7.6. Kunnskap om variasjon

En utredning fra Telemarksforskning om små kommuner[1], viser en utvikling der små kommuner (under 3000 innbyggere) har blitt mindre og større kommuner har blitt større. Dette vil utfordre prinsippet om generalistkommuner, med økt behov for å utvikle interkommunalt samarbeid for å håndtere det vesentligste av de kommunale oppgavene som generalistkommuner. Demografi og sentralitet er vesentlige faktorer når det gjelder utfordringer og muligheter for å sikre tilstrekkelig kompetanse og kvalitet i tjenestene.

De nasjonale kvalitetsindikatorene er en viktig kilde til å analysere uønsket variasjon, og flere kvalitetsindikatorer ønskes utviklet for de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Vi viser til kapittel 5.4.4 der resultatene for noen av kvalitetsindikatorene er omtalt.

Dagaktivitetstilbud

Helsedirektoratet har analysert kommunenes dagaktivitetstilbud for personer med demens og personer med psykisk utviklingshemming.[2] Hensikten var å undersøke tilgang på dagaktivitetstilbud, og hva som kan forklare forskjeller mellom fylker og kommuner. I analysen presenteres sentralitet, økonomi, befolkningsstørrelse og alderssammensetning som faktorer som påvirker hvor godt kommunen klarer å tilby tjenestene. Det vises også til at kommunene som har bedre dekning for dagaktivitetstilbudet for disse gruppene bruker litt flere midler på tjenestene, har litt flere utdannede arbeidstakere i sektoren, og at de bruker en litt større andel av totalbudsjettet på disse tjenestene.

Fastlegers oppfølging

Det er den enkelte fastlege som skal ta kontakt med personer på sin liste med behov for helsehjelp, dersom vedkommende selv ikke tar kontakt. Helsedirektoratet har analysert data fra Kommunalt pasient- og brukerregister for fastlegenes oppfølging overfor to grupper som antas å ha behov for en eller annen form for oppfølging: hjemmeboende personer med demens og hjemmeboende personer med utviklingshemming.[3]

  • Av hjemmeboende med psykisk utviklings­hemming ble 85 prosent fulgt opp av fastlegen i 2018. Samlet sett viser analysen mindre forskjeller mellom kommuner i hvor stor andel som blir fulgt opp. Den største forskjellen viste seg i andelen fastleger som deltar i tverrfaglig samarbeid. I kommuner med mindre enn 5000 innbyggere deltok fastlegen på tverrfaglige samarbeidsmøter for 27 prosent av sine hjemmeboende pasienter med utviklingshemming. I kommuner med 20 000 innbyggere eller flere, var andelen 17 prosent.
  • For hjemmeboende pasienter med registret demensdiagnose ble 94 prosent fulgt opp av fastlegen i 2018. Det er stor variasjon mellom kommunene i hvilken grad fastlegen følger opp denne pasientgruppa. Årsakene til variasjon kan være ulik koding, ulik sykelighet og forskjeller i bruk av institusjonsplasser. Andelen hvor fastlegen har gjennomført en legemiddelgjennomgang og har hatt samtale med pårørende, ser ut til å øke med økende kommunestørrelse. Når det gjelder andel sykebesøk og andel tverrfaglige samarbeidsmøter, er andelen høyest i gruppen med små kommuner.

Analyser som viser årsakene til variasjon er vesentlig for at kommunene kan iverksette tiltak. Her trengs både nasjonale analyser og oppfølging av indikatorene i kommunal planlegging.

 

Fotnoter

[1] Telemarksforskning (2019) «Utredning om små kommuner» [rapport], TF-rapport nr. 473.

Sist faglig oppdatert: 17. juni 2020