9. Sosiale rettigheter og rehabilitering

De vanligste og mest plagsomme problemene etter flåttbårne infeksjoner er smerter, utmattelse, kognitive plager og redusert arbeidsevne. Dette er plager som man også kan se ved andre sykdommer/tilstander. Derfor er en bred differensialdiagnostisk avklaring i forkant av rehabiliteringen viktig. Det kan også forekomme mer spesifikke plager fra spesielt nervesystemet, som svakhet i muskler, nedsatt førlighet, følelsesforstyrrelser og smerter.

9.1 Generelt om rehabilitering

Rehabiliteringsprosesser skal bidra til å skape mestring av funksjonstap relatert til omgivelsenes krav, samfunnets utforming og muligheter for tilrettelegging. Det er ingen spesifikke prinsipper for rehabilitering etter flåttbårne sykdommer. Prosessene følger generelle prinsipper for rehabilitering.

Sykdom, skade og langvarige belastninger påvirker kropp og funksjon. Endringer i funksjon kan påvirke personers roller og hverdagsliv – som igjen kan påvirke psyke og sosiale forhold. I en slik forståelsesramme betraktes mennesker som handlende subjekt med innflytelse på egne liv, i relasjon til omgivelsene og kulturen de er en del av. Rehabilitering krever at det settes fokus på helheten mer enn på summen av de enkelte delene. I en rehabiliteringsprosess kreves det derfor innsikt og kunnskap fra helsevesenets side ikke bare om biomedisinske forhold, men også psykosomatiske sammenhenger.

God kjennskap til personers funksjonsevne, mestringsevne og krav som stilles til aktiviteter på ulike arenaer, er nøkkelfaktorer for tilpasninger av innholdet i rehabiliteringsprosesser.

Rehabilitering er en samarbeidsprosess mellom involverte brukere, pårørende, arbeidsplass og fagfolk. Det krever et tverrfaglig samarbeid, ofte med deltagelse fra flere yrkesgrupper, og involvering av personene selv som aktive, likeverdige deltagere. Fagfolk må ha fokus på det friske og personens ressurser for å skape begripelighet, håndterbarhet og deltagelse. Rehabilitering er en aktiv prosess som krever egeninnsats hvor man forholder seg til der man er i øyeblikket med opplevde symptomer, og setter seg konkrete mål om å gjenvinne kontroll, opplevelse av mestring, forutsigbarhet og trygghet for fremtiden.

9.2 Rehabiliteringsprosesser

Rehabiliteringsprosesser skal være systematiske og målrettede. De kan deles i følgende faser:

  • Avklaring (informasjonsinnhenting, utdypende diagnostikk og behandling, vurderinger)
  • Sette mål
  • Plan for prosess
  • Gjennomføre plan
  • Evaluere plan
  • Videre plan for oppfølging

9.3 Overordnede føringer for rehabiliteringen

  1. Det brukes holistiske tilnærminger i en biopsykososial modell
  2. Det utføres målrettede, tidsavgrensede, pasientsentrerte, tverrfaglige rehabiliteringstilbud utarbeidet i samarbeid med brukerne. Aktuelle tiltak bygger på kunnskapsbasert praksis, hvor evaluering av intervensjonseffekter er inkludert.
  3. Allmennlegen har hovedansvar for henvisning. Ved behov innhentes vurderinger fra andre aktører, som kommunal helsetjeneste eller spesialisthelsetjeneste.

Det iverksettes spesifikke, lokale intervensjoner (som for eksempel fysisk aktivitet og trening, mestringstilbud, spesifikke tiltak for mestring av stress, kosthold, adferdsterapi).

Når lokale tiltak ikke gir effekt, ved kompliserte problemstillinger, eller vedvarende redusert arbeidsevne og livskvalitet – anbefales tverrfaglige tiltak lokalt, eller i spesialisthelsetjenesten.

Det er fire prinsipper som gjelder for trygdeytelser ved rehabilitering tilbake til arbeid, i Norge:

  1. Prinsippet om vurdering av arbeidsuførhet ved sykdom
  2. Prinsippet om medvirkning i egen sak
  3. Prinsippet om parallellitet i rehabiliteringen
  4. Prinsippet om arbeidsstedet som det foretrukne sted for rehabilitering til arbeid

I Norge skal legen vurdere pasientens arbeidsuførhet ved sykdom. En skal også se på om arbeid fremmer effekt av behandling. Å gjennomføre medisinske rehabiliteringer uten ivaretakelse av arbeidsrelasjoner er ut fra dette ikke hensiktsmessig. Relasjonen til arbeid må kartlegges og ivaretas i et rehabiliterings-forløp, såfremt det ikke foreligger situasjoner der tilbakekomst til arbeid er umulig.

9.4 Rehabilitering i de nordiske landene

 

Norge

De regionale helseforetakene i Norge har oversikt over og gir informasjon om de offentlige og private rehabiliteringstilbud i sine helseregioner (se mer på side 45 i denne rapporten).

Ingen rehabiliteringsinstitusjoner har egne, diagnosespesifikke rehabiliteringsprogram for flåttbårne sykdommer.

Sørlandets rehabiliteringssenter har et diagnoseuavhengig tilbud ved fatigue / kroniske smerter. Senteret har også et tilbud til pasienter med hovedvekt på langvarig utmattelse, uavhengig av diagnose, når det er kombinert med kronisk muskel- og bløtdelssmerte.

En oversikt over nasjonale rehabiliteringstilbud i Norge og tilbud for denne gruppen som kan grense opp mot ulike nasjonale kompetansetjenester er angitt på side 45 i denne rapporten.

Danmark

I Danmark ble det i 2014 etablert et klinisk senter for utredning, diagnostikk, behandling og forskning på vektorbårne infeksjoner i Odense (Klinisk Center for Vektorbårne Infektioner). I deres tilbud inngår også rehabilitering. Et lignende tilbud er under oppbygging ved Rigshospitalet i København.

Sverige

Sverige har siden 2014 hatt en forskningsbasert klinikk i Uppsala som mottar pasienter med kroniske plager etter mistenkte flåttbårne sykdommer; Centrum för vektorburna infektioner. Oppfølgende tiltak vurderes ut fra resultat av utredning.

Finland

I Finland er det fagmiljø som jobber med utredning, behandling og forskning på flåttbårne sykdommer i Helsingborg, Åbo og på Åland. De har ingen spesielle anbefalinger eller tilbud vedrørende sykmelding eller rehabilitering ved borreliose eller TBE. Nødvendige tiltak iverksettes ut fra grad av og type funksjonsnedsettelse, og behov for rehabiliterende tiltak.

Åland

På Åland har de en avsluttende oppfølging (telefonkontakt) om lag 6 måneder etter at behandling av en utbredt borreliainfeksjon startet. Arbeidet der beskrives slik av Marika Nordberg, infeksjonsmedisiner, Åland Borrelia Research Group:

«Det viktigaste är nog att stämma av med patienten, höra om det finns kvarstående symtom eller annat som behöver remitteras/utredas.

Ofta har vi en telefonkontakt eller återbesök 2-3 veckor efter att antibiotikabehandlingen inleddes. Vid behov ytterligare kontakter. Alla får dock information vid den första kontakten, att vi kommer att ha en slutlig telefonuppföljning efter 6 månader. Under tiden hinner man följa och diskutera patientens olika symtom. Jag upplever att det är tryggt för patienten att veta att det finns en plan.»

Sist faglig oppdatert: 18. september 2020