Ifølge pårørendeveilederen fra Helsedirektoratet, er pårørende «nærstående personer i livet til pasienten eller brukeren; nærmeste familie, besteforeldre, barnebarn, tanter, onkler, venner, m.fl.» (Helsedirektoratet 2026). De nasjonale pårørendeundersøkelsene har lagt seg tett opp til dette i sin avgrensning av pårørendebegrepet. Nasjonal pårørendeundersøkelse 2020 kommer frem til at 36 prosent av den voksne befolkningen fra 18 år og oppover «gir støtte, hjelp eller pleie til en nærstående som følge av fysisk eller psykisk sykdom, nedsatt funksjonsevne, rusavhengighet eller alderssvekkelse». Med denne definisjonen kan pårørende være både foreldre, søsken, annen familie, venner, naboer eller arbeidskolleger. Denne definisjonen må kunne sies å være vid, da den inkluderer både nærmeste pårørende og andre pårørende, ikke stiller krav om at man aktivt gjør omsorgsarbeid eller har en «omsorgsbelastning», og ikke forutsetter at personen man er pårørende til mottar helse- og omsorgstjenester.
Videre inkluderer disse 36 prosentene både de som var i en pårørendesituasjon på undersøkelsestidspunktet, de som har vært pårørende siste 2 år, men ikke er det lenger, og pårørende til personer som ikke vil eller kan ta imot hjelp. Ifølge undersøkelsen er 6 prosent av pårørendebefolkningen i gruppen som ikke kommer i posisjon til å yte pårørendeomsorg.
Når denne definisjonen av pårørende legges til grunn, kommer Opinion frem til at det var omkring 1,5 millioner pårørende i Norge på undersøkelsestidspunktet (Opinion 2020).
Ettersom vi i denne rapporten har mange henvisninger til Nasjonal pårørendeundersøkelse 2020 og 2021, er det viktig å være klar over at de to rapportene legger noe ulike pårørendedefinisjoner til grunn. Nasjonal pårørendeundersøkelse 2021 brukte en lignende definisjon av pårørende som beskrevet ovenfor, men rettet seg kun mot personer som var pårørende på undersøkelsestidspunktet. Videre avgrenset 2021-undersøkelsen seg til pårørende som bidro med minst 5 timer omsorgsarbeid i uken, og som i tillegg vurderte at personen de er pårørende til har et stort behov for pårørendeomsorg. Utvalget i Opinion 2021 var videre avgrenset til pårørende til fire særlig sårbare pasientgrupper nevnt i Nasjonal helse- og sykehusplan 2020-2024. Dette er pårørende til barn og unge, pårørende til personer med alvorlige psykiske lidelser og rusproblemer, pårørende til personer med flere kroniske lidelser og pårørende til skrøpelige eldre.
Figur 1 viser antall pårørende fordelt på hvor mange timer omsorgsarbeid de utfører ukentlig, aggregert til befolkningstall. Tallene er hentet fra Nasjonal pårørendeundersøkelse 2020.
I Menon-rapporten «Kunnskapsoppsummering om pårørende i Norge» (2023), drøftes ulike estimat på antall pårørende i Norge. Menon viser til at Pårørendealliansen anslår at minst 800 000 voksne personer i Norge er i en pårørendesituasjon til enhver tid. Anslaget tar utgangspunkt i antall personer i ulike behandlingsforløp i spesialisthelsetjeneste og kommunal helsetjeneste av moderat til alvorlig grad. Videre forutsetter anslaget én pårørende per pasient/bruker, og at den/de pårørende bistår med oppgaver som andre ellers måtte utført fordi vedkommende ikke er i stand til det selv, og over tid. Menon viser til at Pårørendealliansen selv anser anslaget som konservativt[1].
I sine beregninger legger Menon til grunn et lavt, middels og høyt anslag på antallet pårørende. Det lave anslaget legger til grunn at 10 prosent av innbyggerne er å regne som pårørende, og det høye anslaget at 20 prosent er pårørende. Midtpunktet er satt til 15 prosent, noe som er tilnærmet likt Pårørendealliansen sitt anslag. Menons begrunnelse for å gjøre et slikt trippelanslag er å uttrykke usikkerheten ved tallene (Menon 2021a og 2021b).
Den viktigste forskjellen mellom Opinion og Menon/Pårørendealliansen, er at Opinion tar utgangspunkt i pårørende uavhengig av helse- og omsorgstjenesten, mens Menon/Pårørendealliansen estimerer antall pårørende med utgangspunkt i hvor mange som mottar helsetjenester på ulike nivå.
Opinions vurdering er at ulike tilnærminger har ulike styrker og svakheter. Den brede definisjonen som er brukt i de nasjonale pårørendeundersøkelsene, fanger opp at pårørende kan ha mange ulike roller og relasjoner, og at pårørendeinnsats ikke nødvendigvis er knyttet til et formelt tjenestetilbud. En person kan gi støtte og hjelp til en nærstående som ikke mottar helse- og omsorgstjenester, eller som ikke ønsker eller klarer å ta imot hjelp fra tjenestene.
De nasjonale pårørendeundersøkelsene har ønsket å bruke en pårørendedefinisjon som nettopp er vid og som også favner pårørende til personer som ikke mottar helse- og omsorgstjenester. Videre er det lagt vekt på å kartlegge hva personen som er pårørende faktisk gjør, snarere enn om de identifiserer seg med ordet pårørende. Dette kan bidra til å inkludere personer som utfører omsorgsoppgaver, men som ikke bruker pårørendebegrepet om seg selv. Dette var et viktig formål med den første nasjonale pårørendeundersøkelsen, som ble gjort på et tidspunkt der det ikke forelå spesielt mye kunnskap om denne gruppen i Norge.
Den brede definisjonen er også godt egnet til å kartlegge hvor mange som inngår i kretsen rundt den som er syk, og som sånn sett er berørt av sykdom, funksjonsnedsettelse, rus eller alderssvekkelse i nær familie eller nettverk. Dette er noe som vil angå de aller fleste i løpet av livet. I tillegg er det selvsagt viktig å se nærmere på den gruppen som har en omsorgsbelastning og som yter mye og regelmessig hjelp. Innenfor helse- og omsorgstjenesten vil det å ha særlig tyngende omsorgsoppgaver, utløse noen rettigheter som andre pårørende ikke har. Nasjonal pårørendeundersøkelse 2021 har lagt seg tettere opp mot en slik definisjon av pårørende.
I lys av det overnevnte finnes det altså ikke nødvendigvis ett «riktig» tall på hvor mange pårørende det er i Norge. Ulike tilnærminger og estimater vil gi ulike svar.
[1] Anslaget er også brukt i Menon 2025.