig mye tid, da de ikke kjente DHO-systemet så godt og brukte det sjeldent.