Kapittel 3.5 Variasjoner mellom pårørendegrupper

I sin kunnskapsgjennomgang finner Menon 78 studier som omhandler hvem som er de pårørende i Norge. Av disse er det 52 studier som omhandler hvilken sykdomsgruppe personen man er pårørende til tilhører. Menon finner at det er forsket relativt sett mer på pårørende til personer med demens og psykiske lidelser og avhengighet enn andre typer sykdommer og utfordringer (Pedersen m.fl. / Menon 2023).

Verken IVARETATT-undersøkelsene eller de nasjonale pårørendeundersøkelsene ser spesifikt på diagnose- eller sykdomsgrupper. Imidlertid ser Nasjonal pårørendeundersøkelse 2020 og 2021 på forskjeller i svar mellom noen ulike pårørendegrupper. 2021-rapporten undersøker forskjeller mellom pårørende til fire pasientgrupper som er særlig vektlagt i Nasjonal helse- og sykehusplan 2020-2023. Dette er pårørende til barn og unge, pårørende til personer med alvorlige psykiske lidelser og rusproblemer, pårørende til personer med kroniske lidelser og pårørende til skrøpelige eldre. Nasjonal pårørendeundersøkelse 2020 har en lignende tilnærming, men ser ikke like systematisk på pårørendegruppene. Vi refererer under til de viktigste forskjellene som kommer frem i de to nevnte nasjonale pårørendeundersøkelsene.

Pårørende til barn og unge

I Nasjonal pårørendeundersøkelse 2020 kommer det frem at pårørende til barn under 18 år kan oppleve særlig tyngende omsorgsarbeid, og denne pårørendegruppen rapporterer i større grad om stress og bekymring og negativ påvirkning av pårørendeinnsats på egen helse, fritid og relasjoner. Denne pårørendegruppen svarer i større grad enn andre grupper at de opplever negative følelser som bekymring, skam og skyldfølelse. Menon finner i sin kunnskapsoppsummering om forskning på pårørende at et fellestrekk ved studiene er at foreldre føler på ensomhet, stress og maktesløshet. Forskningen viser også at behovet for hjelp som pårørende som er foreldre har, ikke samsvarer med hjelpen som mottas (Pedersen m.fl. / Menon 2023).

Kvalitative intervjuer med pårørende til mindreårige barn uttrykker at det kan være vanskelig å snakke om en pårørenderolle. Ettersom man som forelder har omsorgsplikt for barnet, kan det være vanskelig å skille hva som er normalomsorg som alle foreldre til barn har ansvar for å gi, og hva som er meromsorg. Mange kan streve med å vite hva man selv ønsker og er i stand til som pårørende, og hva man trenger at hjelpeapparatet bistår med (Opinion 2021).

Det er pårørende til barn og unge som i størst grad svarer at de har behov for støtte for egen del, og at de trenger tilrettelegging i arbeidslivet. Flere i denne pårørendegruppen svarer at de har helseproblemer de setter i sammenheng med pårørendeinnsats, og så mange som 43 prosent i denne gruppen har oppsøkt eller tatt imot helsehjelp for belastninger de mener henger sammen med pårørenderollen (Opinion 2020).

Når det gjelder forholdet til helse- og omsorgstjenesten, eller hjelpeapparatet mer generelt, er pårørende til barn og unge de som oppgir å bruke mest tid på å orientere seg i og koordinere ulike tjenester. I intervjuer beskriver mange at det er vanskelig å navigere seg frem til relevante tjenester, og krevende å skulle søke og få tjenester. Flere beskriver at det oppleves spesielt meningsløst og krevende å gjentatte ganger måtte søke om de samme tjenestene, selv om utgangspunktet for tjenestebehovet er uforandret. Dette gjelder for eksempel foreldre til barn med varig funksjonsnedsettelse eller utviklingshemming.

De pårørende beskriver videre at det er alt for tilfeldig hva de får eller finner informasjon om når det gjelder for eksempel ytelser og støtteordninger. Overganger som flytting til en annen kommune eller overgangen mellom barnehage og skole eller barneskole til ungdomsskole, beskrives som særlig sårbare, fordi informasjon, opparbeidet kunnskap og kompetanse går tapt. Overganger fører også til manglende kontinuitet i tjenestene til barn og unge. Overgangen fra spesialisthelsetjenesten til kommunehelsetjenesten, for eksempel når et barn skrives ut fra et behandlingsopplegg i spesialisthelsetjenesten, er et annet eksempel på en sårbar overgang der mange føler seg overlatt til seg selv uten tilstrekkelig tilbud (Opinion 2020 og 2021).

På spørsmål om kommunen man bor i har tilbud til pårørende, er det pårørende til mindreårige barn som i minst grad kjenner til slike tilbud. Blant de som kjenner til tilbudene, benytter denne pårørendegruppen seg imidlertid i større grad av slike tilbud enn de andre pårørendegruppene (Opinion 2020).

På spørsmål om hva som er det viktigste det offentlige kan tilby dem, legger pårørende til barn og unge vekt på økonomiske støtteordninger i større grad enn de andre pårørendegruppene. Når det gjelder denne gruppens behov for informasjon, er dette særlig knyttet til informasjon om rettigheter og støtteordninger, samt det å få hjelp til å navigere i hjelpeapparatet (Opinion 2021).

Pårørende til personer med rusavhengighet eller ROP-lidelse

Nasjonal pårørendeundersøkelse 2020 og 2021 beskriver pårørende til personer med rus- og avhengighet som en særlig sårbar og utsatt del av pårørendebefolkningen. De er overrepresentert blant pårørende som ikke er i posisjon til å utøve pårørendeomsorg som følge av at personen ikke kan eller vil ta imot hjelp. Denne pårørendegruppen bruker i snitt mindre tid på direkte omsorgsarbeid enn de andre pårørendegruppene som er målt. Samtidig opplever de pårørenderollen som belastende og svarer i større grad enn pårørende til andre grupper at pårørenderollen går utover egen helse, økonomi, sosialt nettverk og familierelasjoner (Opinion 2020). Mønsteret er det samme i undersøkelsene blant unge pårørende. Unge pårørende til noen med rusavhengighet opplever for eksempel oftere utenforskap enn andre pårørendegrupper (Opinion 2025).

Pårørende til personer med rusavhengighet eller ROP-lidelse, vurderer egen helse som dårligere enn andre pårørendegrupper som er målt, og de har i større grad oppsøkt eller mottatt helsehjelp for belastninger knyttet til pårørenderollen. Både de nasjonale pårørendeundersøkelsene og andre undersøkelser tyder på at en betydelig gruppe blant pårørende til personer med rusavhengighet eller ROP-lidelse har store egne helseproblemer eller behandlingsbehov knyttet til en nærstående med rusmisbruk (se for eksempel Birkeland og Weimand 2015).

Pårørende til personer med rusavhengighet opplever tjenestene som mindre samordnet enn pårørende til andre grupper. De bruker mer tid på å finne ut av hjelpetilbudet, og de opplever i mindre grad å få medvirke i utformingen av tjenestene. Vurderingen av tjenestetilbudet er mer negativ blant pårørende til personer med rusavhengighet enn i andre pårørendegrupper. I denne gruppen mente 35 prosent at tjenestetilbudet fungerte dårlig (Opinion 2020).

Dybdeintervjuer med pårørende til personer med rusavhengighet illustrerer hvor kompleks og utmattende pårørendeomsorg kan være. Denne pårørendegruppen kan streve med balansen mellom å hjelpe og støtte, samtidig som de har behov for å beskytte og skjerme seg selv. Intervjuene beskriver blant annet hvor vanskelig det kan være for pårørende å være vitne til og måtte akseptere at de man er pårørende til, tar dårlige valg og mangler evnen til egenomsorg (Opinion 2020 og 2021).

Videre viser det kvalitative materialet at denne gruppen kan ha et særlig stort behov for kontakt med, veiledning og informasjon fra hjelpeapparatet og fagpersoner. De har behov for å forstå mer av sykdommen, rusavhengigheten, behandlingen som tilbys, og hvordan de som pårørende kan være en støtte for personen. Informantene i Opinion 2020 hadde bare unntaksvis opplevd å få informasjon fra hjelpeapparatet. Lignende funn er dokumentert i tidligere rapporter (se for eksempel Birkeland og Weimand 2015). Denne pårørendegruppen beskriver at de får bedre livskvalitet av å få hjelp til innsikt og bearbeidelse i nettverk med pårørende i samme situasjon som dem selv (Opinion 2020).

Pårørende til skrøpelige eldre og eldre hjemmeboende

Flere av de nasjonale pårørendeundersøkelsene gir innsikt i pårørende til eldre. Denne pårørendegruppen er noe ulikt definert i ulike rapporter. Nasjonal pårørendeundersøkelse 2020 og 2021 ser på pårørende til skrøpelige eldre sammenlignet med andre pårørendegrupper. Nasjonal pårørendeundersøkelse 2023a og 2024 (delprosjekt 1) har pårørende til eldre hjemmeboende som målgruppe.

I denne gruppen beskriver mange pårørenderollen som en naturlig og forventet del av livet, selv om det for noen kan bli annerledes enn man har sett for seg. Materialet beskriver også godt hvordan livskvaliteten til pårørende påvirkes når pårørendeinnsats blir svært omfattende, for eksempel fordi man selv er aldrende og har et hjelpebehov. Andre pårørende til eldre står i doble omsorgsroller, for eksempel de som har et omsorgsansvar både overfor egne gamle foreldre og egne barn (og eventuelt barnebarn). De beskriver det som utfordrende å måtte ta over alle praktiske oppgaver og økonomiske beslutninger, mangle oversikt over tjenestetilbud, utfordringer ved å søke om tjenester eller hjelp, samt behov for avlastning som er tilpasset situasjonen (Opinion 2023a).

De som er pårørende til skrøpelige eldre, legger større vekt på forutsigbarhet i tjenestene enn andre grupper. De opplever i større grad enn andre at det er mange å forholde seg til i tjenesten. Pårørende til eldre er blant pårørendegruppene som er overrepresentert når det gjelder å gjøre oppgaver man mener helse- og omsorgstjenesten burde gjøre (Opinion 2021).

Nasjonal pårørendeundersøkelse 2023a gjorde et dypdykk blant pårørende til eldre hjemmeboende, med utgangspunkt i innsatsområdene i Bo trygt hjemme-reformen[1]. Undersøkelsen viser at omtrent to av tre pårørende til eldre hjemmeboende vurderer at personen de er pårørende til bor trygt hjemme. 19 prosent svarer at personen «i liten grad» bor trygt hjemme. På spørsmål om hva som kan skape økt trygghet ved å bo hjemme, er det flest som svarer (hyppigere) besøk av hjemmesykepleie/hjemmehjelp og trygghetsalarm. Nesten én av fire mener bruk av velferdsteknologi vil gjøre at personen bor tryggere i eget hjem.

Rapporten undersøker hva som er viktigst for pårørende til eldre hjemmeboende med omfattende omsorgsbehov, med utgangspunkt i innsatsområder nevnt i Bo trygt hjemme-reformen (Helse- og omsorgsdepartementet 2023b). Kompetanse hos medarbeidere i helse- og omsorgstjenesten kommer ut som det viktigste for denne pårørendegruppen. Deretter følger faste team eller kontaktpersoner både for bruker og pårørende, god kapasitet på heldøgnsplasser i kommunen, tilgang på fleksibel avlastning og tilpassede botilbud som kan gjøre at man kan bo lenger hjemme. Det var stor grad av overlapp mellom hva pårørende svarte sammenlignet med et befolkningsutvalg av personer som så for seg å bli pårørende en gang i fremtiden (Opinion 2023a).

Kvalitativ innsikt fra Nasjonal pårørendeundersøkelse 2024 er i tråd med dette. Her beskriver pårørende til eldre hjemmeboende at det å ha tilstrekkelig tjenesteomfang og riktig omsorgsnivå bidrar til tilfredshet hos pårørende. Undersøkelsen viser betydningen av å anerkjenne og ivareta pårørende. Pårørende med positive erfaringer med helse- og omsorgstjenesten fremhever nettopp at de blir lyttet til. Selv om det kan være utfordringer på systemnivå, for eksempel i tildeling av tjenester i kommunen, veies dette til en viss grad opp av pleiere i tjenesten som er imøtekommende, løsningsorienterte og strekker seg langt for å yte god omsorg som også favner den pårørende. Den kvalitative innsikten i Opinion 2024 er knyttet til hvordan denne pårørendegruppen vurderer samarbeidsverktøyet pårørendeavtale[2].

[1] Innsatsområdene er levende lokalsamfunn, bostedstilpasning og -planlegging, kompetente og myndiggjorte medarbeidere og trygghet for brukere og støtte til pårørende.

[2] Les mer om pårørendeavtale i delkapittel 5.3.2.


Opinion

Rapporten er utarbeidet av Opinion på oppdrag fra Helsedirektoratet

Siste faglige endring: 20. november 2026

Til toppen